Redigerer Romfolket (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:Sclavi Tiganesti.jpg|thumb|right|En plakat på [[romania|rumensk]] som annonserer sigøynere som slaver til salgs på et marked ved St. Elias-klosteret den [[8. mai]] [[1852]]. «Ti gutter, syv kvinner og tre jenter – alle i god tilstand.»]]

=== Tidlig historie ===
Lingvistisk og genetisk forskning har påvist med sikkerhet at romanifolket i Europa stammer fra [[det indiske subkontinent]]et. Blant romani i Europa har det til dels eksistert et [[kaste]]system som ligner på kastesystem i India. Det er lite historisk (skriftlig) eller arkeologisk materiale. Genetiske studier viser innslag av gener som er utbredt i Midtøsten og Europa. En DNA-studie fra 2013 i Spania viser romani har vært relativt isolert genetisk og med opphav i en relativt liten folkegruppe, og har slik beholdt en distinkt [[Mitokondrielt DNA|mtDNA]]. En DNA-studie fra 2012 viser mest slektskap med de såkalte ''scheduled caste and scheduled tribe'' (også kjent som ''[[dalit]]'' og stammefolk) i det nordvestlige [[India]]. Den genetiske isolasjonen skyldes trolig at romanifolk i hovedsak har giftet seg innad i egen folkegruppe i tråd med deres tradisjoner. Samtidig viser genetiske studier at det er større genetisk variasjon mellom grupper av romanifolk enn i majoritetsbefolkningen.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=European Roma groups show complex West Eurasian admixture footprints and a common South Asian genetic origin|publikasjon=PLOS Genetics|doi=10.1371/journal.pgen.1008417|url=https://journals.plos.org/plosgenetics/article?id=10.1371/journal.pgen.1008417|dato=2019-09-23|fornavn=Neus|etternavn=Font-Porterias|etternavn2=Arauna|fornavn2=Lara R.|etternavn3=Poveda|fornavn3=Alaitz|etternavn4=Bianco|fornavn4=Erica|etternavn5=Rebato|fornavn5=Esther|etternavn6=Prata|fornavn6=Maria Joao|etternavn7=Calafell|fornavn7=Francesc|etternavn8=Comas|fornavn8=David|serie=9|språk=en|bind=15|sider=e1008417|issn=1553-7404|pmc=PMC6779411|pmid=31545809|besøksdato=2021-03-07}}</ref><ref name="Iovita">{{Kilde artikkel|tittel=Reconstructing the Origins and Migrations of Diasporic Populations: The Case of the European Gypsies|publikasjon=American Anthropologist|doi=10.1525/aa.2004.106.2.267|url=https://anthrosource.onlinelibrary.wiley.com/doi/abs/10.1525/aa.2004.106.2.267|dato=2004|fornavn=Radu P.|etternavn=Iovit̨ă|etternavn2=Schurr|fornavn2=Theodore G.|serie=2|språk=en|bind=106|sider=267–281|issn=1548-1433|besøksdato=2021-03-04|arkiv-dato=2021-08-04|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20210804082749/https://anthrosource.onlinelibrary.wiley.com/doi/abs/10.1525/aa.2004.106.2.267|url-status=død}}</ref><ref name=":2" /><ref name=":3" /><ref name=":6" /> En teori er at utvandringen fra India ble utløst av den islamske erobringen rundt år 1000.<ref name=":8" /> En genetisk studie i 2012 med prøver fra mange steder i Europa tyder på at romanifolk i Europa har opphav i samme befolkning i nord/nordvest India omkring 500 evt., og at de ankom Balkan rundt år 1100 hvorfra de vandret til andre deler av Europa. Studien tyder på relativ genetisk isolasjon etter innvandringen til Europa.<ref name=":4" /> En genetisk studie fra 2017 viser genetisk overlapp med befolkningen i [[Punjab]], [[Rajastan]] og [[Gujarat]] (India) samt flere etniske grupper i Pakistan (blant andre [[balutsjer]] og [[sindhier]]).<ref name=":9">{{Kilde artikkel|tittel=Refining the South Asian Origin of the Romani people|publikasjon=BMC Genetics|doi=10.1186/s12863-017-0547-x|url=https://doi.org/10.1186/s12863-017-0547-x|dato=2017-08-31|fornavn=Bela I.|etternavn=Melegh|etternavn2=Banfai|fornavn2=Zsolt|etternavn3=Hadzsiev|fornavn3=Kinga|etternavn4=Miseta|fornavn4=Attila|etternavn5=Melegh|fornavn5=Bela|serie=1|bind=18|sider=82|issn=1471-2156|pmc=PMC5580230|pmid=28859608|besøksdato=2021-03-03}}</ref>

En teori går ut på at romanifolk innvandret til Europa langs tre hovedruter. En av disse antas å ha gått via Egypt gjennom Nord-Afrika til Spania, noe som er omstridt hypotese. En annen rute antas å ha gått via Armenia og Georgia der mange romanifolk slo seg ned, mens noen senere utvandret til Balkan og Sentral-Europa. Den faglig mest aksepterte ruten antas å ha gått gjennom Persia (Iran) og [[Anatolia]] til Balkan. [[Ian Hancock]] mener romanifolket ankom Europa på slutten av 1200-tallet samtidig med osmanene. Dena Ringold i Verdensbanken oppgir at migrasjonen fra Nord-India til Europa skjedde mellom 800-tallet og 1300-tallet.<ref name="Karaman" /> I det osmanske riket var det ikke spesielle regler for romanifolk: De måtte betale skatt på linje med andre ikke-tyrkiske undersåtter og kunne bevege seg fritt.<ref name="Lone" />

En teori har foreslått at romanifolk har opphav i arisk-ættede soldater og har knyttet dette til krig med Ghaznavid-dynastiet på 1100-tallet. Det er uklart om dette er mulig dersom romanifolk allerede hadde migrert til [[Østromerriket|det bysantinske riket]] på 1000-tallet.<ref name="Iovita" /> Noen kilder anslår at utvandringen fra Nord-India begynte rundt år 800 eller på 900-tallet. Hungersnød eller krig er foreslått som mulige grunner, noen forsker tror at romanifolkets migrasjon kan ha begynt med at de var krigsfanger. Angrep fra arabiske styrker på 600-700-tallet kan ha medvirket til økonomisk krise og sosial uro særlig i [[Sind]]-regionen.<ref name="Karaman">{{Kilde artikkel|tittel=Participation to the public life and becoming organized at local level in Romani settlements in Izmir|publikasjon=Land Use Policy|doi=10.1016/j.landusepol.2008.03.003|url=https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0264837708000501|dato=2009-04-01|fornavn=Zerrin|etternavn=Toprak Karaman|serie=2|språk=en|bind=26|sider=308–321|issn=0264-8377|besøksdato=2021-03-07}}</ref>

Allerede på 400-tallet [[fvt]]. hadde disse gjerne en høy status i det indiske samfunnet, og ble godt mottatt i landsbyene.{{tr}} Mye tyder også på at romanifolkets forfedre hadde slektskap med [[rajputer|rajputene]] og den kriger[[kaste]]n [[khsattriya]].{{tr}}

I perioden [[1001]]&ndash;[[1026]] evt. ble det [[Hinduisme|hinduistiske]] India invadert av den [[muslimsk]]e [[Mahmud av Ghazni]].{{tr}} Invasjonshæren gikk av med seieren. En halv million indere ble tatt til fange og tvunget til [[slaveri]].{{tr}} Det kan være i denne kaotiske perioden at romanifolkets forfedre forlot India og reiste vestover, inn i det muslimske [[Persia]], og videre til det nåværende [[Tyrkia]] og [[Hellas]].{{tr}} [[Genetikk|Genetiske]] studier tilsier at de nådde [[Balkan]] på 1100-tallet.<ref>Isabel Mendizabal og 21 andre: "Reconstructing the Population History of European Romani from Genome-wide Data". Current Biology. 22 (24), 6 December 2012, side 2342–2349.</ref>

=== Innvandring til Europa ===
Ingen vet med sikkerhet hvorfor romanifolket forlot India. Det antas at de på 1100-tallet ankom Balkan trolig via [[Bosporus]] og fra [[1300-tallet]] begynte å bre seg utover Europa. Mange kaller seg Sinti som er avledet fra Sindhi som i [[Indus]].<ref name=":14" /><ref name=":2" /> Blant de tidligste skriftlige omtalene er fra Kreta i år 1322 og Kypros i 1332.<ref name=":18" /> Svært mange etablerte seg i Øst-Europa, i det som tilsvarer Romania, Bulgaria, Makedonia, Ungarn og Slovakia.<ref name=":3" /> Det er uklart hvordan den tidligere vandringen i Øst-Europa har foregått.<ref name=":18" /> Mange ble tvunget til slaveri av befolkningen i de landene de kom til. I Romania ([[Valakia]] og [[Moldova (region)|Moldova]]) ble romani tvunget til å bosette seg og holdt i slaveri fra middelalderen til 1800-tallet.<ref name=":5" /><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Racialization and discourses of “privileges” in the Middle Ages: Jews, “Gypsies”, and Kawaramono|publikasjon=Ethnic and Racial Studies|doi=10.1080/01419870.2020.1745255|url=https://doi.org/10.1080/01419870.2020.1745255|dato=2020-12-10|fornavn=Yasuko|etternavn=Takezawa|serie=16|bind=43|sider=193–210|issn=0141-9870|besøksdato=2021-03-04|sitat=he Gypsies are believed to have arrived in Wallachia c.12th century, and in Moldavia thereafter (Gheorghe 1983). There is general agreement among scholars that they arrived before the establishment of the Wallachian and Moldavian states and were treated as slaves from an early stage.}}</ref> Skriftlige kilder fra Valakia omtaler romani i 1385 og i [[Transilvania]] i 1416. Opphevelsen av slaveriet i Romania utløste utvandring til resten av Europa og etterkommerne av disse utvandrerne finnes i store deler av Europa og dessuten i Amerika. I 2013 ble det anslått å være 600.000 romanipersoner i Romania. (3 % av befolkningen). Ved folketellingen i 1930 oppgav 260.000 personer å være romani (1,5 % av landets befolkning), i 1956 var tallet 105.000. I Romania er romani den nest største minoriteten etter etniske ungarere ([[madjarer]]).<ref name=":7">{{Kilde artikkel|tittel=The dynamics of population of Indian origin in Romania and its current socio-economic implications|publikasjon=Current Science|url=https://www.jstor.org/stable/24092188|dato=2013|fornavn=Ionel|etternavn=Bostan|etternavn2=Pohoată|fornavn2=Ion|serie=8|bind=104|sider=1016–1021|issn=0011-3891|besøksdato=2021-03-03}}</ref><ref name=":8" /> Videre vandring fra Balkan inn i Europa ble trolig drevet av [[Det osmanske rike]]ts erobringer mot slutten av middelalderen.<ref name=":4" />

Fra rundt 1400 er det flere og sikrere skriftlige kilder om romanifolks historie.<ref name="Lone" />

Nomadisk livsstil var forbudt i de fleste europeiske land, med viktig unntak for Frankrike der romanifolk ikke fikk bosette seg. Lovene var dels inkonsistente og i liten grad håndhevet. Under det såkalt opplyste regimet til [[Maria Teresia av Østerrike]] og [[Josef II]] ble det i tiden 1761-1783 innført lover som blant annet forbød ekteskap mellom romanifolk og krevde at romanibarn over 5 år skulle tas fra foreldrene for bli fostret opp i ikke-romanifamilier. Bestemmelsene ble i liten grad håndhevet fordi få var villige til å inngå blandingsekteskap og barna rømte ofte tilbake til foreldrene. I [[Burgenland]] ble bestemmelsene iverksatt nokså bokstavelig. Forøvrig var ekteskap intern i romanigruppen vanlig i det sentrale og østlige Europa. En viss grad av arrangert ekteskap har vært utbredt der brudgommens familie betalte brudens familien en «brudepris». «Brudebytte» kunne gjøre arrangementet mindre finansielt krevende for brudgommens familie. Ved ekteskap med søskenbarn eller andre slektninger kunne brudeprisen være symbolsk. Brudepris gjorde det trolig attraktivt å gifte seg innenfor slekten.<ref name="Iovita" />

Romanifolk antas å ha kommet til Den iberiske halvøy midt på 1400-tallet, til Storbritannia rundt 1500, Estland midt på 1500-tallet og Ungarn omkring 1400. Romanifolket fantes over store deler av Europa rundt år 1500.<ref name=":4" /> Romani er omtalt i skriftlige kilder fra [[Tyskland]] omkring 1417. I 1505 er «egyptere» (senere kalt ''gypsies'' på engelsk) omtalt i dokumenter fra Skottland fordi de ble antatt å komme fra Egypt.<ref name=":10" /> Romanifolk er kjent i Italia i 1422, [[Frankrike]] fra 1427, [[Spania]] i 1447, i Ungarn/[[Bøhmen]]/Polen i 1438, og [[Sverige]] og Norge i 1513, og i England i 1531.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Karlsen, Ludvig  | utgivelsesår = 1993 | tittel = Romani-folkets ordbok | isbn = 8299236312 | utgivelsessted = [Kløfta] | forlag = ES grafisk | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014102808101 | side = }}</ref> I Sverige ble det gjort en alvorlig og skjebnesvanger feil ved at Romanifolket/Sinti ble forvekslet med tatarene som er en annen etnisk gruppe som i begrenset antall også kom til Sverige som leiesoldater omtrent samtidig med Romanifolket.

De var et fremmed folk, omreisende utlendinger med et fremmed språk, mørkt utseende og merkelige skikker. De ble ofte forbundet med magiske krefter og ble raskt stemplet som farlige forbrytere og trollmenn. Voldsom fremmedfrykt i den europeiske befolkningen utløste grusomme rasistiske forfølgelser av romanifolket i hele Europa. Dette innebar bla. annet piskestraff, halshugging, landsforvisning, slaveri og brenning på bål.{{Trenger referanse}} Det forekom også ''jakt'' på romanifolk og tatere.{{Trenger referanse}} Dette var jakt der menn, kvinner og barn var fritt vilt. De kunne fritt skytes uten lov og dom.{{Trenger referanse}}

Fra rundt 1500-tallet begynte [[den katolske kirken]] å spre anti-romani propaganda trolig fordi de følte seg truet av romanifolkenes spådoms- og helbredelsesvirksomhet. Streng lovgivning mot [[vagabond]]er berørte særlig romanifolk. I noen land var romanifolk [[Fredløshet|fredløse]]. [[Pave Pius V]] forsøkte å fordrive romanifolk fra den katolske kirkes områder. Det førte til at Spania, Portugal og Frankrike begynte å sende romanifolk som slaver til koloniene i Afrika og Amerika. På 1700-tallet ble det vanligere å drive tvungen assimilering, utslettelse av romani-språket og tvungen bosetting. På 1800-tallet var det større toleranse og mer akademisk interesse for romanifolkenes språk, musikk og kultur.<ref name="Brearley">Brearley, M. (2001). [https://doi.org/10.1177/00027640121957367 The persecution of Gypsies in Europe]. ''American Behavioral Scientist'', 45(4), 588-599.</ref>

====Valakia og Moldova====
I begynnelsen donerte fyrstene i Valakia og Moldova romanifolk som slaver til klostrene. På 1500-tallet hadde det rumenske slavesystemet blitt mer utviklet og inkluderte tre typer: (1) Slaver hos adelen; (2) slaver i klostrene under deres jurisdiksjon; og (3) «frie sigøynere» som kunne bevege seg fritt i landet men tilhørte kronen (det vil si staten). Romanifolk som tilhørte adelen eller klostrene hadde ingen personlige rettigheter og sto til deres disposisjon; de ble ofte pålagt å bosette seg i utkanten av landsbyene og ble gravlagt på egne kirkegårder. Slaveeierne kunne fritt selge, bytte eller gi bort sine romanifolk og barne kunne skilles fra foreldrene for å bli overlatt til andre. Systemet var fleksibelt og pragmatisk, og innebar relativt stor frihet sammenlignet med [[Livegenskap|livegne]] rumenske bønder. Dette systemet besto nokså uendret til 1830 hvorpå romanifolkene etter tyve år akademisk debatt ble frigjort.<ref name="Iovita" /> Dette slaveriet ble formelt opphevet i 1856 (etter at slaveriet var opphevet i mange oversjøiske kolonier) og utløste i siste halvdel av 1800-tallet utvandring til resten av Europa inkludert Skandinavia og Den iberiske halvøy. Frigjøringen rundt 1860 var en av de viktigste hendelsene i romanifolkets historie i Europa. Utvandringen til resten av Europa ble merkbart rundt år 1900. Språket hos disse romanifolkene fra Romania kalles ''vlach'' eller ''vlax'' og sterkt påvirket av [[rumensk]]. De kalte seg selv ''rom'' eller ''řom'', og skiller seg kultur og språklig fra tidligere innvandring til Vest-Europa.<ref name="Brearley" /><ref name="Iovita" /> Vlax-talende romani ble også kalt ''kalderas'' (egentlig kobbersmed).<ref name=":15">{{Kilde artikkel|tittel=A Glossary of Romani Terms|publikasjon=The American Journal of Comparative Law|doi=10.2307/840853|url=https://academic.oup.com/ajcl/article/45/2/329/2571934|dato=1997-04-01|fornavn=Ian|etternavn=Hancock|serie=2|språk=en|bind=45|sider=329–344|issn=0002-919X|besøksdato=2021-03-07}}</ref>

Blandingsekteskap var i opprinnelig akseptert i Valakia og Moldova. På 1700-tallet ble blandingsekteskap forbudt. Bakgrunnen for forbudet var trolig at blandingsekteskap ifølge eldre lov medførte at en ikke-romani da måtte bli slave, og når etterspørselen etter slaver avtok (mens livegne bønder var økonomisk gunstig) ønsket fyrstene og klostrene å hindre overgang fra livegenskap til slavestatus. Barn fra blandingsekteskap ble trolig frie og assimilert i den lokale rumenske befolkningen. Når romanifolk ble assimilert i den rumenske befolkningen medførte det vanligvis at språk og skikker forsvant, mens rumenske språk og kultur ble overtatt.<ref name="Iovita" />

====Spania====
I Spania ble romanifolk registrerte første gang i 1415 og disse ble knyttet til Hellas og «Lille-Egypt». Lille-Egypt ble sistnevnte ble brukt om forskjellige steder eller områder i Hellas og Anatolia, derav betegnelsen ''egipcios'' som ga opphav til spansk ''gitano''. Romanifolks første innvandring til Spania skjedde mens halvøya var delt mellom maurisk styre og kristelig styre. Under ''[[Reconquista]]'' og i forbindelse den kristelige erobringen av Granada i 1492 da muslimer ble fordrevet, ble romanifolk tatt i mot som en form for kristne [[pilegrim]]er. På 1500-1600-tallet ble det et mer negativt syn på romanifolk og myndighetene ville blant annet tvinge dem til å bosette seg, forby dans, klesdrakt og språk. Disse tiltakene for å assimilere romanifolket hang trolig sammen med den generelle bestrebelsen på kulturell homogenisering noe som særlig gikk ut over jøder og muslimer. Romanifolkets katolske tilknytning hindret trolig at de ble forfulgt like hardt som jøder og muslimer. [[Karl III av Spania|Carlos III]] opphevet mange lover som gjaldt romanifolk og lot dem bosette seg og velg yrke fritt på linje med andre borgere. Nomadiske romanifolk ble fortsatt gjenstand for overvåkning. De siste lovene spesielt for romanifolk ble opphevet i 1910.<ref name="Lone" /><ref>{{Kilde www|url=https://forskning.no/a/1004386|tittel=Skal redde romanispråket|besøksdato=2021-03-08|dato=2007-10-04|fornavn=Susanne Moen|etternavn=Stephansen|språk=no|verk=forskning.no|sitat=Taterne, eller tatarene, som de nedlatende ble kalt, kom til Norge en gang på 1500-tallet, etter at folket deres begynte å spre seg utover Europa fra en by nederst på Peloponnes i Hellas som ble kalt Lille-Egypt, uvisst av hvilke grunner.

Derfra kommer nok navnet “gypsies” på engelsk og “gitanos” på spansk, kort for “egyptere”.}}</ref>

=== Holocaust og andre verdenskrig===
Den store skepsisen til romanifolket kulminerte under den [[andre verdenskrig]] ([[1939]]&ndash;[[1945]]), da [[nazist]]ene utpekte disse og [[jøder|jødene]] som sine fiender. De skulle utslettes på et rasemessig grunnlag. Allerede i [[1940]] ble 400 barn av romanifolket brukt som prøvekaniner på [[Zyklon-B gass]]. Totalt mellom 220 000 og 1,5 millioner menn, kvinner og barn av romanifolket ble myrdet i nazismens gasskamre og massakre i det som av romanifolket kalles [[Porajmos]]. Mange av disse ble skutt og lagt i massegraver, ofte registrert som asosiale og kriminelle i dødsleirene. Både [[Vlach-Roma]] og [[sinti]] ble like hardt rammet.

Samtidig (når?) forbød [[Josef Stalin]] romanifolkets språk og kultur i [[Sovjetunionen]].<ref>The PatrinWeb Journal: [https://web.archive.org/web/20080214033738/http://www.geocities.com/~Patrin/timeline.htm ''Timeline of Romani (Gypsy) history'']</ref>

Andre verdenskrig førte til at mange romanifolk i Øst-Europa ble fordrevet eller flyktet vestover, og ble værende i Vest-Europa etter krigen.<ref name=":8" />

=== Moderne tid ===
På 1990- og 2000-har romani i blant annet Tyskland, Spania og Italia blitt utsatt for rasisme, hatkriminalitet og blitt plaget av myndighetene. Generelt i Europa har romani på denne tiden hatt de vanskeligste levekårene (med hensyn til bolig, utdanning og helsestell), og levekårene er særlig vanskelige i Øst-Europa der de i noen land utgjør fra 5 % (Ungarn) til 10 % (Bulgaria, Romania og Slovakai) av befolkningen. I noen områder har 60 % vært analfabeter. Romani er mange steder den mest synlige minoriteten blant annet på grunn av jevnt mørkere hud enn majoriteten (og omtales ofte som «sorte»). Forfølgelsen fra majoritetsbefolkningen tiltok etter oppløsning av kommunistregimene i Øst-Europa. Under kommunistregimet var romanispråk og nomadisk livsstil stort sett forbudt, i blant annet Bulgaria og Albania ble romani presset til å skifte til navn som passet inn i majoritetsbefolkningen. Samtidig med forsøket på utviske romaniidentiteten sikret kommunistregimet romanifolkene grunnleggende helsestell, utdanning, bolig og fast lønnet arbeid. Med kommunistregimet forsvant beskyttelsen mot majoritetsbefolkningen og mange mistet jobber og velferdstjenester. Mistanke om kriminalitet har ofte førte til voldelige angrep og fordrivelser fra majoritetsbefolkningen. I 1997 var arbeidsledigheten blant romanifolk i Bulgaria mellom 95 og 100 %. Ungarn og Slovakia innførte etterhvert lover som anerkjente romani som nasjonal minoritet. I en del andre land har innført lover med sikte på å ekskludere romanifolk, blant annet forsøkte Tsjekkia å fordrive alle romanifolk til Slovakia tidlig på 1990-tallet. Tsjekkoslovakia innførte så strenge statsborgerskapslover i 1993 at over 100.000 romanipersoner i landet ble statsløse.<ref name="Brearley" />

[[Jugoslavia]] hadde åpne grenser på 1960-1970-tallet noe som ble fulgt av utvandring fra dette området særlig til [[Vest-Tyskland]]. Kommunistregimenes fall, åpningen av [[jernteppet]] og borgerkrigene i Jugoslavia ble fulgt av en ny utvandringsbølge særlig fra Romania og Jugoslavia (inkludert fra [[Kosovo]] etter krigen der i 1999).<ref name="Iovita" />

Forfølgelsene til tross, romanifolket og taterne har klart å overleve som folk. Mange har beholdt språket, kulturen og egenarten. De kan derfor fortsatt – i hvert fall til en viss grad – kommunisere med hverandre og de opplever at mange skikker og uskrevne regler er felles, selv om de tilhører befolkningsgrupper som har vært atskilt gjennom århundrer.

I [[1971]] ble den første [[World Romani Congress]] holdt i [[London]], der deltagere fra 14 land deltok. Flere forskjellige romani-grupper var representert. Det ble vedtatt at romanifolket – til tross for de store forskjellene mellom grupper/stammer – skulle samles som «''ett folk''» og forenes under ett flagg og en folkehymne (''[[Djelem djelem]]'').

Romanifolk som flyktet til Italia fra krigene i Jugoslavia ble gjenstand for særlig politisk debatt i Italia mens [[Høyrepopulisme|høyrepopulister]] under [[Gianfranco Fini]] var i regjering. Økt internasjonal migrasjon etter år 2000, blant annet i forbindelse med utvidelse av EU østover, har forsterket negativ omtale av romani i flere europeiske land.<ref name=":17">{{Kilde artikkel|tittel=Race, migration and neoliberalism: distorted notions of Romani migration in European public discourses|publikasjon=Social Identities|doi=10.1080/13504630.2017.1335827|url=https://doi.org/10.1080/13504630.2017.1335827|dato=2018-07-04|fornavn=Angéla|etternavn=Kóczé|serie=4|bind=24|sider=459–473|issn=1350-4630|besøksdato=2021-03-04|sitat=If migrants are perceived as Romani, then there is a great chance of being characterized in various ways, for instance, as ‘bogus asylum seekers’ (Guy, 2003; Molnar Diop, 2013), ‘ethno-tourist’, ‘asylum adventurers’ (Vašečka & Vašečka, 2003), ‘poverty migrants’, ‘intrusive beggars’ (Benedik, 2010), and ‘excessively mobile’, ‘nomadic’ (van Baar, 2011) and ‘welfare parasites’ (Kóczé & Trehan, 2009).}}</ref><ref name=":16">{{Kilde artikkel|tittel=European Mobilities or Poverty Migration? Discourses on Roma in Germany|publikasjon=International Migration|doi=10.1111/imig.12166|url=https://onlinelibrary.wiley.com/doi/abs/10.1111/imig.12166|dato=2015|fornavn=Heide|etternavn=Castañeda|serie=3|språk=en|bind=53|sider=87–99|issn=1468-2435|besøksdato=2021-03-04}}</ref> Frankrikes utvisning av romani i 2008-2010 ble kritisert av EU som i strid med EUs regler om fri bevegelse. Kritikerne mente at Frankrikes tiltak var etnisk basert.<ref>{{Kilde avis|tittel=Roma expulsions: EU to start legal action against France|url=https://www.theguardian.com/world/2010/sep/29/roma-france|avis=The Guardian|dato=2010-09-29|besøksdato=2021-03-04|issn=0261-3077|språk=en-GB|fornavn=Mark|etternavn=Tran|sitat=Critics say France and other western European countries are unfairly targeting an ethnic minority and lumping together entire communities instead of handling the expulsions on a case-by-case basis. Up to 15,000 Roma live in France, according to the advocacy group Romeurope. The French authorities have no official estimate.}}</ref> Østerrike innførte i 1991 utlendingslover som gjorde det mulig å utvise et stort antal romanifolk som hadde oppholdt seg lovlig det i mange år. Statsminister [[Vladimír Mečiar]] i Slovakia omtalte i 1993 romanifolk som «antisosial, mentalt tilbakestående, uintegrerbare og sosialt uaskeptable» og krevde reduksjon av velferdsordninger for å hindre reproduksjon av tilbakestående folk.<ref name="Brearley" />

I Spania er romanifolk relativt godt integrert sammenlignet med Europa ellers noe som blant annet kan skyldes at de aller fleste ikke lever nomadisk. I noen byer har det vært egne romanigettoer der de lever under kummerlige forhold og i stor fattigdom. På 1990-tallet var det anslagsvis 600.000 romani i Spania og 50.000 i Portugal.<ref name="Lone" />

Under [[Russlands invasjon av Ukraina 2022]] ble romanifolk deportert bort fra russiskokkuperte områder.<ref>[https://dikko.nu/romer-fran-de-ockuperade-omradena-i-ukraina-deporteras-till-ryssland-de-anses-vara-instabila/ «Roma from the occupied territories of Ukraine are deported to Russia, they are considered "unstable"»], Dikko, 7. august 2023</ref>{{bedre kilde|Magasin av ukjent kvalitet, mulig POV}}

===Romanifolk i Norge===
De første romani kom til Norge omkring 1500, og disse har trolig gitt opphav til taterne.<ref>[[Arnvid Lillehammer]]: Valentin Olsen Blomsterberg - reisande eller soldat? [[Norsk slektshistorisk tidsskrift]], 2018, side 159.</ref> Fra 1500-tallet kom lover med tvangs- og straffetiltak rettet spesielt mot tatere og omreisende. Utgangspunktet var disse ble ansett som kriminelle og utgjorde en spesiell trussel mot samfunnets lov og orden. Lovbestemte restriksjoner gjorde det vanskelig for taterne å livnære seg av sine tradisjonelle yrker innenfor handel og håndverk, og det var restriksjoner i bruk av hest og vong. [[Løsgjengerloven]] av 1900 tok sikte på vidtrekkende tiltak overfor denne gruppen ofte omtalt som «omstreifere» (betegnelsen omstreifer siktet primært men ikke utelukkende til romani).<ref name="Hvinden" />{{rp|p=13}} På 1860-tallet kom en ny innvandringsgruppe til Norge, kalt sigøynere. De kom fra [[Valakia]] i [[Romania]] etter opphevelsen av [[livegenskap]]et og slaveriet der.<ref name=":11">{{Kilde artikkel|tittel=Rom i arkivet|publikasjon=Kirke og Kultur|url=https://www.idunn.no/kok/2013/03/rom_i_arkivet|dato=2013|fornavn=Sigurd|etternavn=Rødsten|serie=03|språk=no-NO|bind=118|sider=331–344|issn=1504-3002|besøksdato=2021-03-03}}</ref>

Norske myndigheter ville etterhvert påvirke taterne til å gi opp sin tradisjonelle livsform og kultur. Eilert Sundt fikk på bakgrunn av sine undersøkelser rundt 1850 Stortinget til å bevilge midler med sikte på skolegang og kristen oppdragelse (fra 1855). Tiltaket ble ansett som mislykket og bevilgningene stanset i 1869. Sosialt motiverte tiltak av personer med bakgrunn fra kirkelige kretser sto også senere i spissen for tiltak i tillegg til straff og tvang. Slike sosialt eller moralsk motiverte tiltak ble begrunnet ut ifra det som ble hevdet å være i taternes, særlig barnas, beste interesse, i tillegg til å få slutt på den skadelige innflytelsen som deres kultur og den nomadiske livsstil ble påstått å ha på samfunnet. Tanken var at taterne skulle oppgi sin livsform, bli assimilert i majoritetssamfunnet og dermed opphøre som distinkt folkegruppe.<ref name="Hvinden" />{{rp|side=14}}

I [[1943]] planla sentrale personer i [[Nasjonal Samling]] (NS) folkemord på romanifolket og taterne i Norge.<ref>Hegtun, Halvor:  [http://oslopuls.no/kunst/article1432685.ece ''Dystert minne om grusom tid''] {{Wayback|url=http://oslopuls.no/kunst/article1432685.ece |date=20070927192832 }}</ref>  Krigen sluttet imidlertid før de rakk å sette planene ut i verk. Dette er en lite kjent og ofte ignorert del av historien om [[holocaust]].{{tr}}

Den norske fremmedloven av 1927 gjorde det mulig å nekte sigøynere og omstreifere adgang til riket. I 1934 ble 68 romfolk, de fleste norske statsborgere, nektet innreise til Norge. Ragnvald Konstad, sjef for [[sentralpasskontoret]], uttalte da «Det er meg en sann fryd å nekte dem adgang.» [[Paal Berg]] uttalte om lovgrunnlaget for innreisenekt: «Denne loven er ny, men trenger inge nærmere begrunnelse.» De ble stanset av både svenske og danske myndigheter da de ville forlate Tyskland, og endte deretter opp i Belgia. De belgiske myndighetene forsøkte å sende dem til Norge, men norske myndigheter nektet. Vinteren 1943-1944 ble 66 medlemmer av romfamiliene Josef, Karoli og Modis internert og deportert fra Belgia til [[Auschwitz-Birkenau]]s sigøyneravdeling. Innen 4. august 1944 var de fleste i sigøyneravdelingen gasset og kremert. Bare fire personer i den norske gruppen overlevde. Zolo Karoli (født 1921) ble skutt og drept i [[Buchenwald]] to dager før leiren ble frigjort av amerikanske styrker i april 1945. Frem til 1956 da «sigøynerparagrafen» ble endret fikk de fortsatt ikke adgang til Norge. På 1950-tallet kom medlemmer av Karoli- og Josef-familiene til Norge og etter flere rettssaker fikk de norsk pass.<ref>''Dag og Tid'', «Ei norsk tragedie», 20. februar 2015, s. 16.</ref><ref>[[Guri Hjeltnes]]: [http://www.dagbladet.no/2015/02/13/kultur/pluss/historisk/historie/romfolk/37693444/ Den norske stat betalte Nazi-Tyskland for å transportere vekk norske rom], ''Dagbladet'', 13. februar 2015.</ref><ref>''Dag og Tid'', 29. januar 2021, s. 14.</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/dokumentar/avvist-av-norge-_-havnet-i-dodsleir-1.8025306|tittel=Avvist av Norge – havnet i dødsleir|besøksdato=2021-03-03|dato=2012-03-13|fornavn=Ståle|etternavn=Hansen|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref>

I etterkrigstiden fortsatte diskrimineringen mot romanifolket og taterne.{{Trenger referanse}} Den norske regjeringen handlet bevisst for å utslette romanifolkets og taternes egenart.{{Trenger referanse}} Blant romanifolk og [[tatere]] ble blant annet kvinnene tvangssterilisert, og barn ble tatt fra foreldrene og plassert på institusjoner.{{Trenger referanse}} Hele familier ble drevet til tvungen assimilasjon for å oppgi sitt språk, sin kultur og sin etniske egenart.{{Trenger referanse}}

Dette medførte at det meste av folkene mistet sin identitet og ble oppløst i den etnisk norske majoritetsbefolkningen.{{Trenger referanse}} Det finnes allikevel store slekter av Romanifolket og [[tatere]] som klarte å unngå myndighetenes tvangshandlinger.{{Trenger referanse}} De har beholdt særegne former for kultur, språk og livsformer, og en del av romanifolket har fortsatt en bevissthet som en del av romanifolket som helhet med alle de utenlandske gruppene.{{Trenger referanse}}

Norge ratifiserte i 1999 [[Europarådet]]<nowiki/>s konvensjon om vern av nasjonale minoriteter og romanifolk ble da sammen med jøder, kvener og skogfinner anerkjent som nasjonal minoritet på grunn av langvarig tilknytning til landet. Romanés er samtidig definert som minoritetsspråk.<ref name=":11" />

====Eilert Sundts undersøkelser av fantene====
[[File:Fante- eller landstrygerfolket.djvu|thumb|Faksimile av tittelbladet på ''Fante- eller Landstrygerfolket i Norge: Bidrag til Kundskab om de laveste Samfundsforholde'' (1852). [[Adolph Tidemand]]s tegning «Et fantefølge i en bondestue» er trolig inspirert av Sundts bok.<ref name="Stenseth" />]]
[[Eilert Sundt]] møtte og ble venn med «omstreifere» eller «fanter» rundt 1850 og ble overrasket da en dem fortalte at deres språk var «rommani» og deres «hellige forfedre» flere hundre år tidligere hadde tatt med seg dette språket fra byen «Assas» i «Assaria». Sundt noterte ned noen gloser fra «rommani» og hans venn [[Hartvig Nissen]] kunne til Sundts overraskelse konstatere slektskap med [[sanskrit]]. Sundt var forundret over at disse fattige og utstøtte fanter snakket et språk beslektet med det fornemme sanskrit. Sundt noterte mange romaniord og fikk et visst ordforråd til bruk i samtale med tatere.<ref name="Midboe" />

I 1850 ga Sundt ut ''Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge''. Det er et vitenskapelig essay på 400 sider der Sundt også appellerer til leserens følelser. Boken beskriver fantenes språk, kultur og familieliv, og deres historie i Norge. Sundt drøftet tiltak for å hjelpe fantene ut av fantelivet og elendigheten, noe han mente ville være vanskelig. Sundts interesse for fantenes selvforståelse var oppsiktsvekkende i samtiden.<ref name="Stenseth" /> Sundt mente at de i Norge var to ulike «stammer av fanter». Sundt skrev at gruppen «storvandringene» brukte språket «rommani» og på dette språket kalte de seg «rommanisæl». I Sundts gjengivelse kom de fra et land øst for Russland hvor de ble fordrevet av tyrkerne for lenge siden og ble spredt over alle jordens land, inkludert Norge via Russland og Finland. Ifølge Sundt hadde storvandringene sin egen religion og dyrket månegudene Dundra og Alako. Storvandringene var det samme som tatere og Sundt mente at taterne stammet fra sigøynerne noe han begrunnet med likhet i utseende, livsstil og språk. Den andre stammen kalte Sundt «småvandringene» eller «skøierne». Disse utmerket seg ifølge Sundt med lysere hud og ikke med så utpregede særtrekk som taterne og trolig kom til Norge fra Tyskland i middelalderen. Småvandringene hadde ifølge Sundt ikke bevissthet om opphavsland, slekt eller rase. Skøierne hadde sitt eget språk kalt [[rodi]] som ifølge Sundt hadde mye til felles med det tyske omstreiferspråket ''Rotvelsch''.<ref name="Midboe">{{ Kilde bok | forfatter = Midbøe, Øyvind  | utgivelsesår = 1968 | tittel = Eilert Sundt og fantesaken | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011102808066 | side = }}</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Flekstad, Kaspar | utgivelsesår = 1949 | tittel = Omstreifere og sigøynere: studier over fantefolkets opprinnelse : bidrag til nordisk kriminologi | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015091506032 | side = }}</ref><ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1980 | tittel = Omstreiferne: deres situasjon og samfunnets hjelpetiltak for dem. NOU 1980: 42. | isbn = 8200705889 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060200021 | side = }}</ref> Storvandringene så ifølge Sundt ned på småvandringene som i sin tur betraktet storvandringene med misunnelse og foraktet dem som sky villmenn. I Sundts livlige fremstilling hadde de to stammene sluttet fred og delt landet mellom seg: Taterne skulle holde seg i innlandet og skøierne langs kysten. Den norske allmuen skjelnet på samme måte mellom tatere (ekte fanter) og skøiere. Sundt brukt betegnelsen tater om sigøynere.<ref name="Stenseth" />
[[File:Portrett av Eilert Sundt, ca 1860 (cropped).jpg|thumb|Eilert Sundt fotografert i 1860.]]
I 1845 begynte Sundt som søndagsskolelærer på [[Christiania Tugthus]]. Der ble han i 1947 oppmerksom på en fange som hadde svart hår og hud som var mye mørkere enn det vanlige i Norge. Den mørke mannen, Christian, var rundt 50 år gammel og var ikke [[konfirmert]], retten hadde dømt ham til [[tukthus]] på ubestemt tid trolig for at han skulle bli konfirmert. Christian avviste at fantene hadde funnet opp et «skøyerspråk» for å lure enfoldige bønder og fortalte ivrig at forfedrene hans kom fra byen Assas. Christian snakket noe romani. På [[Akershus festning]] ble Sundt kjent med Frederik Larsen Hartman som var dømt for knivstikking. Hartman innviet Sundt i taternes livsstil og lærte ham romani. Sundt var kjent med internasjonal litteratur om sigøynere og det Hartman fortalte stemte med beskrivelsen av sigøynerne. Da Hartman ble sluppet fri slo han seg ned i Sundts hjemby [[Farsund]].<ref name="Stenseth">{{ Kilde bok | forfatter = [[Bodil Stenseth]]| utgivelsesår = 2000 | tittel = Eilert Sundt og det Norge han fant | isbn = 8205257493 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008110600052 | side = }}</ref>

Sundt tilbragte mye tid sammen med de såkalte fantene. Drevet av nysgjerrighet oppsøkte Sundt fantene rundt om i Norge. Sommeren 1847 besøkte han «fantereder» på Vestlandet, om høsten besøkte han fanter som da befant seg på [[Romerike]]. Sommeren 1848 var fantene borte fra Romerike og Sundte begynte med finansiering fra regjeringen å lete etter dem i Kongsvinger, [[Solør]], [[Finnskogen]] og oppover Østerdalen. Sundt reiste til Trondheim, [[Namdalen]] og Molde, gjennom [[Romsdalen]] og [[Gudbrandsdalen]], til [[Land]] og [[Ringerike]]. Han fant ingen fanter på denne lange rundturen, men kartla folks erfaring med og oppfatninger om fantene. Sundt konkluderte med at synet på fantene var motstridende og forvirrende. I strid med vanlig oppfatning at fantene var utskudd av den norske almue, konkluderte Sundt med at fantene var etterkommere av folk som hadde innvandret flere hundre år tidligere. Sundt fremholdt at fantene var bevisst sin fjerne herkomst, hadde eiendommelige tradisjoner og et eget fremmed språk.<ref name="Stenseth" />

Sundt henvist til [[Erik Pontoppidan]] som 100 år tidligere skrev at fant er folkenavn for en viss klasse av mennesker. Ifølge Sundt ble ''fant'' stort sett bare brukt om personer født som fant. Han skrev at fantene var gjenstand for mye mistillit, frykt og uvilje blant allmuen.<ref name="Stenseth" />

=== Kjente romanifolk ===
* [[Ludvig Karlsen]] – norsk reisende, Evangelisenterets gründer.
* [[Jim Karlsen]] – norsk [[romanisæl]], [[vekkelsesmøte|vekkelsepredikant]], gospelvokalist, countrysanger og svensk danseband.
* [[Bob Hoskins]] – en av hans bestemødre var tysk rom,<ref>{{Kilde avis|tittel=Bob Hoskins dead: Goodbye to the geezer’s geezer|avis=The Independent|url=http://www.independent.co.uk/news/people/news/bob-hoskins-dead-goodbye-to-the-geezer-s-geezer-9308724.html|besøksdato=2018-02-22|dato=2014-04-30|språk=en-GB}}</ref> britisk skuespiller.
* [[Yul Brynner]] – Den Internasjonale Romaniunionens ærespresident fra 1977.<ref name="NYT" />
* [[Django Reinhardt]] – hollandsk sinti, gitarjazzens far.
* [[Ron Wood]] – britisk rom («gypsy»),<ref>{{Kilde www|url=http://www.theguardian.com/music/2007/aug/26/popandrock.art|tittel=Interview: Ronnie Wood|besøksdato=2018-02-22|dato=2007-08-25|fornavn=Carole|etternavn=Cadwalladr|språk=en|verk=the Guardian}}</ref> gitarist i [[Rolling Stones]].
* [[Gabriel Werner Johansen]] – dansk-norsk rom. Romani Council Union (RCU) 
* [[Jan Jansen (rom)|Jan Jansen]] – norsk rom. Romani Cultura. Leder for den største romslekten i Norge.
* [[Alex Karoli|Alex "Dolla" Karoli]] – «sigøynerkonge»<ref>{{Kilde avis|tittel=Sigøynerdronningen Lola Karolis grav utsatt for hærverk|avis=Aftenposten|url=https://www.aftenposten.no/osloby/i/wq3Mn/Sigoynerdronningen-Lola-Karolis-grav-utsatt-for-harverk|besøksdato=2018-02-22|etternavn=|fornavn=|dato=29. juni 2017|side=|språk=nb-NO|sitat=}}</ref>
* [[Robert Rydberg]] – Romani-aktivist, romani historiker og kultur/tradisjons formidler. [[Ambassadør]] for World Roma Federation, foredragsholder, romani lingvistikk (rekonstruert den gamle Romanisel-dialekten som er en romanes variant med røtter i sanskritt, prakrit og andre indiske og persisk språk.)  
* [[Gustav Rydberg|Gustav]] og [[Roger Rydberg]] – Romanisæler med polsk herkomst. Roger Rydberg forfatter av blekken "Flyktning i eget land" en gjennomgang av romanifolkets historie og skjebne i Norge frem til i dag.
* [[Elias Akselsen]] – norsk tater<ref name=":1" /><ref name=":0" />/romani, sanger.
* [[Jim Richard Hartmann]] – norsk-svensk romanisæl med rom-opphav. Romani-aktivist med spesialisering innenfor elleve ulike romanidialekter, studiespesialisering innen [[etnologi]], [[biologi]] og historie.
* [[Natalina Jansen]] – norsk romkvinne, leder arbeidsgruppen Norske roms historie, foredragsholder ved en rekke institusjoner og ansatt i voksenopplæringen på skullerudprosjektet ved [[Universitetet i Oslo]]. Referanseperson for HL-senterets gransking av norske roms historie.
* Holger Gustavsen – Norsk tater eller romani. Leder i Taternes Landsforening siden 2005.