Redigerer Riksforsamlingen (avsnitt)

==Partidannelsene 16.–19. april==
[[Fil:Christian Magnus Falsen EM.01457 crop.jpg|thumb|140px|[[Christian Magnus Falsen]] (1782–1830) blir ansett som den norske [[Norges Grunnlov|grunnlovens]] hovedforfatter.]]
[[Fil:Georg Sverdrup.jpg|thumb|140px|Filologen [[Georg Sverdrup]] (1770–1850) fra [[Oslo|Christiania]]]]
[[Fil:Jacob Aall.jpeg|thumb|140px|Godseieren og statsøkonomen [[Jacob Aall]] (1773–1844)]]
[[Fil:Christian Frederik J. L. Lund.jpg|thumb|140px|Prins [[Christian Frederik]] (1786–1848) var valgt konge av Norge fra 17. mai til 10. oktober 1814. Han var konge av Danmark som Christian VIII fra 1839 til 1848. Maleri av [[J.L. Lund]] fra 1813, før avreisen til Norge som stattholder.]]

Grunnsetningene ble behandlet i plenumsmøtet 16. april, en dag som ble husket som «varm og tumultuarisk». Den dagen sto også det første slaget mellom de to hovedgrupperingene i forsamlingen. Første grunnsetning (og første paragraf i Grunnloven) fra konstitusjonskomiteen handlet om selvstendigheten: Skulle Norge være selvstendig, og skulle landets regent kalles konge? Wergeland argumenterte for innskrenket monarki, men argumentet innebar en lengre forelesning forsamlingen ikke hadde tid til. Folk begynte å rope «Til saken!» Sverdrup erklærte at han med sin akademiske bakgrunn også nok kunne holde et foredrag om gresk statsforfatning. President Anker forsvarte Wergeland, men etter ytterligere en halv time mistet også han tålmodigheten og ba Wergeland legge talen frem skriftlig. Denne episoden kom til å svekke Wergelands posisjon, han holdt også senere lange, forberedte taler og fikk et stempel som møteplager.<ref>Gunnar Kagge, «Alle møteplageres far». ''Aftenposten'' 31. desember 2013, side 14.</ref> Hans danskehat og støtte til unionspartiet var neppe til styrke for de svenskvennlige i forsamlingen.

Wedel-Jarlsbergs gruppe stilte seg skeptiske til kongetittelen, fordi dette ville medføre kongevalg, og da var prinsregent Christian Frederik selvskreven. Greven hadde allerede i mange år arbeidet for løsrivelse fra Danmark og visste at prinsregenten hadde som et overordnet mål å gjenopprette unionen med Danmark.<ref>Knut Mykland, «Noregs veg til fridom», i:  ''Grunnloven i 175 år'', Gyldendal Norsk Forlag 1989, side 43.</ref> Dessuten presset Falsen igjennom en selvstendighetserklæring inn i første grunnsetningen, nemlig at Norge skulle være «frit, uafhengigt og udeleligt», noe som rimeligvis umuliggjorde union.<ref>Knut Mykland, «Noregs veg til fridom», i:  ''Grunnloven i 175 år'', Gyldendal Norsk Forlag 1989, side 47.</ref> Dette fikk den norske Grunnloven til å skille seg fra de mange europeiske grunnlovene som ble til på denne tiden, ved at den norske konstitusjonen også utgjorde en nasjonal selvstendighetserklæring.<ref>Knut Mykland, «Noregs veg til fridom», i:  ''Grunnloven i 175 år'', Gyldendal Norsk Forlag 1989, side 48-49.</ref>

{| class="wikitable" align="right" border="1"
|-
! width="200" | [[Unionspartiet]]<br /> (Svenskepartiet)
! width="200" | [[Selvstendighetspartiet]]<br /> (Danskepartiet, prinsepartiet)
|- 
| Grev [[Herman Wedel-Jarlsberg|Herman Wedel Jarlsberg]],<br /> Godseier [[Peder Anker]], <br/>Kammerherre [[Severin Løvenskiold]], <br/>Verkseier [[Diderik von Cappelen]], <br/>Verkseier [[Jacob Aall]], <br/>Dommer [[Gustav Peter Blom]], <br/>Pastor [[Nicolai Wergeland]]
| [[Christian Magnus Falsen]],<br /> Professor [[Georg Sverdrup]], <br/>Sorenskriver [[Christian Adolph Diriks]], <br/>Sorenskriver [[Wilhelm Frimann Koren Christie]], <br/>[[Jonas Rein]]
|- 
| Selvstendighet eller løs union med Sverige
| Selvstendighet med [[Christian Frederik]] som konge
|}

Her kom det til et tydelig skille mellom [[unionspartiet]] og [[selvstendighetspartiet]]. 

'''Unionspartiet''' ble ledet av [[Herman Wedel-Jarlsberg|Wedel-Jarlsberg]] og ønsket mest mulig norsk selvstendighet i en mest mulig løs union med [[Sverige]], som den beste mulige løsningen hvis stormaktene ikke garanterte for full selvstendighet. De store handelsslektene støttet dette synet, de hadde lidd under krigene og blokadene gjennom hele århundret, og stod særlig sterkt langs hele Skagerakskysten hvor kaperkrigen hadde gått ekstra hardt for seg. De stod svært sterkt i hele området fra [[Drammen]] til [[Stavanger]] inklusive [[Setesdalen]] – og ble derfor også kalt «Vestpartiet».<ref>Knut Mykland, «Noregs veg til fridom», i:  ''Grunnloven i 175 år'', Gyldendal Norsk Forlag 1989, side 45.</ref> De ønsket et konstitusjonelt monarki, ikke et arvekongedømme, og de ønsket at grunnloven skulle åpne for å komme til en ordning med Sverige før det ble valgt konge. Motstanderne kalte gjerne unionspartiet for «svenskepartiet».

'''Selvstendighetspartiet''' støttet regentskapet og Christian Frederik, og i navnet et selvstendig rike med ham som konge uavhengig av både Danmark og Sverige. De to partiene kjempet i realiteten om bøndenes gunst, og bøndene stod sterkt i lojalitetsbåndet til Danmark og Kongen, som jo i hele deres levetid hadde vært dansk. Bøndene utenom Skagerakkysten kom nesten uten unntak til å støtte selvstendighetspartiet, og det samme gjaldt også de fleste militære offiserene og flertallet av embedsmennene. Dermed nådde selvstendighetspartiet et tildels massivt flertall. Motstanderne mente at disse ikke regnet med det faktum at regenten var dansk tronarving, og at en dansk tronarving som norsk konge før eller siden også ville bli konge i [[Danmark]], og dermed per definisjon føre landet inn i personalunion med Danmark. Den unge prinsens ambisjoner om en gang å sammenføye de to landene igjen, var godt kjent. Motstanderne kalte derfor gjerne selvstendighetspartiet for «prinsepartiet» eller «danskepartiet». 

Paragraf 1 i Grunnloven, slik den fremdeles står med selvstendighetserklæringen som Falsen presset igjennom, ble vedtatt med 78 mot 33 stemmer etter tre timers votering og voteringsdebatt. En representant var fraværende. Etter denne voteringen om grunnsetningene startet arbeidet med selve grunnlovsteksten i detalj 20. april, og dette arbeidet var ferdiggjort på ti dager. Det ble ikke ført referat i komitearbeidet, men det virker som ordskiftet der var langt fredeligere og mindre emosjonelt enn i plenumssalen.<ref>Knut Mykland, «Noregs veg til fridom», i:  ''Grunnloven i 175 år'', Gyldendal Norsk Forlag 1989, side 47.</ref>

Det kom i samme omgang til heftig debatt om [[jøder|jødenes]] rolle. På dette punktet var meningene delte, og det kom ingen umiddelbar løsning på spørsmålet før bonden [[Teis Lundegaard]] ropte høyt: «''Stå opp alle som ingen jøder vil ha i landet!''» Ropet fikk flertallet til å reise seg øyeblikkelig, og den problematiske «[[jødeparagrafen]]» ble vedtatt. Det er en allmenn oppfatning at Nikolai Wergeland var sentral i utformingen av jødeparagrafen.<ref>Knut Mykland: «Noregs veg til fridom», i:  ''Grunnloven i 175 år'', Gyldendal Norsk Forlag 1989, side 52.</ref>

Allerede 16. april ble det også en heftig debatt om unions- og utenrikspolitikken, og om forholdet til stormaktene. Debatten ble utsatt to dager – Sverdrup mente dette ikke vedkom selve grunnlovsarbeidet, men det rørte ved kjernen i motsetningene mellom gruppene i riksforsamlingen. Unionspartiet ønsket nedsatt en finanskomite og en utenrikskomite nettopp for å utgjøre en motvekt mot Christian Frederik på disse feltene, og for om mulig å føre utenrikspolitiske forhandlinger med Sverige og stormaktene med sikte på fredsavtale og mulig union, før man valgte konge. 

19. april la Falsen frem forslag om å heve forsamlingen når grunnlovsarbeidet var ferdigstilt. Forsamlingen skulle legge premissene for videre forvaltning, men ikke mer. Utenrikspolitikken lå etter selvstendighetspartiets syn utenfor forsamlingens mandat. [[Severin Løvenskiold|Løvenskiold]] tok ordet med krav om en egen finanskomite og  utenrikskomité og påpekte at prinsregenten selv hadde trukket utenrikspolitikken inn i Riksforsamlingen, i og med at han hadde lest opp brevet fra svenskekongen. Wergeland fulgte opp med et direkte angrep på selvstendighetspartiet, og anklaget Falsen for å mene landet allerede hadde en utøvende myndighet i konkurranse med den lovgivende Riksforsamlingen. Wergelands mål med angrepet var igjen å underminere posisjonen til prinsregenten. Han mente motstanderne talte prinsens, ikke folkets sak. Georg Sverdrup gjendrev Wergeland retorisk og ordskiftet ble hissig, men Wedel-Jarlsberg holdt seg i bakgrunnen og talte med stor takt. Til gjengjeld rev han grunnlaget vekk under sitt eget parti i denne debatten.

Unionspartiet ba om utsettelse til neste dag, og 20. april kom det igjen til heftig debatt om folkesuvereniteten. Etter unionspartiets Peder Anker, ble nå selvstendighetspartiets Diderich Hegermann nå president. Unionspartiets fremste representanter hevdet at man måtte ta utenrikspolitikken i betraktning før man besluttet hvilken rolle Norge skulle ha. Selvstendighetspartiets [[Jonas Rein]] sto frem og mente at dette jo alt var vedtatt – folket hadde gjennom forsamlingen alt besluttet selvstendighet. Men grunndebatten handlet om hvilken rolle forsamlingen skulle ha, og avstemningen endte uavgjort med 55 mot 55 stemmer. To var fraværende. Presidenten avgjorde med [[dobbeltstemme]] til Falsens fordel, og med knappest mulig margin unngikk dermed Falsen og Christian Frederik en situasjon hvor stortinget kunne ha opparbeidet egen utenrikspolitisk kompetanse og motvekt mot regentens utenrikspolitiske hovedlinje. Utviklingen samme sommer skulle kaste Stortinget ut i nettopp en slik rolle og bringe landet inn i union med Sverige, og realisere en selvstendighetsgrad som i det alt vesentlige var i tråd med Wedel-Jarlsbergs program.