Redigerer Rikard I av England (avsnitt)

== Innenrikspolitikken ==
[[Fil:Royal Arms of England (1189-1198).svg|thumb|Rikard Løvehjertes våpenskjold.]]
Ved sin fars død kunne Rikard overta et velsmurt statsapparat, og fra han ble konge arbeidet han med korstoget som sin ene store målsetting. For å kunne forlate sine besittelser i England og på kontinentet måtte det være ro og stabilitet i riket og utenfor. Kun to dager etter at han var blitt hertug i Normandie møtte han og kom til enighet med Filip II August ved [[Gisors]]. Han overga sine krav på provinsen [[Auvergne (provins)|Auvergne]] og deler av [[Berry]], og la til 4000 mark til de 20 000 mark som Henrik II hadde sagt seg enig til å betale. Deretter gjorde de to kongene avtaler om korstogets start og gang. Med korstoget som sitt fremste mål ryddet Rikard unna alle andre hindringer. Han inngikk fred med sine tidligere motstandere, og istedenfor å vise sin hevngjerrighet, belønnet han de som hadde vist hans far lojalitet. Han åpnet fengselsdørene og friga alle som satt urettmessig inne, også for overtredelser mot skogslovene.<ref>''Gesta Ricardi'', ii. 74. Cf. ''Magna Carta Commemoration Essays'', ss. 114-115.</ref> Til sin 22 år gamle bror Johan var Rikard «liberal inntil det tåpelige»<ref>Poole, Austin Lane: ''From Domesday Book to Magna Carta, 1087-1216''. 2. utg. Oxford 1955. Side 348.</ref>, og belønnet ham med store inntekter fra tallrike eiendommer og besittelser som han kunne styre etter eget valg.

=== Delt regentskap ===
For sitt fravær trengte Rikard stedfortredere. Han synes ikke å ha hatt tillit til farens gamle [[justiciar]], [[Ranulf de Glanvill]], som ble fratatt posisjon og gunst, og fengslet inntil han hadde betalt en kraftig bot på 15 000 pund. Glanvill tok deretter korset og døde under beleiringen av Akko i 1190 i Rikards tjeneste. Hans plass ble gitt til [[Hugh de Puiset]], biskop av Durham, men posisjonen som regent var for viktig til å bli overlatt én mann, og [[William de Mandeville, 3. jarl av Essex|William de Mandeville]], [[jarl av Essex]], farens trofaste tjener, ble innstilt ved hans side. Da Mandeville døde kort tid etter ble [[William Longchamp]] utnevnt. Etter at Rikard forlot England styrte de to justiciarene i praksis hver sin halvdel av riket, delt ved elven [[Humber]], og i henhold til historikeren [[Austin Lane Poole]] var de så ulike som to regenter kunne være, og det eneste de hadde til felles var ambisjoner og hensynsløs dyktighet. 

Puiset var en aristokrat, knyttet til konger og fyrster med familiebånd, levde og gjorde alt i stor stil, kulturell og verdensvant. Longchamp var mer av en oppkomling fra en ebskjeden bakgrunn, men han hadde steget i rang ved å vise sin praktiske nytte og uselviske vilje til å utføre sin herres ordrer. Han var glad i makt, manglet takt, plasserte egen familie i posisjoner og «forsømmet helt og holdent å forstå engelskmenn som han åpent tilsto å forakte».<ref>Poole, Austin Lane: ''From Domesday Book to Magna Carta, 1087-1216''. 2. utg. Oxford 1955. Side 352.</ref>

Henrik II hadde etterlatt kongedømmets skattkiste i beste orden til tross for at store beløp var blitt pøst inn i krigen i Frankrike. Ikke mindre enn 100 000 mark ble overtatt av hans etterkommer<ref>Roger av Hoveden, ''iii. 8''; skjønt andre kilder hevdet at beløpet av betydelig større.</ref>, men Rikard måtte betale den franske kongen 24 000 mark, den overdådige kroningen var kostbar og hans generøsitet overfor broren Johan reduserte formuen. Ved å selge posisjoner og bøtelegge andre økte han inntektene og den største enkeltkilden kom fra Skottlands konge, [[Vilhelm I av Skottland|Vilhelm I]], som betalte sin frihet og frigjøring fra sin føydaled med 10 000 mark.

=== William Longchamp ===
Straks Rikard var reist begynte maktkampen i England mellom de justiciarene, og Longchamp fikk sin kollega arrest, bøtelagt og fengslet, noe som ikke minsket hans egen upopularitet. I juni 1190 ble Longchamp [[pavelig legat]] for [[Klemens III]], og var dermed i kongens fravær øverste leder for både kirke og stat i England. I juni 1191 ble [[Geoffrey av York]], da erkebiskop av York, arrestert under voldelige omstendigheter av Longchamps menn da han steg i land i [[Dover]]. Hensikten var tilsynelatende å hindre erkebiskopen i å komme inn i England før han hadde sverget en troskapsed til kongen. Behandlingen av erkebiskopen førte til et opprør mot Longchamp som etter pave Klemens IIIs død ikke lenger var pavelig legat. Hatet mot Longchamp fikk derimot kongens bror Johan til å bli populær og som da ble et omdreiningspunkt for opposisjonen. Opprøret førte til at Longchamp stengte seg inne i [[Tower of London]] før han ble tvunget til å overgi seg og gå i eksil. 

=== Hubert Walter ===
[[Fil:Gefangennahme.jpg|thumb|Rikard Løvehjerte, forkledd som munk, blir tatt til fange. Fra ''Chronicle'' av [[Peter av Eboli|Petrus de Ebulo]], 1197]]
Ved den tiden nyheten om at kong Rikard på hjemvegen fra Det hellige land var blitt fengslet av hertugen av Østerrike var England allerede i en tilstand av politisk forvirring med en regjering ute av stand til å stå imot prins Johans renkespill. 

[[Walter de Coutances]], erkebiskop av [[Rouen]], ble en nye justiciaren med autoritet fra kong Rikard selv, men etter to år ble han erstattet av [[Hubert Walter]], nevø av Ranulf de Glanvill. Walter hadde fulgt Rikard på korstoget, og var en av hovedmennene involvert i å løse ut kongen fra fangenskapet i Tyskland. Som belønning ble Walter den nye erkebiskopen av Canterbury i 1193, og ble Rikards justiciar samme år. Hans hovedrolle var å samle penger for kongens krig i Frankrike. Walter sette opp et system som var forløperen til den moderne fredsdommer basert på å velge fire riddere i hvert hundre for å administrere rettspleien og loven. Det kan argumenteres for at det således går en direkte forbindelse mellom reformene til ledet av Ranulf de Glanvill under Henrik II til de tilsvarende ledet av Hubert Walter under Rikard I.

Walter ble til dels misbedømt i sin samtid, kritisert for ikke å være lærd, men ettertidens historikere har betraktet ham som en av de fremste regjeringsministre i engelsk historie.<ref>Gillingham: ''Richard I''. Side 274.</ref> Moderne historikere har tendert til ikke å dele synet på at Walter var den ledende kraft bak de administrative endringene under Rikards regime ved at kongen var uinteressert i regjeringsstyringen og at han overlot alle beslutninger i hendene på sine ministre, særlig Longchamp og Walter.<ref>Chrimes, S. B.: ''An Introduction to the Administrative History of Mediaeval England''. (Studies in Mediaeval History 7) Basil Blackwell, 1966. Sidene 42–43</ref> Forskningen til James Holt og andre har vist at Rikard var meget involvert i regjeringsbeslutninger, og at det var mer av et partnerskap mellom kongen og hans ministre.<ref>Gillingham: Richard I. Sidene 275–276</ref>