Redigerer Rettsoppgjør etter holocaust (avsnitt)

===== Gjerningspersonenes motiv =====
Statsadvokaten i [[Hessen]], Fritz Bauer, var drivkraften bake Auschwitzprosessen i Frankfurt i 1960-årene. Han mente at det fantes fire hovedtyper forbrytere fra nazitiden:<ref name="Pendas2000" />
# Overbeviste eller troende nazister (tysk: ''Gläubige'')
# Formalister som mente at man måtte gjøre sin plikt uavhengig av formål
# Opportunister som kynisk brukte ideologien til å tjene egne interesser
# «Verktøy» som handler mot bedre vitende og tjener som verktøy for de tre første gruppene
Til forskjell fra [[Daniel Goldhagen]] som mener at alle gjerningsmenn handlet ut fra samme grunnleggende motiv og ideologi, mente Bauer at gjerningsmennene ikke kunne settes i samme bås. Bortsett fra at alle var effektive drapsmenn, mente Bauer at forskjellen mellom disse fire gruppene var avgjørende og med juridiske implikasjoner. Dersom de handlet fra ulike motiver, men produserte samme resultat, kunne de prinsipielt sett betraktes som helt utskiftbare ledd uten ansvar for egne handlinger. Bauer mente at rådende juridisk praksis ikke strakk til i behandlingen av arven etter nazitiden.<ref name="Pendas2000" /> 

Det var betydelig debatt om prinsippet at gjerningsmennene skyld skulle vurderes utfra deres sinnstilstand var egnet til å fange særtrekkene ved holocaust. Den tyske strafferettseksperten [[Claus Roxin]] mente at strafferetten ikke var egnet til å håndtere statlig organisert massemord. Roxin mente at det måtte utvides til å omfatte «herredømme over viljen gjennom et administrativt maktapparat» (engelsk oversettelse: ''mastery over the will by virtue of an organizational power apparatus''). Bauer og Roxin hadde liten innflytelse på domstolenes praksis i mesteparten av etterkrigstiden. Størst innflytelse hadde de som mente at forbrytelser under nazistene måtte behandles som vanlige kriminelle handlinger der den enkelte gjerningsmanns motiver måtte bevises.<ref name="Pendas2000" />