Redigerer Qing-dynastiet (avsnitt)

== Nedgangstider ==
[[Fil:Flag of the Qing Dynasty (1862-1889).svg|thumb|150px|Qing-Kinas fane [[1872]]&ndash;[[1890]] (trekantet).]] 
[[Fil:Flag of the Qing Dynasty (1889-1912).svg|thumb|150px|Qing-Kinas fane [[1890]]&ndash;[[1912]].]]

I årene etter opiumskrigene og Taipingopprøret trengte de fremmede makter enda dypere inn i Kina.  Qing-styret ble mer og mer svekket, og bøndenes levekår ble verre og verre.
I [[1861]], da Qing-Kina trengte en handlekraftig keiser mer enn noensinne, besteg den seks år gamle [[Puyi]] tronen som [[Guangxu-keiseren|Guangxu]]-keiseren. Den virkelige makten forble imidlertid hos den tidligere konkubine enkekeiserinnen [[Cixi|Wu Cixi]]. Hun så på reformer og moderniseringer som trusler mot Qing-styrets stabilitet. Med dette som ledetråd presiderte hun over en 48 år lang og uavvendelig nedgangstid mens rikets sammenføyninger smuldret hen.

Noe av det første som gikk tapt, var Kinas utenlandske «kolonier» eller lydriker. Kina hadde i lange tider et slags overherredømme over det [[Indokina|indokinesiske]] område, altså det som i dag er [[Vietnam]], [[Laos]] og [[Kambodsja]]. Men [[den fransk-kinesiske krig]] ([[1883]]&ndash;[[1885]]) betød slutten på det. Britene okkuperte [[Burma]], et annet område som kineserne hadde et slags overherredømme over. Som følge av den [[første kinesisk-japanske krig]] klarte [[Japan]] å fravriste kineserne kontrollen over [[Korea]] og til å avstå [[Taiwan|Formosa]] (Taiwan – inntil da en del av provinsen [[Fujian]]). Japanerne kunne også sikre seg [[Liaoninghalvøya]] og britene, franskmennene og tyskerne sikret seg en rekke konsesjonsområder opp og ned kysten og opprettet seg i mellom ''interessesfærer'' for ikke å tråkke på hverandres tær. I [[1898]] var de europeiske maktene rede til å foreta en mer formell oppdeling av Kina seg i mellom. Når det ikke ble noe av, skyldtes det ikke Qing-regimet, men [[Amerikas forente stater|USA]]: Amerikanerne fikk gjennom sin ''[[Open Door Policy]]'' som innebar en generell åpen dør for enhver nasjons handelsinteresser overalt i Kina.

På det økonomiske området gikk det katastrofalt dårlig for Qing-styret. Kina hadde stor nasjonalgjeld til vestmaktene og Japan, og begynte å øke skattene. Dette forverret bøndenes allerede elendige levekår. De utenlandske skipene som engasjerte seg i kysthandelen utkonkurrerte langt på vei de kinesiske [[djunke]]ne. Utlendinger bygde jernbanenett og telegrafnett, og begynte gruvedrift og bygde jernverk. Landet ble utbyttet; lite av verdiskapningen kom kineserne til gode. Misjonærer ankom i stort antall, noe som førte til at kineserne følte at deres tradisjonelle sosiale struktur med dens lære ble truet. Mange hjemvendende kinesiske utenlandsstudenter tok med seg vestlige ideer og verdier, og var sterkt kritiske til mansjustyret. 
[[Fil:Qing china.jpg|thumb|right|250px|[[Kina]] mot slutten av Qing-dynastiet - kart fra [[1892]].]]
I 1881 besluttet man å gjøre krafttak for å styrke landet ''(selvstyrkingsbevegelsen)''. Det ble bygd flåtebaser, arsenaler og anlagt nye jernbanelinjer. Den moderne kinesiske hæren ble til, men den hadde ingen sjanse da den skulle forsvare seg mot japanerne i [[1890-årene]].

Qing-hoffet satte da sin lit til den unge keiseren [[Guangxu-keiseren|Guangxu]], som var blitt influert av den viktige kinesiske reformatoren [[Kang Youwei]]. I 1898 igangsatte hoffet det som skulle bli kjent som ''[[Hundredagersreformen]]''. Den avviste tankegangen som drev selvstyrkingsbevegelsen, som la til grunn den overleverte kinesiske visdom for enhver applikasjon av vestlige impulser. Kang Youwei og hans allierte kontrollerte hoffet i 103 dager og utstedte det ene dekretet etter det andre i keiserens navn. Men eksperimentet slo feil. Enkekeiserinnen likte det slett ikke, grep makten med et statskupp i 1898, og fikk de ansvarlige arrestert. Seks av dem ble henrettet. Kang Touwei flyktet, den unge keiseren fikk husarrest, og reformdekretene ble opphevet.

Denne resolutte inngripen mot moderne reformer førte Qing-regimet nærmere sitt sammenbrudd. Så fulgte bokseropprøret, som også trakk i samme retning.