Redigerer Preben von Ahnen (avsnitt)

=== Ahnens krigsinnsats under under Karl Gustav-krigene ===
[[Fil:Lennart Torstenson.jpg|mini|Den svenske feltmarskalken [[Lennart Torstenson]] var svenskenes leder under [[Hannibalfeiden]], konflikten har derfor også fått navnet Torstenssonkrigen.]]

I Ahnens tidlige karrière deltok han i krigen mot Sverige i årene 1643–1645, kjent som [[Hannibalfeiden]].<ref name=SD/> Resultatet av denne krigen var at Danmark-Norge måtte avstå [[Jämtlands län|Jämtland]] og [[Herjedalen]] til Sverige i 1645. Dette tapte landet ville Kongen ha tilbake. Neste krig kom senere enn tenkt. Først i 1657 ble revansjekrigen startet, men denne gangen ble tapet enda større ved at svenskene greide å erobre Trøndelag. Dermed var Norge delt i to helt til landsdelen ble gjenerobret, men uten at andre tap i Hannibalfeiden ble vunnet tilbake ved freden i 1660. Krigene hadde gitt staten alvorlige finansielle problemer, noe som ble en anledning for [[Frederik III av Danmark og Norge|Fredrik III]] å begå statskupp samme år. Fra da av var Kongen i Danmark-Norge eneveldig.<ref name=EAHA93/>

==== Forberedelser til krig i Nord-Norge ====
Under opptakten til [[Karl X Gustavs andre danske krig]] i årene 1657–1660, som var del av en større konflikt kjent som [[Karl Gustav-krigene]], ble Ahnen den 9. mars 1657 oppnevnt som generalkommissær (militær øverstkommanderende) for det nordenfjelske, først sammen med kansler for Norge [[Ove Bjelke]] (1611–1674) og senere sammen med offiseren [[Jørgen Bjelke]] (1621–1696). I denne forbindelsen vurderte Ahnen muligheten for et norsk angrep fra Nordland mot Sverige. Sommeren 1657 ble [[Helgeland]]s, [[Salten]]s og [[Senja|Senjens]] kompani satt opp, krigsskip satt i beredskap og Ahnen etablerte vakthold ved svenskegrensen.<ref name=AOJ>{{ Kilde bok | forfatter = Johnsen, Arne Odd | utgivelsesår = 1967 | tittel = Krabbekrigen og gjenerobringen av Jämtland 1657-1658 | forlag = Gyldendal | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008052000041 | side = 128–149 }}</ref>

Militære i Nord-Norge hadde blitt omorganisert etter freden i 1645, noe som innebar at den landmilitære organiseringen ble avviklet. En årsak til dette var ulempen for [[jektefarten]], om mange menn skulle være soldater fremfor å delta i den viktige transporten av varer til og fra landsdelen. Dette var for øvrig noe som skilte Nordlandene fra resten av landet.<ref name=EAHA94>[[#EAHA|Elstad og Hutchinson: ''I amtmandens dager'' side 94.]]</ref> Et forslag fra statholder [[Hannibal Sehested]] (1609–1666) fra 1647 gikk ut på at det i Nordland skulle være et nokså omfattende militærvesen bestående av en major, fem kapteiner, seks løytnanter, tolv sersjanter, tjuefire gefreitere, seks trommeslagere, samt enda noen enkeltstillinger. Dette skulle hvert år finansieres med 8030 riksdaler. Dette ble ikke noe av, men en kjenner til at Ahnen fikk beskjed fra Kongen i 1653 om å ansette en kaptein med navn Jacob Sinclair og «befordre han til et Landcompagni eller og til at exercere Landfolket og Almuen».<ref name=F>{{ Kilde bok | forfatter = Fure, Trygve | utgivelsesår = 1995 | tittel = Sør-Hålogaland landforsvar, Infanteriregiment nr 14 | isbn = 8290545509 | forlag = IR 14 | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010043003012 | side = 28 – 33}}</ref> Imidlertid ble det igjen nødvendig å mønstre menn til militærtjeneste ved krigsforberedelsene i 1657. En forutsetning var at dette ikke skulle gå ut over handelen. Det ble organisert land- og sjøvern, samt at det ble holdt vakt ved [[vete]]ne i tilfelle krig. Ahnen fikk dessuten ansvar for å skaffe 500 båtsmenn.<ref name=EAHA94/>

En kjenner ikke til hva kompaniene gjorde den tid de var oppsatt, men i et brev som den svenske landhøvdingen skrev til Stockholm stod det at det var observert norske vakter i fjellene i november 1657. I tillegg var det også sett norske speidere på svensk territorium. En kjenner også til et brev fra presten i [[Lycksele]] om norske soldater ved kjølen, altså grensefjellene, som hadde vært ufine med svenske samer. Det svenske mottrekket var rask oppsetting av vaktstyrker ved grensen mot Norge. Svenskene var på denne tiden redd for at så snart snøen kom, ville norske soldater fare inn i landet på ski og med reinsdyr. I slutten av januar 1658 hadde også noen samer sett en norsk avdeling på full fart inn i Piteå lappmark med «flygande fanor».<ref name=F/>

==== Svenskene erobrer Trøndelag og nordmennene forbereder motoffensiv ====
[[Fil:Frederik III signed the declaration of war against Sweden at Koldinghus 1657th.JPG|mini|Kong [[Frederik III av Danmark og Norge|Fredrik III]] underskriver krigserklæringen mot Sverige i 1657.]]

I 1657 var Ahnen i København for å delta i diskusjoner om krigsforberedelser og et mulig angrep mot Sverige fra Nord-Norge. Det virker ikke som Ahnen var særlig interessert i et angrep mot Sverige, og da spesielt [[Nasafjellet|Nasa sølvverk]], så dette initiativet kom sannsynligvis fra sentrale styresmakter i København. Ahnen påpekte at det bare var farbar vei mellom Helgeland og Salten og over til Sverige om vinteren, samt om sommeren når elvene var på sitt minste. Et annen vanskelig forhold var tre dagers reisetid over til Nasa sølvverk, i tillegg var områdene så golde at det ikke var beite for hester. Han beskrev videre at et «raid» mot Sverige kun ville ha til hensikt å ødelegge sølvverket, men at videre inntrengning i Sverige ville være utilrådelig på grunn av de store svenske ødemarkene i nord. Om sølvverket ble ødelagt mente Ahnen at svenskene ville respondere med gjengjeldende plyndringstokter på norske områder. Derfor måtte en etter et raid sette opp bevæpnet vakthold på grensepassene mot Sverige.<ref name=AOJ/>

Den 11. mai 1657 ble det sendt et kongebrev til Ahnen fra Kong Fredrik III der det sto «[…] så snart du fornemmer, at det kommer til Ruptur immelom oss og Kongen af Sverige, du da efter din underdanigste Forslag gjører den Diversion, dig mulig er, enten at ruinere hans Sølvbergverk og den derhos ny funderte By, eller i andre Maader.»<ref name=AOJ/>

På sin hjemreise fra Danmark i mai reiste Ahnen via Christiania og Trondhjem. Først ville han forhandle med stattholderen [[Niels Trolle]] (1599–1667) om kanoner, deretter trengte han å rådføre seg med rentemester [[Peder Vibe]] (også Wibe) (cirka 1596–1658) og offiseren [[Jørgen Bjelke]] (1621–1696) i Trondhjem. Dessuten måtte han skaffe både offiserer, våpen og utstyr før han reiste videre nordover.<ref name=AOJ/>

Soldatene var uten trening og hadde dårlig utstyr, det manglet offiserer, våpen og ammunisjon. Ahnen måtte skaffe det nødvendige utstyret ved å ta opp lån fra finansmannen [[Joachim Irgens]] (1611–1675). Dermed greide Ahnen å sette opp tre kompanier på rundt 100 mann fra henholdsvis Helgeland, Salten og Senjens fogderier. Før disse ble sendt ut i strid ble det imidlertid inngått fred våren 1658, men innen det hadde svenskene erobret Trøndelag.<ref name=EAHA95>[[#EAHA|Elstad og Hutchinson: ''I amtmandens dager'' side 95.]]</ref> Etter [[Freden i Roskilde|fredsslutningen i Roskilde]] som ente med at Trøndelag ble overgitt til svenskene, ble de nordlandske soldatene hjemsendt. Dette var i slutten av april 1658.<ref name=F/>

Ahnen og tidligere lensherre i Trøndelag, Peder Vibe, ble tilkalt til Trøndelag sommeren 1658 for å gå opp de nye grensene mellom de nye svenske landområdene og de norske distriktene rundt. Spesielt var det uenighet om Bindalen hørte til distriktene Helgeland eller Namdalen. En kom frem til hvilke gårder som skulle tilhører Helgeland og hvilke som skulle bli del av Sverige.<ref>[[#YN|Nielsen, Yngvar: ''Kampen om Trondhjem'' side 97–99.]]</ref>

==== Gjenerobringen av Trøndelag – Bjelkefeiden ====
Freden var kortvarig og i august 1658 ble det på nytt krig, kjent som [[Bjelkefeiden]], og Ahnen ville være med på gjenerobringen av Trøndelag.<ref name=F/> Svenskekongens ambisjon var fortsatt ekspansjon slik at også Nord-Norge skulle bli del av Sverige. Dermed gikk svenskene til krig i august 1658. De tre nordnorske kompaniene ble derfor mobilisert på nytt, nå med rundt 120 mann i hvert kompani. På grunn av svenskenes erobringer i Trøndelag var motivasjonen til bondesoldatene denne gangen større enn ved tidligere konflikter. Dermed var det rundt 300 bondesoldater fra Nordlandene som deltok under kampene i Trøndelag.<ref name=EAHA95/> To tredeler av soldatene var bevæpnet med geværer, de resterende hadde [[hellebard]]er. Hver soldat var utstyrt med våpenkjole, hatt, sko, et par strømper, et par vanter og skjorte. I tillegg var det med fane og trommeslager for hvert kompani.<ref name=F/>

Bjelke som ledet offensiven, hadde sendt avgårde deler av [[Oppland Regiment|Det Oplandske regiment]], Det Akershusiske regiment, samt et dragonkompani tilhørende Trøndelag. Alle disse ble ledet av oberst [[Georg Reichwein (1593)|Georg Reichwein]] (1596–1667). I tillegg kom [[Bergenhus regiment|Det Bergenhusiske regiment]] ledet av offiseren [[Reinhold von Hoven]] (død 1682), en del trøndere og Ahnens nordlandskompanier som kom sjøveien.<ref name=F/>

Ahnen og hans nordlandskrigere skal ha gjort en betydelig innsats under gjenerobringen av Trondhjems len.<ref name=G566/> Blant annet var det Ahnen og von Hoven som den 22. oktober sendte en skriftlig oppfordring til svenskenes guvernør [[Claes Nilsson Stiernsköld]] (1617–1676) om overgivelse. Noen endelig overgivelse kom imidlertid ikke før den [[11. desember]] [[1658]]. I anledning forhandlinger om kapitulasjonen var Ahnen og Jakob Due i Trondhjem som gisler for å sikre at de svenske forhandlerne ble behandlet godt.<ref name=YN152>[[#YN|Nielsen, Yngvar: ''Kampen om Trondhjem'' side 152.]]</ref>

Ahnen var også med på krigshandlingene senere i 1659 da Jämtland ble vunnet tilbake.<ref name=nblpva/><ref name=SD/>

==== Videre krigsforberedelser i Nordlandene og felttog til Nasa sølvverk ====
[[Fil:Nasadetalj1646.jpg|mini|Detalj fra et kart fra 1646 som viser Nasafjellets sølvverk.<br /><small>''Tegner: Hans Philip Lybecker''</small>]]

Fredsslutningen mellom Danmark-Norge og Sverige var etter dette usikker en tid.<ref name=F/> Ahnen sørget på sin side for å være forberedt på et mulig angrep fra Sverige mot Nordlandene.<ref name=SD/><ref name=EAHA95/> Han fikk satt opp vaktposter på fjellovergangene og ute ved fjordene.<ref name=G566>[[#G|Gudbrandson, Terje: ''Gårds- og slektshistorie for kirkegrenda'' side 566.]]</ref> Videre bygget han skanser utenfor sin residens ved Bodegård (Skansholmen), samt nederst i [[Saltdal]]en mot [[Saltdalsfjorden]] (Skansen). Saltdal var forventet å være et sannsynlig sted for et svensk angrep mot Nordland, dette på grunn av sølvgruven i Nasa ved grenseområdene. En annen ting var at Saltdal var egnet som støttepunkt ved et mulig norsk angrep.<ref name=YN71/>

I august 1659 [[Preben von Ahnens felttog til Nasa|angrep Ahnen Nasa]] med halvparten av Saltens kompani. Det kom ikke til kamp, men sølvgruven og smeltehytten i Silbojokk ble ødelagt mens arbeiderne rømte vekk.<ref name=SD/><ref name=EAHA95/> Ekspedisjonen møtte altså ingen motstand og hadde dermed preg av å være et plyndringstokt.<ref name=F/>

Tidligere har det vært hevdet at angrepet skjedde om vinteren (i februar 1658), og at det dermed militært sett var en bragd. Senere har historikeren [[Arne Odd Johnsen]] (1909–1985) tilbakevist dette ved at angrepet skjedde om sommeren i 1659.<ref name=nblpva/>

==== Krigsforberedelser etter Ahnens tid som amtmann i Nordlandene ====
[[Fil:Cristian V.jpg|mini|På slutten av Ahnens liv var det Kong [[Christian V av Danmark og Norge|Christian V]] som regjerte og fortsatte krigene mellom Danmark-Norge og Sverige.<br /><small>Kunstner: Jacques d’Agar</small>]]

Samtidig som Ahnen ødela Nasa sølvverk var det fredsforhandlinger mellom Europas stormakter. Fredstraktat ble inngått i mai 1660. Imidlertid hadde ikke Danmark-Norge vunnet tilbake de landområdene som var tapt under Hannibalfeidene, derfor ville Kongen være forberedt på en gunstig anledning for nye erobringer. Den såkalte ''legdsordningen'' der flere gårder sammen skulle ha ansvar for å utruste en soldat ble opprettholdt. Prester og fogder satte i 1665–1666 opp [[manntall]] for å kartlegge tilgangen på soldater. Disse ble utskrevet til tjeneste i marine eller hær, men de ble ikke kalt inn til eksersis.<ref name=EAHA95/> For øvrig var Ahnen med på de foregående vurderingene av hvorledes hæren i Nordland skulle organiseres.<ref name=F/>

Krigene hadde gitt den dansk-norske staten finansielle problemer, noe som ble en anledning for Kong Fredrik III til å begå statskupp i 1660. Fra da av var Kongen i Danmark-Norge eneveldig. Overgang til [[enevelde]] betydde en omlegging av statsadministrasjonen, som igjen betydde en svekkelse av embetsmennenes selvstendighet. Samtidig førte omleggingen til en profesjonalisering av statsadministrasjonen.<ref name=EAHA93/>

Etter Ahnens tid som amtmann i 1672, angrep Frankrike Nederland og allierte seg samtidig med Sverige. Kong [[Christian V av Danmark og Norge|Christian V]] så muligheter for ny revansje, dermed ble nye krigsforberedelser satt i gang og et kompani på 200 mann fra Helgeland ble sendt til Trondhjem i 1675. Ytterligere 100 mann ble utskrevet til tjeneste i marinen. Det kom til kamphandlinger våren 1676, samt at svenskene angrep Trøndelag i 1677.<ref name=EAHA95/> En fred mellom stormaktene ble inngått i 1679, men [[Christian V av Danmark og Norge|Christian V]] som da var konge var ikke fornøyd med utfallet. Etter dette fulgte 20 år med opprustning, samtidig som det også var økonomiske krisetider. Så i 1711 under [[den store nordiske krig]] ble hele 1000 nordlendinger utskrevet til tjeneste på krigsskip.<ref>[[#EAHA|Elstad og Hutchinson: ''I amtmandens dager'' side 96.]]</ref> I tillegg til det store antallet utskrevne unge menn, ble skattene også økt betraktelig. Det kom til protester blant befolkningen i hele Norge. Etter krigssluttningen i 1720 var det mange, noen mener de fleste fra Nordland, som hadde dødd på grunn av sykdommer på orlogskipene. For mange av de som overlevde åpnet det seg nye muligheter i utlandet, noen slo seg derfor ned i København, andre i Bergen og Trondhjem. Sverige var etter dette ikke lenger noen stormakt, noe som ga fred mellom de skandinaviske landene i mange tiår etterpå.<ref>[[#EAHA|Elstad og Hutchinson: ''I amtmandens dager'' side 98.]]</ref>