Redigerer Pius XII (avsnitt)

=== Embetsutnevnelser ===
[[Fil:Galg gem.jpg|thumb|Pave Pius XII helligkåret [[Gemma Galgani]]]]
Han utnevnte en annen erfaren diplomat, kardinal [[Luigi Maglione]], som sin etterfølger som kardinalstatssekretær. Arbeidsformen ble noe annerledes enn tidligere, da han som pave opprettholdt de nære arbeidsmessige forbindelsene med monsignorene Giovanni Montini (senere pave [[Paul VI]]) og [[Domenico Tardini]].{{tr}}

I sine øvrige embetsutnevnelser reduserte han etter hvert den italienske dominansen av kurien, da særlige nederlandske, tyske [[Jesuittordenen|jesuitter]], som [[Robert Leiber]], [[Augustin Bea]] og [[Sebastian Tromp]] ble tettere knyttet til Vatik,anet. Etter hvert ble også amerikanske prelater som [[Francis Joseph Spellman]] og [[Aloisius Joseph Muench]] utnevnt til høye embeter. Dette ble særlig sterkere etter [[andre verdenskrig]].

Også på lavere nivåer kom det inn en rekke yngre prelater fra andre europeiske land, asiater og amerikanere som fikk en videre kirkelig skolering før de senere fikk høye stillinger i sine hjemland, og slik skapte en sterkere lokal forankring for kirken der.

Bare to ganger i sin paveperiode avholdt han [[Konsistorium|konsistorier]] i forbindelse med kardinalutnevnelser, i motsetning til sin forgjenger som avholdt dette 17 ganger i sin 17 år lange embetsperiode. Dette har også sammenheng med at han valgte å ikke utnevnte noen nye kardinaler under andre verdenskrig, noe som førte til at det bare var 38 kardinaler ved krigens slutt, og [[Denis Joseph Dougherty]] den eneste amerikanske. Det første konsistoriet ble avsluttet 18. februar 1946 ved at det ble utnevnt 32 nye kardinaler, slik at man kom opp i den bestemte maksimalgrensen på 70. Også her var innslaget av ikke-italienere stort, med nye kardinaler fra andre europeiske land, Kina, India og Midtøsten, i tillegg til USA. Det andre konsistoriet ble avholdt 12. januar 1953, og med utnevnelsene etter dette ble det over fem hundre år lange italienske flertallet og dominansen i [[Kardinalkollegiet]] brutt. Med få unntak ble dette akseptert av de italienske prelatene som støttet denne internasjonaliseringen av kirken.