Redigerer Perikles (avsnitt)

=== Krigens første år ===
[[Fil:Parthenon_from_south.jpg|thumb|left|[[Parthenon]], et mesterverk tilskyndet av Perikles, fra sør.]]
Mens freden allerede var skjør, sendte [[Arkhidamos II]], Spartas konge, i 431 en ny delegasjon til Athen som krevde at athenerne skulle underlegge seg Spartas krav. Denne delegasjonen fikk ikke komme inn i Athen siden Perikles allerede hadde fått vedtatt en resolusjon som sa at ingen spartanske delegasjoner var velkomne dersom spartanerne tidligere hadde satt i gang fiendtlige militære aksjoner. Den spartanske hæren var på dette tidspunktet samlet i Korint, og siden de tolket dette som en fiendtlig aksjon, nektet athenerne å slippe inn utsendingen. Siden hans siste forsøk på forhandlinger dermed hadde blitt avslått, invaderte Arkhidamos [[Attika]], men fant ingen athenere der. Perikles var klar over at Spartas strategi ville være å invadere og herje athensk territorium og hadde tidligere sørget for å evakuere hele befolkningen i regionen inn bak murene til Athen.

Ingen definitive nedtegnelser finnes om hvordan Perikles klarte å overbevise innbyggerne i Attika til å gå med på å flytte inn i de overbefolkede urbane områdene. For de fleste betydde flyttingen at de oppgav sitt land og forfedrenes templer og fullstendig endret sin livsstil.<ref>J. Ober, ''The Athenian Revolution'', 72-85</ref> Beboerne fra landsbygda var langt fra glade for Perikles beslutning, men de gikk med på å dra. Perikles gav også sine kompanjonger og rådet dem i deres affærer og forsikret dem om at dersom fienden ikke plyndret gårdene hans, ville han tilby sine eiendommer til byen. Dette løftet ble gitt i bekymring for at Arkhidamos som var en venn av ham, kunne komme til å passere eiendommen hans uten å herje den, enten som en gest for en gammel venn eller som et kalkulert politisk trekk som var rettet mot å fremmedgjøre Perikles fra befolkningen.

{| class="toccolours" style="float: right; margin-left: 1em; margin-right: 2em; font-size: 85%; background:#c6dbf7; width:30em; max-width: 40%;" cellspacing="5"
| style="text-align: left;" | «For helter har hele verden som sin grav, og i land langt borte fra deres eget, hvor søylen med deres epitet erklærer det, der er nedskrevet i etthvert bryst en uskrevet nedtegnelse uten noen tavler til å ta vare på det, med unntak av hjertet.»
|-
| style="text-align: left;" | '''''Perikles' begravelsestale''' slik den ble nedtegnet av Thukydid (2.43)
|}

Athenerne ble rasende da de så ødeleggelsen av gårdene deres, og de begynte snart å uttrykke sin misnøye mot sin leder indirekte. Mange av dem regnet ham ansvarlig for å ha drevet dem ut i krig. Selv i møte med det stigende presset, gav ikke Perikles etter for kravene om umiddelbare aksjoner mot fienden eller revidere sin opprinnelige strategi. Han unngikk også å kalle sammen ekklesiaen i frykt for at befolkningen i sitt raseri over den manglende motstanden mot raseringen av gårdene deres, kunne forhastet bestemme seg for å utfordre den spartanske hæren i felten. Ettersom møter i forsamlingen diskret ble kalt sammen av dens vekslende presidenter, «prytanier», hadde Perikles ingen formell kontroll over tidsplanen deres. Antagelig var respekten som prytaniene hadde for Perikles nok til å overtale dem til å gjøre som han ville. Mens den spartanske hæren ble værende i Attika, sendte Perikles en flåte på 100 skip for å plyndre kystene til [[Peloponnes]] og brukte kavaleri for å bevokte gårdene som lå nær murene til byen.

Da fienden trakk seg tilbake og plyndringen tok slutt, foreslo Perikles et dekret hvor myndighetene i byen skulle sette til side 1000 talenter og 100 skip, i tilfelle Athen ble angrepet av marinestyrker. Dekretet sa videre at selv det å foreslå at pengene skulle brukes til noe annet, kunne føre til dødsstraff. I løpet av høsten 431 ledet Perikles athenske styrker i en invasjon av Megara. Noen få måneder senere (vinteren 431–430) gav han sin monumentale og emosjonelle begravelsestale til ære for athenerne som døde for byen.