Redigerer Passasjerferge (avsnitt)

== Nord-Amerika==
=== Toronto ===
[[File:Toronto Island Ferry.jpg|thumb|«Sam McBride» med Torontoøyene som bakgrunn, august 2021.]]
Den kanadiske storbyen [[Toronto]], delstatshovedstad i [[Ontario]], ligger på nordvestbredden av ferskvanninnsjøen [[Ontariosjøen]]. Utenfor byen ligger en øygruppe på femten mindre øyer på den andre siden av Toronto Harbour, [[Torontoøyene]], som for det meste er lite utbygd og blitt et populært utfluktområde for befolkningen i storbyen. I nyere tid ble lokalsamfunnet på øyene bilfrie, og bilfrakt dit reduseres til det absolutte nødvendige. For utflukt fra storbyen er store passasjerferger av tradisjonell utseende benyttet på tre fergeruter fra fergeterminalen (gitt navn etter [[Jack Layton]] i 2012).

De første ''Toronto Island Ferries'' - Toronto øyferger - var hestedrevne fergefartøyer kalt ''hesteferger'' i 1833 til 1850, disse avløses av dampbåter eide av private selskaper med hovedvekt på hotellaktivitet med utfluktstilbud. Fergetrafikken i den siste halvdelen av 1800-tallet var blitt så intenst at hjuldampere begynte å avløse dampbåtene samtidig som de mindre fergeselskapene utkonkurreres av de større, i 1892 hadde dette sluttet i ''Toronto Ferry Company'' etter en fusjon av de to gjenværende selskapene. 

I 1906 ble den første pendelfergen med skovlhjuldrift bygd, «Bluebell» med plass for 1,450 passasjerer fordelt på to passasjerdekk. Søsterskipet «Trillium» fra 1910 har overlevd fram til dette året og er blitt den eldste fergen i Toronto etter ombygging i 1974 og fornyelsesarbeid i 2017, den er 150 fot / 45,7 meter lang, 30 fot / 9,1 meter bred og 8 fot / 2,4 meter dyp, med sertifisering for 955 passasjerer, og har blitt et bevart veteranfartøy.

Med utgangspunktet i disse to skovlhjulfergene oppsto en flåte av flerdekksfartøyer med dels åpne øvre dekk og lukket hoveddekk i mellomkrigstiden, blant annet de propelldrevne pendelfergene «William Inglis» fra 1935 og «Sam McBride» fra 1939. Den sistnevnte er 39,9 meter lang og 10,24 meter bred med en dypgang på 3,36 meter, med en kapasitet for 736 passasjerer, som hadde en uvanlig ulykke den 20. juli 1941. Under overfarten til øyene ble «Sam McBride» rammet på sin overbygning av et fly under trening, et norsk [[Northrop N-3PB]] sjøfly med instruktør Finn S. Kjos og flyelev Tron Harsvik om bord. Flybesetningen som var i ferd med å ta av, oppdaget ikke at fergen var kommet i disses fartsretning, og rakk ikke å reagere tidsnok. Flyet smadret seg gjennom overbygningen, ødela skorsteinen og et styrehus før det krasjet ned i vannet på den andre siden. Flybesetningen overlevd ikke.<ref>Northop-flyene på Island, s. 12</ref><ref>[https://news.google.com/newspapers?id=nbtTAAAAIBAJ&sjid=dDgNAAAAIBAJ&dq=toronto%20island%20airport&pg=4484%2C5643943 Two Two Norwegians Killed as Plane Hits Ferryboat]</ref>

I 1951 ble den tredje og siste dieseldrevne pendelfergen, «Thomas Rennie», levert til fergeselskapet som ble overtatt av den offentlige transportselskapet ''Toronto Transportation Commission'' i 1927, i dag underordnet den offentlige parktjenesten ''Toronto Parks, Forestry and Recreation''. Fergeselskapet [[Toronto Island Ferries]] i året 2021 har en flåte på fire passasjerferger og tre bilferger ment for biltransport til [[Billy Bishop Toronto City lufthavn]] som ikke har fast veiforbindelse med fastlandet, og bare er tilgjengelig med bilferger og taxibåter. Det ble besluttet at fergeflåten skal erstattes med batterielektriske fergefartøyer, og i januar 2022 ble planene offentliggjort, to nye batteriferger vil avløse de to eldre dieselfergene i 2024 mens veteranfergen «Trillium» vil bevares som reserveferge.<ref>[https://www.thestar.com/news/gta/2022/01/07/city-should-buy-two-new-electric-ferries-for-toronto-islands-at-a-cost-of-63-million-says-staff-report.html City should buy two new electric ferries for Toronto Islands — at a cost of $63 million, says staff report]</ref>
=== Vancouver ===
[[File:Burrard Otter with Vancouver skyline 2.JPG|thumb|SeaBus «Burrard Otter» med Vancouver i bakgrunnen, 2009]]
Den vestre provinsen [[Britisk Columbia]] mot Stillehavet har en rekke ulike ferger fra svingfergen høyt opp på fjellelver til havgående bilferger, og [[Vancouver]] er en by som ligger på Burrardhalvøya vendt mot Georgiastredet mellom fastlandet og [[Vancouver Island]], med fjorden Burrard Inlet i nord og [[Fraser River]] i sør. Vancouver utvides etter hvert over til den andre siden av fjorden, hvor kommunen North Vancouver oppsto, og ''Metro Vancouver'' som et regiondistrikt med egne kollektivtransporttjeneste var blitt til. Det var lenge fergeforbindelse mellom Vancouver og North Vancouver, men denne forsvant raskt i etterkrigstiden etter åpningen av Lions Gate Bridge i 1938. I august 1974 ble det besluttet hos provinsregjeringen at en passasjerfergerute skal åpnes mellom Waterfront i Downtown Vancouver og Lonsdale Quay i North Vancouver.<ref>[https://www.translink.ca/schedules-and-maps/seabus TransLink SeaBus]</ref> 

Valget av navn på fergetjenesten dels kamuflerte den egentlige naturen, «[[SeaBus]]», som antyder en vannbuss/båtbuss fremfor en ordinær passasjerferge med kun to stopp. Den startet 17. juni 1977 under BC Hydro Transit og senere BC Transit med to ferger, «Burrard Beaver» og «Burrard Otter», som var oransjefarget og konstruert som passasjerfartøyer med flere sidegangsåpninger på hver side til tross for at disse er pendelferger. Disse var 111,4 fot lang og 40,6 fot bred som veldige rommelige katamaranferger med en kapasitet for 400 passasjerer og var også de første kjente katamaranferger med pendeldrift ettersom to dieselmotor med Z-drift propelltrustere (Detroit Diesel 1271) settes i hver skrog. Marsjhastigheten for passasjerfergene er lav, 11,5 knop ettersom strekningen har en reisetid på 10-12 minutter.

Til tross for sin unike tekniske oppbygging fungerte SeaBus-fergene meget godt med høy pålitelighetsgrad og god manøvreringsevne samt innbakte rutiner gjennom den trafikkerte fjorden, det er veldig sjeldent at overfarten måtte kanselleres. Det er viktig med å ha så kort intervall som mulig, så fergene ikke bare manøvrere seg fram og gå rett inn og ut, oppholdstiden i havnen forkortes med hjelp av gjennomstrømingsprinsippet hentet fra buss og trikk. Det er opptil seks dører på hver side, ved anløp vil dørene på den ene siden åpnes, og når fergen er tømt, åpnes dørene på den andre siden for passasjerene på den andre fergepiren. Det tar så lite som to minutter.<ref>[https://web.archive.org/web/20101219205853/https://www.professionalmariner.com/ME2/dirmod.asp?sid=420C4D38DC9C4E3A903315CDDC65AD72&nm=Archives&type=Publishing&mod=Publications%3A%3AArticle&mid=8F3A7027421841978F18BE895F87F791&tier=4&id=6B57C5E45DC84D83AA39532114306859 Vancouver commuter Ferry celebrates 30 years of service]</ref>

Suksessen med de to første fergene fulgt til at alle fremtidige ferger er bygd etter samme mønster, først med « Burrard Pacific Breeze» i 2009, deretter « Burrard Otter II» i 2014 og «Burrard Chinook» i 2019, som kom i tjeneste fra 22. juli 2021. SeaBus har tre ferger og en reserveferge i drift.<ref>[https://www.cptdb.ca/wiki/index.php/Coast_Mountain_Bus_Company_Seabus Coast Mountain Bus Company SeaBus]</ref>

=== New York ===
==== Staten Island Ferry ====
[[File:Staten Island Ferry and Statue of Liberty (New York) (30303188247).jpg|thumb|Passasjerfergen «Andrew J. Barberi» med Frihetsstatuen på Liberty Island i bakgrunnen, 2018.]]
[[File:South Ferry td (2019-07-07) 23 - Staten Island Ferry.jpg|thumb|«Guy V. Molinari» mot Whitehall Terminal, 2019.]]
[[File:MV John F Kennedy November 2015.jpg|thumb|Den aldrende «John F. Kennedy» fra 1964 mot Manhattan, 2015.]]
Den nordamerikanske byen [[New York]] ved munningen av elven Hudson på østkysten var lenge fergenes hjemby ettersom det var der verdenshistoriens første fergerute under mekanisk drift ble åpnet den 12. juli 1812 med «Jersey» mellom Paulus Hook på New Jersey og Cortlandt Street på Nedre Manhattan, som også er den første pendelferge med mekanisk drift i historien. Etter åpningen av biltunnelene, metrotunneler og broer krympet fergetrafikken meget sterkt i løpet av mellomkrigstiden, og etterkrigstiden var en periode av nedlegging etter nedlegging. Den siste ordinære fergestrekningen ble stengt i november 1967.

Men en enslig fergestrekning har overlevd gjennom passasjertransport gjennom severdighetsrike omgivelser, ''Staten Island Ferry'' mellom Whitehall Terminal i Nedre Manhattan og St. George Terminal i St. George, Staten Island, en rute på 8,4 kilometer oppover [[New York Harbor]]. I begynnelsen på 1800-tallet hadde flere regulære og halvregulære fergeruter oppstått med [[seilferge]]r, og den første mellom Staten Island og Nedre Manhattan var startet av [[Cornelius Vanderbilt]] med hans privatbåt «Swiftsure» i 1810. ''Richmond Turnpike Company'' åpnet fergeforbindelsen med New York med dampfergen «Nautilus» i 1817. Vanderbilt etter hvert bli en dominerende faktor bak fergefarten fra Staten Island, det var han som overbeviste hans konkurrenter om å kjøpe hans fergeselskap og fusjoneres inn i ''Staten Island and New York Ferry Company'' (SINYF) i 1853. 

Vanderbilt trakk seg fra fergevirksomheten i 1862 og overførte SINYF til hans bror Jacob som i 1864 klarte å fusjonere hans selskap med rivalselskapet '' New York and Staten Island Steam Ferry'' til det nye selskapet ''Staten Island Rapid Transit'', (SIRT) og dermed fikk monopol over fergetrafikken som steg voldsomt etter forstadsbanen [[Staten Island Railway]] åpnes i 1860, med endestasjon mot fergestasjonen vendt mot New York. Forstadsbanenettet på øya gjør det mulig for folk å reise rett til fergestedet med de faste fergene opp til Manhattan. Men Jacob Vanderbilt ble satt i arrest etter en fergeulykke om bord på «Westfield» (II) på dokk 30. juli 1871. 66 ble drept og over 200 skadet da dampkjelene eksplodert og sprengt opp store deler av fergen. Vanderbilt ble løslatt, men ulykken tvunget ham til å forlate fergefarten i 1872.

Etter Vanderbilt-tiden var SIRT enten splittet inn i konkurrende selskaper eller under vekslende eierskap, dette fulgt til voksende misnøye blant beboere på Staten Island som mente tilstandene hadde fulgt til farefulle situasjoner, og dette avslørte seg med en fergekollisjon mellom «Mauch Chunk» eide av ''Central Railroad of New Jersey'' og «Northfield» (II) eide av ''Baltimore & Ohio Railroad'' 14. juni 1901. «Northfield» sank med tap av fem menneskeliv, ettersom kollisjonen hendt like utenfor fergepiren i Manhattan med flere servicebåter i nærheten, ble mellom 800 og 900 mennesker reddet. Ettersom det var klart at de private fergeselskapene hadde mistet folks tillit, valgt byregjeringen i New York City å overta SIRT i 1903.<ref>Over & Back, s. 147-161</ref>

SIRT som et offentlig fergeselskap så en fornyelse av både tjeneste, flåte og utstyr blant annet med en klasse på fem propelldrevne pendelferger med to skorstein, «Bronx», «Brooklyn», «Manhattan», «Queens» og «Richmond» av ''Borough-klassen'' på 246 fot / 75 m lengde, 46 fot / 14 m bredde og 18 fot / 5,5 m med et deplasement på 1,954 tonn, sistnevnte var 232 fot / 71 fot lang med deplasement på 2,006 tonn. Myndighetene tok ansvaret som fergeoperatør alvorlig, og det var en konstant fornyelse av fergeflåten gjennom årene, delt etter klasser eller «generasjoner» med teknisk improvisering som kjennetegn. Fram til etterkrigstiden var seks klasser satt inn siden 1903, Borough-klassen på fem skip, President Roosevelt-klassen på to skip, William Randolph Hearst-klassen på tre skip med dampturbindrift, Dongan-klassen på tre skip, Mary Murray-klassen på tre skip og Merrell-klassen på tre skip. 

Alle pendelferger var tradisjonelle lukkede vognferger med midte gangveier ment for hestetrukne vogner med langsgående salongrom på begge sider og et øvre dekk med passasjerfasiliteter. I møte med tyngre bilkjøretøyer ble vogndekket tilpasset for større lasteevne så fergene også fungerte som bilferger. Merrell-klassen var det første bruddet mellom SIRT og resten av fergefarten i New York fordi «Private Joseph F. Merrell», «Verrazzano» og «Cornelius G. Kolff» sjøsatt i 1951 var de første tredekkers ferger med hovedvekt på passasjerfrakt. Hoveddekket hadde tre gangveier for kjøretøyer, et salongdekk og et promenadedekk i skroget som var 269 fot / 82 meter lang, 69 fot / 21 meter bred og 19 fot / 5,8 meter dyp med et deplasement på 2,285 tonn.<ref>Over & Back, s. 277</ref>

Satsingen på passasjertransport vist seg å være et lykketreff ettersom bilistene på Staten Island fikk bedre og raske kommunikasjoner slik at passasjerene mer og mer overtok, tjue millioner reisende per år bli den nye normalen mellom Staten Island og Manhattan. Fergeoperatørene tviholdt på bilfrakt fram til 1960-tallet, blant annet med Kennedy-klassen på tre skip, «John F. Kennedy», «American Legion» og «Gov. Herbert H. Lehman» levert som dieselelektriske ferger i 1965 med høy interne høyde i hoveddekket.<ref>Over & Back, s. 292-292</ref> Men i 1970-årene var det besluttet at alle fremtidige ferger skulle bare frakte passasjerer, og to sanne monsterskip var levert i 1981 og 1982, «Andrew J. Barberi» og «Samuel I. Newhouse» av Barberi-klassen på 310 fot / 94 meter lengde, 69 fot 10 tommer / 21,29 meter bredde og 13 fot 6 tommer / 4,11 meter i dypgang på 3,335 tonn.<ref>Over & Back, s. 294-297</ref>

«Andrew J. Barberi» har tre lukket dekk med 4850 sitteplasser og plass for 1150 stående passasjerer med en maksimal kapasitet på 6000 passasjerer med et moderne og funksjonelt utseende med en stor og flatt skorstein i midten, som har Voith-Schneider propeller i begge ender, hver drevet av en motor midtskips, noe som gjorde fergen meget manøvreringsbart som ved å kunne snu på en tiøring. Dette fortsetter med den neste klassen, Austen-klassen med «Alice Austen» og «John A. Noble», todekkers 207-fots ferger som med sitt utseende kalles «Mini Barberi´er», med en kapasitet på 1280 passasjerer i 1986.<ref>Over & Back, s. 299</ref>

I begynnelsen på det tjueførste århundret ble en ny klasse på tre skip, Molinari-klassen, «Guy V. Molinari», «Senator John J. Marchi» og «Spirit of America» levert i 2004-2005 som passasjerferger med begrensede kapasitet for frakt av opptil tretti kjøretøyer ved å være modellert på den tradisjonelle pendelfergen, dimensjonene på 310 fot (94 m) lengde, 70 fot (21 m) bredde og 13 fot og 10 tommer (4,22 m) dybde med deplasement på 2,794 tonn med plass for opptil 4427 passasjerer. I 2014 ble en ny klasse på tre skip kontrahert, Ollis-klassen som utsettes for en rekke forsinkelser fram til 2021. «Michael H. Ollis», «Sandy Ground» og den tredje under bygging (januar 2022) som vil få navnet «Dorothy Day», er 320 fot / 98 meter lang, 70 fot / 21 meter bred og 13 fot / 4,0 meter dyp med plass for 4500 passasjerer.<ref>{{Kilde www |url=https://www.siferry.com/currentvessels.html |tittel=Staten Island Ferry Current Vessels |besøksdato=2022-01-30 |arkiv-dato=2023-02-27 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20230227170011/https://www.siferry.com/currentvessels.html |url-status=yes }}</ref>

I 2016 er Staten Island Ferry-fergeruten verdens meste travleste passasjerfergesystem med 23,9 mill. reisende, blant annet turister og besøkende som satt pris på en av de meste attraktive turmulighetene gjennom New York Harbor, med de største passasjerfergene i verden, selv etter Barberi-klassen retireres i 2020-årene når disse erstattes med Ollis-klassen.

==== NY Waterway, NYC Ferry ====
I den umiddelbare nærheten av New York City var alle fergestrekninger nedlagt i 1967, men i de etterfølgende tiårene flyttet folk til sjøkantene hvor nye boligområder reises, som Bayonne, Highlands, Keyport, Port Liberte og Weehawken hvor de deretter etterspurte rask fergeforbindelse over Hudsonelven mellom New Jersey og Manhattan. En renessanse av fergefarten startet i 1986 med [[NY Waterway]] med raske småferger fordelt på en rekke fergestrekninger langs Hudsonelven, opprettet og drevet av privatkrefter med støtte fra beboere. Suksessen med NY Waterway fulgt deretter til etableringen av [[NYC Ferry]] som et offentlig fergeselskap i 2017, og det tok ikke lang tid før det var etablert mange fergestrekninger og kjøpt inn mange båter, NY Waterway har en flåte på 32 ferger<ref>[https://apnews.com/96be8ac72dcf42868536eead3e357333 Coast Guard suspends NY Water ferries over safety issues 2019]</ref> mens NYC Ferries har en flåte på 38 ferger i 2021.<ref>[https://www.marinelog.com/passenger/ferries/nyc-ferry-takes-delivery-of-first-tier-4-compliant-vessels/ NYC Ferry takes delivery of first Tier 4 compliant vessels]</ref>

NY Waterway hadde begynte med konvensjonelle passasjerbåter med lukket hoveddekk med utgang forut og åpen panoramadekk som «Abraham Lincoln» fra 1989, men gikk over til katamaranbåter i det tjueførste århundret. NYC Ferries tok opp sporet og introdusert moderne katamaranbåter modellert på [[hurtigbåt]]en med en normalfart på 25 knop, med design hentet fra den australske Incat Crowther, disse er 85 fot eller 26 meter lang og 26 fot eller 7,9 meter bred med en passasjerkapasitet på 149 personer.<ref>[https://www.workboat.com/passenger-vessels/metal-shark-horizon-build-nyc-ferries Metal Shark, Horizon to build NYC ferries]</ref> Som NY Waterway har de landgang på baugen for rask lasting og lossing på et fergested. Alle 150-passasjers ferger er i «T-klassen», mens de større 350-passasjers ferger er i «K-klassen».
<gallery mode="packed">
NY Waterway ferry to Riva Pointe.jpg| NY Waterway «Abraham Lincoln»
NY Waterway.JPG |NY Waterway «Enduring Freedom»
NY Waterway Senator Frank R Lautenberg ferryboat.jpg |NY Waterway «Senator Frank R Lautenberg»
HB101.png |NYC Ferry «Waves of Wonder» av T-klassen
H-214.jpg |NYC Ferry «Koalafied Cruiser» av K-klassen
</gallery>