Redigerer Parsifal (opera) (avsnitt)

== Handling ==
=== Forhistorie ===
Operaen foregår i Gralens rike, gralstemplets hall og Klingsors rike, Nord-Spania. Tidsmessig foregår den i [[tidlig middelalder]].

Gralordenens regler tilsier at bare den som er i stand til å forsake kjødets lyst, kan få adgang til å nyte godt av gralens mirakuløse kraft. Gralen er etter tradisjonen et kar eller en kalk som inneholder Kristi blod fra korset. Klingsor som antok han ikke hadde nok motstandskraft til å stå imot fristelsene, kastrerte seg selv. Likevel nektet gralbrødrene ham tilgang til kraften. Klingsor hevnet seg ved å bygge et slott, der det fantes blomstrende hager og erotiske fristelser. Det førte til at gralbrødrene, stadig brøt sitt sølibat. Også Gralkongen selv, Amfortas, ga seg hen til den forføreriske Kundry. ''Den hellige lansen'' var den som ble brukt til å gi Jesus nådestøtet på korset. Klingsor stjal lansen og såret Amfortas med den. Såret kan ikke leges før «en ren dåre som er blitt vitende gjennom medlidenhet» frelser ham og bringer lansen tilbake igjen.<ref>Parsifal : opera i tre akter av Richard Wagner, synopsis i programhefte utarbeidet av Den norske Opera og Ballett, 2003.</ref><ref>{{Kilde bok|tittel=Operaguiden : elskov og drap, hat og lidenskap : musikk, handling, historikk|etternavn=Nesheim|fornavn=Elef|utgiver=Orion|år=2000|isbn=8245804355|side=180}}</ref>

=== Første akt ===
I en skog nær gralens og gralsriddernes hjem vekker Gurnemanz, den eldste ridderen, sine unge væpnere og leder dem i bønn. Han ser Amfortas, gralsriddernes konge og følget hans nærme seg. Amfortas har blitt skadet av sitt eget [[Den hellige lanse|hellige spyd]], og såret vil ikke leges.

Forspill med en varighet på ca. 9–13 minutter.

;[[Fil:Amfortas, RP-P-1902-A-22889.jpg|miniatyr|[[Rogelio de Egusquiza]]: Amfortas (1894)|269x269pk]]Scene 1
Gurnemanz spør om nytt om kongens helse. Ridderen forteller at kongen har lidd i løpet av natten og har gått tidlig for å bade i den hellige innsjøen. Væpnerne ber Gurnemanz om å forklare hvordan kongens skade kan leges, men han unngår spørsmålet deres og en vilter kvinne – Kundry – styrter inn. Hun gir Gurnemanz en flaske med helbredende balsam, hentet fra Arabia, for å lette kongens smerte og kollapser deretter, utmattet.

Amfortas ankommer, båret på en båre av gralsridderne. Han roper på [[Gawain]], hvis forsøk på å lindre kongens smerte mislyktes. Han blir fortalt at Gawain har reist igjen for å søke et bedre botemiddel. Idet han reiser seg litt i båren, sier kongen at å reise uten tillatelse («Ohn 'Urlaub?») er den slags impulsivitet som førte han inn i Klingsors rike og til hans undergang. Han aksepterer helbredelsesdrikken fra Gurnemanz og prøver å takke Kundry, men hun svarer brått at takk ikke vil hjelpe og oppfordrer ham videre til badet hans.

Prosesjonen går ut. Væpnerne ser på Kundry med mistillit og utspør henne. Etter en kort replikk blir hun stille. Gurnemanz forteller dem at Kundry ofte har hjulpet gralsridderne, men at hun kommer og går uforutsigbart. Når han spør direkte hvorfor hun ikke blir for å hjelpe, svarer hun: «Jeg hjelper aldri!» («Ich helfe nie!»). Væpnerne tror hun er en heks og sier hånende at hvis hun gjør så mye, hvorfor finner hun ikke det hellige spydet for dem? Gurnemanz avslører at denne gjerningen er bestemt for noen andre. Han forteller at Amfortas ble gitt formynderskap over spydet, men mistet det da han ble forført av en uimotståelig vakker kvinne i Klingsors rike. Klingsor tok tak i spydet og såret Amfortas. Såret forårsaker Amfortas både lidelse og skam, og vil aldri leges av seg selv. Væpnerne kommer tilbake fra kongens bad og forteller Gurnemanz at balsamen har lettet kongens lidelser. Gurnemanz' egne væpnere spør hvordan det kan ha seg at han kjente Klingsor. Han forteller dem høytidelig hvordan både det hellige spydet, som gjennomboret siden til [[Jesus Kristus|forløseren]] på korset, og [[den hellige gral]], som fanget det strømmende blodet, hadde kommet til Monsalvat for å bli bevoktet av gralsridderne under Titurels styre, far til Amfortas. Klingsor hadde lengtet etter å bli en del av ridderordenen, men uten å kunne holde urene tanker fra sinnet, tydde han til selvkastrering og ble utvist fra ordenen. Klingsor satte seg deretter i opposisjon til gralens rike, lærte svartekunst, hevdet dalriket nedenfor og fylte det med vakre blomsterpiker for å forføre og trollbinde villfarne gralsriddere. Det var her Amfortas mistet det hellige spydet, nå holdt av Klingsor mens han planlegger å få tak i gralen. Gurnemanz forteller hvordan Amfortas senere hadde en hellig visjon som ba ham vente på en «ren dåre, opplyst av medfølelse» («Durch Mitleid wissend, der reine Tor») som til slutt vil helbrede såret.[[Fil:Emil Scaria als Gurnemanz 1883.jpg|miniatyr|høyre|Emil Scaria i rollen som Gurnemanz, Bayreuth 1882|292x292pk]]I dette øyeblikket høres rop fra ridderne («Weh! Weh!»): en flyvende svane er skutt, og en ung mann blir ført frem, en bue i hånden og et kogger med piler. Gurnemanz snakker strengt til gutten og sier at dette er et hellig sted. Han spør ham rett ut om han skjøt svanen, og gutten skryter av at hvis den flyr, kan han treffe den («Im Fluge treff' ich was fliegt!»). Gurnemanz forteller ham at svanen er et hellig dyr, og spør hvilken skade svanen hadde gjort ham, og viser ungdommen dens livløse kropp. Angrende bryter den unge mannen buen og kaster den til side. Gurnemanz spør ham hvorfor han er her, hvem faren er, hvordan han fant dette stedet og til slutt navnet hans. På hvert spørsmål svarer gutten: «Jeg vet ikke.» Den eldre ridderen sender væpnerne sine bort for å hjelpe kongen og ber nå gutten fortelle hva han vet. Den unge mannen sier at han har en mor, Herzeleide (hjertets sorg), og at han laget buen selv. Kundry har lyttet og forteller dem nå at faren til denne gutten var Gamuret, en ridder drept i kamp, og også hvordan guttens mor hadde forbudt sønnen hennes å bruke et sverd, i frykt for at han ville møte samme skjebne som faren. Ungdommen husker nå at da han så riddere passere gjennom skogen hans, forlot han hjemmet og moren for å følge etter dem. Kundry ler og forteller den unge mannen at da hun red forbi, så hun Herzeleide dø av sorg. Etter å ha hørt dette, tar gutten først kvelertak på Kundry, og kollapser så av sorg. Kundry selv er trøtt og ønsker å falle i søvn, men roper plutselig at hun ikke må sove og ønsker at hun kanskje aldri mer våkner. Hun forsvinner i underskogen.
Gurnemanz vet at gralen bare slipper de fromme til Monsalvat og inviterer gutten til å observere gralsritualet. Ungdommen vet ikke hva gralen er, men bemerker at når de går, ser det ut til at han knapt beveger seg, men føles som om han reiser langt. Gurnemanz sier at tiden i dette riket blir rom («Zum Raum wird hier die Zeit»).

;Verwandlungsmusik (forvandlingsmusikk)
Et orkesterintervall på omtrent 4 minutter.

;Scene 2
[[Fil:Hans Thoma - Die Gralsburg.jpg|miniatyr|Gralsborgen, maleri av [[Hans Thoma]] (1899)]]
De ankommer gralstemplets hall, der ridderne samles for å motta [[nattverd]] («Zum letzten Liebesmahle»). Stemmen til Titurel høres og beordrer sønnen Amfortas å avduke gralen. Amfortas er ødelagt av skam og lidelse («Wehvolles Erbe, dem ich verfallen»). Han er vokter for disse hellige relikviene, men har likevel falt for fristelsen og mistet spydet. Han erklærer seg uverdig for sitt embete. Han roper på tilgivelse («Erbarmen! Erbarmen!»), men hører bare løftet om at han en dag vil bli forløst av den rene dåren.

Da ungdommen hørte Amfortas klage, ser det ut til at han lider sammen med ham og klamrer seg til hjertet. Ridderne og Titurel oppfordrer Amfortas til å avduke gralen («Enthüllet den Gral»), som han pliktoppfyllende gjør. Den mørke hallen er nå badet i lyset av gralen mens ridderne mottar nattverd. Gurnemanz hinter til ungdommen om å delta, men han virker fortryllet og gjør det ikke. Amfortas er ikke med på å ta nattverd, og når seremonien avsluttes, kollapser han i smerte og blir ført bort. Sakte tømmes hallen og etterlater bare den unge mannen og Gurnemanz, som spør ham om han har forstått det han har sett. Når gutten ikke kan svare, avviser Gurnemanz ham som bare en tosk og sender ham ut med en advarsel om å jakte gjess, hvis han må, men å la svanene være i fred. En stemme fra høyt oppe gjentar løftet: «Den rene dåren, opplyst av medfølelse».

=== Andre akt ===
Et forspill på 2–3 minutter.

;Scene 1
Klingsors magiske slott. Klingsor maner frem Kundry og vekker henne fra søvnen. Han kaller henne med mange navn: urdjevelinne (Urteufelin), helvetes rose (Höllenrose), [[Herodias]], Gundryggia og, til slutt, Kundry. Hun er nå forvandlet til en veldig forlokkende kvinne, som da hun en gang forførte Amfortas. Hun håner Klingsors lemlestede tilstand ved å spørre sarkastisk om han er kysk («Ha ha! Bist du keusch?»), men hun kan ikke motstå hans makt. Klingsor observerer at Parsifal nærmer seg og påkaller sine forheksede riddere for å kjempe mot gutten. Klingsor ser på hvordan Parsifal overvinner ridderne hans, og at de flykter. Klingsor ønsker ødeleggelse over hele ridderordenen.

Klingsor ser den unge mannen går bort til den fortryllede hagen hans og kaller på Kundry for å oppsøke gutten og forføre ham, men når han snur seg, ser han at Kundry allerede har satt i gang med oppgaven sin.[[Fil:Rogelio de Egusquiza - Kundry.jpg|miniatyr|høyre|[[Rogelio de Egusquiza]]: Kundry (1906)|271x271pk]]
;Scene 2 
Den triumferende ungdommen befinner seg i en vidunderlig hage, omgitt av vakre og forførende blomsterpiker. De kaller på ham og kretser seg om ham mens de klandrer ham for å ha såret deres elskere («Komm, komm, holder Knabe!»). De sloss og krangler innbyrdes for å vinne hans hengivenhet, til det punktet at han er i ferd med å flykte, men så roper en stemme: «Parsifal!» Han husker nå at dette navnet er det moren hans kalte ham da hun dukket opp i drømmene hans. Blomsterpikene trekker seg tilbake og kaller ham en dåre, og de lar Parsifal og Kundry være alene.

Parsifal lurer på om hagen er en drøm og spør hvordan det kan ha seg at Kundry vet navnet hans. Kundry forteller ham at hun lærte det av moren hans («Ich sah das Kind an seiner Mutter Brust»), som hadde elsket ham og prøvd å skjerme ham mot farens skjebne, moren han hadde forlatt og som til slutt hadde dødd av sorg. Hun avslører mange deler av Parsifals historie for ham, og han er rammet av anger og klandrer seg selv for morens død. Han synes han er forferdelig dum siden han glemt henne. Kundry forteller at denne erkjennelsen er et første tegn på forståelse, og at hun med et kyss kan hjelpe ham med å forstå morens kjærlighet. Mens de kysser, trekker Parsifal seg plutselig tilbake i smerte og roper Amfortas navn: han kjenner den sårede kongens smerte brenne i sin egen side og forstår nå Amfortas lidelse under gralsseremonien («Amfortas! Die Wunde! Die Wunde!»). Fylt av den nyvunne medfølelsen avviser Parsifal Kundrys fremskritt.

Rasende etter at strategien hennes mislyktes, sier Kundry til Parsifal at hvis han kan føle medfølelse med Amfortas, så burde han også kunne føle det for henne. Hun har blitt forbannet i århundrer, hvileløs, fordi hun så frelseren på korset og lo av hans smerter. Nå kan hun aldri gråte, bare håne, og hun er Klingsors slave. Parsifal avviser henne igjen, men ber henne deretter lede ham til Amfortas. Hun ber ham bli hos henne i bare en time, og så tar hun ham til Amfortas. Når han fremdeles nekter, forbanner hun ham til å vandre uten å finne gralsrike, og til slutt ber hun sin mester Klingsor om å hjelpe henne.

Klingsor dukker opp på vollen og kaster spydet mot Parsifal, men det stopper midt i luften, over hodet på ham. Parsifal griper spydet og lager korsets tegn med det. Slottet kollapser og den fortryllede hagen visner og blir til en ørken. Idet Parsifal forlater stedet, forteller han Kundry at hun vet hvor hun kan finne ham.

=== Tredje akt ===

Musikalsk innledning på ca. 4–6 minutter.
;Scene 1
;[[Fil:Hermann Hendrich Parsifal.jpg|miniatyr|279x279pk|Parsifal, maleri av [[Hermann Hendrich]]]]
Scenen åpner på en eng ved en vannkilde i gralens rike, men mange år senere. Gurnemanz er nå eldre og krokete. Det er langfredag. Han hører stønn i nærheten av eremitthytta og oppdager Kundry bevisstløs i underskogen, slik han hadde gjort mange år tidligere («Sie! Wieder da!»). Han gjenoppliver henne ved å bruke vann fra den hellige kilden, men hun sier bare ordet «tjene» («Dienen»). Gurnemanz lurer på om det er en mening med hennes gjenkomst på denne spesielle dagen. Når han ser inn i skogen oppdager han en figur nærme seg, bevæpnet og i full rustning. Den fremmede er iført hjelm og eremitten kan ikke se hvem det er. Gurnemanz spør ham og klandrer ham for å være bevæpnet på hellig grunn og på en hellig dag, men får ikke noe svar. Til slutt fjerner skikkelsen hjelmen, og Gurnemanz kjenner igjen gutten som skjøt svanen, og ser med glede at han bærer det hellige spydet.

Parsifal forteller om sitt ønske om å vende tilbake til Amfortas («Zu ihm, des tiefe Klagen»). Han forteller om sin lange reise, hvordan han vandret i årevis, uten å finne en vei tilbake til gralen. Han hadde ofte blitt tvunget til å kjempe, men brukte aldri spydet i kamp. Gurnemanz forteller ham at forbannelsen som hindrer Parsifal i å finne den rette vei nå er opphevet, men at Amfortas i hans fravær har sluttet å avduke gralen, og at mangelen på dens livsbringende egenskaper har forårsaket Titurels død. Parsifal blir overvunnet av anger og klandrer seg selv for alt som har skjedd. Gurnemanz forteller ham at i dag er dagen for Titurels begravelse, og at Parsifal har en stor plikt å utføre. Kundry vasker føttene til Parsifal og Gurnemanz salver ham med vann fra den hellige kilden, og erklærer ham som den rene dåren, opplyst av medfølelse, og som den nye kongen av gralridderne.

Parsifal ser på og kommenterer engens skjønnhet. Gurnemanz forklarer at i dag er langfredag, når hele verden blir fornyet. Parsifal døper den gråtende Kundry. Ringende klokker høres i det fjerne. Gurnemanz sier «Middag: timen er kommet. Min herre, la din tjener lede deg!» («Mittag: - Die Stund ist da: gestatte Herr, dass dich dein Knecht geleite») – og alle tre setter kursen mot gralsborgen. Et dystert orkesterintervall («Mittag») fører til en høytidelig samling av ridderne.

;[[Fil:Parsifal 1882 Act3 Joukowsky NGO4p119.jpg|miniatyr|'''Tredje akt av Parsifal, scenedekorasjon av Paul von Joukowsky (1882)''']]Scene 2
Inne i gralstemplets hall blir Amfortas ført frem for gralhelligdommen og Titurels kiste. Han roper ut og ber sin avdøde far om å gi ham hvile fra lidelsene og uttrykker ønsket om følge ham i døden («Mein Vater! Hochgesegneter der Helden!»). Gralsridderne ber Amfortas lidenskapelig om å avduke gralen igjen, men i et vanvidd sier han at han aldri mer vil avduke gralen. Han befaler ridderne i stedet å drepe ham og avslutte lidelsen og skammen han har brakt over dem. I dette øyeblikket trer Parsifal fram og sier at bare ett våpen kan helbrede såret («Nur eine Waffe taugt»). Han berører Amfortas side med spydet og både helbreder og frikjenner ham. Parsifal befaler avdukingen av gralen. Mens alle tilstede kneler, synker Kundry, løst fra forbannelsen, livløs i bakken mens en hvit due stiger ned og svever over Parsifal.