Redigerer Otto von Bismarck (avsnitt)

== Rikskansler ==
[[Fil:Otto von Bismarck.jpg|Bismarck i 1875|thumb]]

Etter opprettelsen av [[Det tyske keiserrike]] ble Bismarck opphøyet i den arvelige fyrstestand. Som anerkjennelse mottok han fra keiser Vilhelm I området Sachsenwald ved [[Friedrichsruh slott|Friedrichsruh]], i [[Hertugdømmet Lauenburg|hertugdømmet Lauenburg]]. Hans politiske tittel i keiserriket ble [[Tysklands kanslere|kansler]], men han beholdt også vervene som ministerpresident og utenriksminister i Preussen.<ref name=":0" />

Det nye tyske keiserriket som oppstod etter [[Den fransk-prøyssiske krig|den tysk-franske krigen]] i 1870-71 var en union av 25 tyske stater av ulik størrelse og med ulike regjeringsformer, og et administrativt territorium, det såkalte Reichsland som bestod av [[Alsace]] og [[Lorraine]] og ble styrt av en generalguvernør.

Utenrikspolitisk arbeidet han for å opprettholde fred med de europeiske stormaktene Frankrike, Østerrike og Russland. Han var redd for krig, siden Tyskland lå midt i Europa. 

=== «Kulturkampf» ===
Flere europeiske stater kom mot slutten av 1800-tallet i konflikt med den katolske kirken, som de anså som en trussel mot statens autonomi. Bismarck ville skille kirke og stat, og anså [[Deutsche Zentrumspartei|Det katolske sentrumspartiet]] som representant for katolisismen i Tysklands politiske liv. Han inngikk allianse med statsledelsen i katolske land som Polen, Østerrike og Frankrike, og dessuten med likesinnede i Bayern, i kamp mot «riksfienden», den katolske kirke. I tillegg kom trolig at Bismarck vurderte [[Deutsche Zentrumspartei|Zentrum]] med sitt brede rekrutteringsgrunnlag, som en sterk motstander i [[Riksdagen (Det tyske keiserrike)|Riksdagen]].<ref name=":3">{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/kapitel/kaiserreich/innenpolitik/kulturkampf|tittel=Der "Kulturkampf"|besøksdato=2019-03-10|forfattere=Johannes Leicht|dato=2005|fornavn=|etternavn=|språk=de|verk=www.dhm.de|forlag=Stiftung Deutsches Historisches Museum|sitat=Anspielend auf die herbe Niederlage Bismarcks im "Kulturkampf" hieß es später im Volksmund, der Reichskanzler habe sich "am Weihwasser die Finger verbrannt".}}</ref> 

Bismarcks strid med den katolske kirke besto av vedtakelsen av en rekke lover som begrenset kirkens makt i samfunnet. Videre ble landets ambassadør til [[Den hellige stol]] tilbakekalt. Striden ble i samtiden kalt «[[Kulturkampf]]» («kulturkamp»). Bismarcks kamp mot kirken styrket imidlertid den indre solidaritet blant katolikkene i landet, og identifikasjonen med paven. Ved valgene til [[Riksdagsvalget i Tyskland 1877|Riksdagen i 1877]] og [[Riksdagsvalget i Tyskland 1878|i 1878]] ble sentrumspartiet nest størst. Bismarck tapte kulturkampen, og i 1887 erklærte paven at striden mellom keiserriket og kirken var over. Bismarck hadde gått hardt ut i 1872 ved å erklære at noen «[[Kanossagang]]», ble ikke aktuelt.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/kapitel/kaiserreich/innenpolitik/kulturkampf|tittel=Der "Kulturkampf"|besøksdato=2019-03-10|forfattere=Dorlis Blume|dato=14. september 2014|fornavn=|etternavn=|språk=de|verk=www.dhm.de|forlag=Stiftung Deutsches Historisches Museum|sitat=«Seien Sie außer Sorge: Nach Canossa gehen wir nicht..»}}</ref> Etter at tapet var et faktum, ble det på folkemunne hevdet at «Bismarck hadde brent fingrene sine i vievannet».<ref name=":3" />

=== Sosialdemokratiet ===
For å bekjempe sosialdemokratene innførte han en rekke sosiale reformer for å komme arbeiderklassen i møte. I 1878 fikk han således vedtatt en mindre arbeidervernlov («Arbeiterschutz-Novelle») og oppretter statlig arbeidstilsyn («Fabrikinspektoren») med fabrikkene. Dette er begynnelsen på Bismarcks oppbygning av det statlige sosial- og velferdssystemet. Formålet er å fjerne grunnlaget for sosialdemokratene. Deretter fulgte lover som i sine grunnprinsipper fortsatt i 2019 gjelder. Det dreide seg om lover for sykeforsikring (1883), ulykkesforsikring (1884) og invaliditets- og aldersforsikring (1889). I oktober 1878 fikk han dessuten vedtatt et forbud mot det sosialdemokratiske partiet, den såkalte [[sosialistloven]].<ref name=":0" /> 

Bismarck var velorientert om europeisk utenrikspolitikk, og sto blant annet for det såkalte [[Kissingen-diktatet]] fra 1877 som skapte ro på [[Balkan]] i mange år fremover. 

=== Vilhelm II bestiger tronen ===
[[Fil:PSM V85 D618 Dropping the pilot bismarck.png|miniatyr|[[John Bernard Partridge]]: Losen Bismarck går av borde.]]
[[Vilhelm II av Tyskland|Vilhelm II]] som var sønnesønn av [[Vilhelm I av Tyskland|Vilhelm I]], besteg tronen 15. juni 1888. Vilhelm II var i motsetning til sin bestefar ikke uten videre villig til å innordne seg viljen til rikskansler Bismarck.<ref name=":0" />

Da Vilhelm II uten Bismarcks medvirkning begynte å legge planer for en egen sosialpolitikk og arbeidervern, samtidig som Bismarcks forslag om å videreføre sosialistloven ble nedstemt, gikk Bismarck av som handelsminister i januar 1890.<ref name=":0" />

I [[Riksdagsvalget i Tyskland 1890|riksdagsvalget 20. februar 1890]] gjorde både [[Deutsche Zentrumspartei|Det katolske sentrumspartiet]] og [[Sozialdemokratische Partei Deutschlands|SPD]] et godt valg, med henholdsvis 18,6 og 19,7 % av stemmene. Valgordningen gjorde at sentrumspartiet ble riksdagens største parti.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/bestand/objekt/reichstagswahl-20-februar-1890.html|tittel=Ergebnis der Reichstagswahl am 20. Februar 1890|besøksdato=2019-03-14|forfattere=|dato=|fornavn=Stiftung Deutsches Historisches Museum, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik|etternavn=Deutschland|språk=de|verk=www.dhm.de|forlag=|sitat=}}</ref> Valget ga en riksdag som Bismarck i det hele tatt ikke kunne kontrollere. Bismarck innså at noe måtte gjøres, og var sikker på at dersom han skapte en stor konstitusjonell krise ville keiseren vende seg til ham, for bare Bismarck var brutal og handlekraftig og fantasifull nok til å skjære gjennom. Keiseren fikk nyss i disse planene.{{Trenger referanse}} 

Keiseren ville avholde en internasjonal arbeiderkonferanse. Bismarck prøvde å torpedere dette, og prøvde å overtale den franske regjeringen til ikke å delta. Bismarck forbød ministrene å ha kontakt med keiseren uten Bismarcks tillatelse, i tråd med en kabinettsordre fra 1852, siden han var redd for at de kunne prøve å komme frem til andre løsninger enn dem Bismarck ønsket. Keiseren klandret Bismarck for å sette opp barrierer mellom keiseren og ministrene, og for å diskutere arrangementer i Riksdagen med Sentrumspartiet uten keiserens viten. Han klandret også Bismarck for å ha latt være å informere ham om det vanskelige forholdet mellom [[Russland]] og [[Tyskland]]. 

Dagen etter fikk Bismarck beskjed gjennom general von Hahnke, leder for det militære kabinettet, om at keiseren ventet at Bismarck umiddelbart gjorde det klart at ministrene kunne ha direkte kontakt med keiseren uten Bismarcks godkjennelse. Både lederen for generalstaben og det militære kabinettet ba keiseren om å avskjedige Bismarck. Bismarck ventet i fire dager før han søkte om avskjed.