Redigerer Ole Paus (avsnitt)

=== Tidlige år ===
[[Fil:Ole Paus 1971.jpg|miniatyr|Ole Paus (1971).]]

I 1967 begynte Ole Paus å opptre med egne viser på arrangementer i Oslo. I den aller første omtalen av ham som visesanger, i ''Morgenbladet'' i 1967, het det:

{{Sitat|Ole Paus ser ikke ut som en visesanger. Vi kan selvsagt ikke påstå at visesangere har noe fellestrekk – men Ole Paus mangler i alle fall slike trekk dersom de eksisterer. Hans viser, og da som regel egne viser, mangler derimot sidestykke. Som regel tar visene for seg aktuelle problemer, eller situasjoner – hvor problemene snus på hodet – og hvor sluttpoenget blir helt anderledes enn det publikum hadde forventet. [...] Et annet særtrekk ved hans viser er det gjennomførte riksmål de lages på. Ole Paus er da også ivrig riksmålsmann, selv om han har blitt tatt i å synge på tilstelninger både i Telemarkslaget og andre bondeungdomslag. [...] Ellers er Paus en av de få visesangerne i Oslo som ikke har gitar. [...] Uansett hvor han opptrer [...] får man alltid høre den samme 'visa': – Er det noen som har en gitar å låne meg?|Morgenbladet<ref name="Morgenbladet1967">{{Kilde bok|dato=1967-09-19|kapittel=Visesanger med 'tverrkast'|tittel=Morgenbladet|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_morgenbladet_null_null_19670919_149_217_1?page=5|side=6}}</ref>}}

Paus har fortalt at familien ikke ønsket at han skulle drive med musikk. En rekke mentorer som [[Alf Cranner]], [[Alf Prøysen]], [[Henny Moan]], [[André Bjerke]] og [[Jens Bjørneboe]] skulle etterhvert bli viktige for ham: «Frem til da var skam den mest fremtredende følelsen knyttet til det jeg holdt på med. Min borgerlige familie ville noe annet med meg».<ref name="tankevekkeren"/> Han sa: «Visesangere eksisterte ikke på den tiden. Jeg studerte og lot som jeg gjorde alt annet, men Alf (Cranner) sa at visene hadde verdi i seg selv. Det hadde ikke jeg tenkt på.»<ref>«Vil runde av med stil», ''Telemarksavisa'', 05.03.2013 s. 50</ref>