Redigerer Novemberrevolusjonen (avsnitt)

=== Utbredelse til hele riket ===
[[Fil:Theresienwiese 1918.jpg|thumb|upright|Folkesamling på [[Theresienwiese ]] i [[München]] den 7. november 1918, som markerte begynnelsen på [[den bayerske rådsrepublikken]].]]
[[Fil:14 Kieler Punkte.jpg|thumb|upright|De 14 punktene til Kiels soldatråd av 5. november, som ble overtatt av flere soldatråd.{{byline|Schleswig-Holsteinische Volkszeitung of the SPD}}]]
Det som begynte som et mytteri internt i den tyske flåten, bredte seg raskt som ild i tørt gress. Mange av arbeiderne og soldatene var inspirerte av sosialistiske idéer. Dette innebar at arbeider- og soldatråd skulle erstatte en autoritær samfunnsform. Følgelig var de også motstandere av monarkiet, og i flere [[Tysklands delstater|tyske delstater]] tvang de lokale konger til å abdisere.

Varamedlemmer fra de revolusjonære matrosene streifet siden 4. november omkring i alle større tyske byer. De møtte nesten ingen sivil eller militær motstand; bare i [[Lübeck]] og [[Hannover]] forsøkte to lokale kommandører å opprettholde militær disiplin med våpenmakt. I  Lübeck var det den selvutnevnte kommandør av den [[81. infanteribrigade (tyske keiserrike)|81. infanteribrigade]] [[Harry von Wright]], i Hannover var det den stedfortredende kommanderende general for det [[X. armékorps (tyske keiserrike)|X. armékorps]] [[Karl Heinrich von Hänisch]].<ref name="Schmidt1981_106"/> Den 6. november var Wilhelmshaven i hendene på et [[Arbeiderråd|arbeider- og soldatråd]], og den 7. november gjaldt det alle større kystbyene så vel som [[Novemberrevolusjonen i Braunschweig|Braunschweig]], [[Frankfurt am Main]], Hannover, [[Stuttgart]] og [[Den bayerske rådsrepublikken|München]]. I [[kongeriket Bayern]] ble kong [[Ludwig III av Bayern|Ludwig III]] samme dag styrtet, som den første av de tyske fyrstene. Etter en større demonstrasjon fra soldater og arbeidere, flyktet han fra byen. [[Kurt Eisner]] fra [[Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands|USPD]] proklamerte Bayern som den første republikken i riket, og ble valgt som ministerpresident for Münchens arbeider- og soldatråd. Frem til 25. november ble de andre fyrstene tvunget til å abdisere. Den siste var [[Günther Victor, prins av Schwarzburg-Rudolstadt]] 25. november.

Arbeider- og soldatrådene bestod for det meste av medlemmer av SPD og USPD. Deres politiske ideologi var [[demokrati]]sk, [[pasifisme|pasifistisk]] og [[Antimilitarisme|antimilitaristisk]]. Ved siden av å avskaffe fyrstenes makt, sørget de for at den tidligere allmektige militære [[generalkommando]]en mistet makten. Alle sivile myndigheter og tjenestemenn i riket &ndash; politi, byforvaltning, rettsvesen, forble uberørte. Beslagleggelse av eiendom eller fjerning av privilegerte yrker, fant heller ikke sted, ettersom man ventet på at slikt ville skje under en ny riksregjering. For å gi revolusjonen en leder og en forpliktende regjering, hevdet deretter rådet bare en tilsynsrett over myndighetene, som tidligere hadde vært i hendene på overkommandoen.

Dette ga SPD en reell maktbasis på lokalt nivå. Mens rådene som trodde at de handlet i den nye ordningens interesse, anså likevel partiledelsen i SPD dem som forstyrrende elementer for en fredelig maktovertagelse som de ønsket å fremme. De borgerlige partiene krevde raske valg til en nasjonalforsamling, som skulle være den endelige statsform, og dette bragte dem i konflikt med størstedelen av de revolusjonære. Opprørernes krav ble fremfor alt fanget opp av USPD. Det var også en fordel at valgene til nasjonalforsamlingen ble gjennomført så sent som mulig, slik at man kunne innhente fakta om forventningene til største delen av arbeiderklassen.