Redigerer Nortraship (avsnitt)

== Interne kamper ==
[[Fil:Ole Friele Backer Montevideo konvoin under angrep.jpg|mini|Mannskap fra det norske fartøyet «Montevideo» under angrep på konvoien. Mannskapet har overlevingsdraktene på {{Byline|[[Ole Friele Backer]] (1907—1947)}}]]
Med en stor organisasjon hvor titusener av mennesker arbeidet over hele verden gjennom fem krigsår var det ikke til å unngå at det var interne problemer. Blant de større konfliktene var de mellom de sidestilte hovedkontorene i New York og London som ble ledet av skipsrederne Øivind Lorentzen og Ingolf Hysing Olsen.<ref>''Nortraship - Profitt og patriotisme'', sidene 150-151, 198-201, 428</ref> Samarbeidsproblemene mellom kontorene i London og New York ble imidlertid bedre med årene, dels fordi kommunikasjon ble lettere og dels la spesielt Næss ved kontoret i New York ned mye arbeide i å få et godt samarbeid.<ref>''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 128-133</ref>

Øivind Lorentzen selv hadde skip som ble drevet i motstrid til Nortraships regler, i Nopal linjen som ble ledet av hans sønn Per A. Lorentzen (som senere ble sjef for Nortraships New York charteravdeling).<ref>''Nortraship - Profitt og patriotisme'', sidene 229-238, 243-248, 250</ref><ref name="Styring122-126">''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 122-126</ref> Dette ble delvis korrigert etter press fra London i august 1940, men det skadet Lorentzens posisjon som sjef for Nortraship og ble stadig tatt opp av hans kritikere.<ref name="Styring122-126" /><ref>''Nortraship - Profitt og patriotisme'', sidene 281-288</ref> 

En av de sterkeste kritikerne av Lorentzen var [[Hilmar Reksten]], en dynamisk skipsreder, som selv hadde vært i søkelyset for å tøye Nortraships regler.<ref name="Styring122-126" /><ref name="Reksten">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', sidene 221-228, 236, 240-253</ref>

En sak for seg var de ulike intrigene fra Hilmar Reksten i hans tid ved begge kontorer. Reksten fikk problemer med Hysing Olsen allerede idet han kom til London i april 1940, da han feilaktig sørget for å få utbetalt et forsikringsoppgjør til seg selv.<ref name="Reksten" /> Oppgjøret skulle etter gjeldende regler disponeres av Nortraship. Reksten var en meget kompetent shippingmann, men etter å ha skiftet allianser med ulike ledere innen Nortraship ble han etter hvert plassert på sidelinjen.<ref name="Styring122-126" /><ref name="Reksten" /> 

For å styrke Nortraship i New York ble den kjente og kontroversielle norske rederen [[Erling Dekke Næss]] tilsatt som Øivind Lorentzens assistent og stedfortreder.<ref>''Nortraship - Profitt og patriotisme'', sidene 2272</ref> Ansettelsen av Næss var omstridt fordi han var «Panama-reder»<ref group="note">Panama-reder var innen norske skipsfartskretser i mellomkrigstiden og etter andre verdenskrig betegnelsen på de redere som hadde registrert fartøy under såkalt bekvemmelighetsflagg, og Panama var blant de første nasjoner som åpnet for det, derav navnet.</ref> og selv om Reksten først hadde anbefalt Næss, så motarbeidet han  etterhvert ansettelsen.<ref name="Styring122-126" /><ref>''Nortraship - Profitt og patriotisme'', sidene 256-276, 287</ref>

Andre problemer ble skapt av Arne Sunde, skipsfartsminister i den norske eksilregjeringen fra høsten 1940. Støttet av Reksten kom han med ulike utspill for å detaljkontrollere de to hovedkontorene til Nortraship.<ref name="Styring122-126" /><ref>''Nortraship - Profitt og patriotisme'', sidene 241, 247, 250, 277, 281</ref> Disse utspillene bidro til at det ble en front mellom Nortraship og skipsfartsministeren,<ref>''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 134</ref>, og de fleste av Sundes utspill ble stoppet av den mektige [[utenriksminister]]en [[Trygve Lie]]<ref>''Nortraship - Profitt og patriotisme'', sidene 201</ref> eller av [[statsminister]] [[Johan Nygaardsvold|Nygaardsvold]].