Redigerer Norsk litteratur (avsnitt)

== Realismen 1870–1890 ==
Brandes krav om «At en litteratur i våre dager lever, viser seg i at den setter problemer under debatt»{{trenger referanse}}, ble retningsgivende for utviklingen av [[realisme (litteratur)|realismen]] i Norge. I denne perioden er ''«[[De fire store]]»'', [[Henrik Ibsen|Ibsen]], [[Bjørnstjerne Bjørnson|Bjørnson]], [[Aleksander Kielland|Kielland]] og [[Jonas Lie|Lie]], virksomme.

Litteraturen i perioden er dominert av romaner, sammen med Ibsens skuespill. Den skulle utøve samfunnskritikk og avsløre hykleri og dobbeltmoral. Samtidig ønsket dikterne å vekke debatt om individets rett til fritt [[livssyn]] og frie moralske valg. Man ville ha bukt med kirkens makt og dens lære om pliktmoral, trangsynthet og lite livsglede.

=== Naturalismen ===
I 1880-årene går realismen over i [[naturalismen]], som retter seg mer mot samfunnets skyggeside. [[Amalie Skram]]s forfatterskap representerer denne litterære retningen.

Enkelte forfatteres skildringer ble oppfattet som så radikale at bøkene ble forbudt, for eksempel [[Christian Krohg]]s ''[[Albertine (roman)|Albertine]]'' og [[Hans Jæger]]s ''[[Fra Kristiania-Bohêmen]]''