Redigerer Norrøn litteratur (avsnitt)

== Hofflitteratur ==
[[Fil:Perceval-arrives-at-grail-castle-bnf-fr-12577-f18v-1330-detail.jpg|thumb|Scene fra ''Gralsfortellingen'' med ridderen Parceval i en illuminasjon fra middelalderen.]]
[[Fil:Håkonshallen.jpg|thumb|[[Håkonshallen]] i Bergen er et stående symbol på norsk middelalder.]]
{{utdypende|Norsk hofflitteratur}}
I Norge ble det skrevet både [[latin]]ske helgenbiografier og enkelte historieverk på 1100-tallet, men i det neste hundreåret fikk den europeiske middelalderkulturen sterkere fotfeste i Norge. Det er hovedsakelig det kongelige hoffet og kirken som formidlet kontakten. Det var kong [[Håkon Håkonsson]] (1217-1263), Norges store middelalderkonge, som synes å stå som både høydepunktet og vendepunktet. På hans initiativ ble mange europeiske [[ridderroman]]ser oversatt til norrønt. «Oversatt» betydde her formidlet i en litterær form som var gjenkjennbar for nordmenn. Fransk diktning ble omskrevet til «sagaer». Kongens hensikt var ikke bare litterær, men også oppdragende: ridderromaner skulle spre høviskhet til det norske hoffet på 1200-tallet. Med [[ridder]]ne i litteraturen som forbilde, skulle Håkons følgesmenn lære å oppføre seg korrekt, for eksempel overfor kvinner og i duellsituasjoner. Den gammelfranske romanen ''[[Gralsfortellingen (Chrétien de Troyes)|Le Conte du Graal]]'' ble oversatt og bearbeidet til norrøne ''Parcevals saga'' på en systematisk måte. Gjentatte endringer i oversettelsen fører til at kong [[Arthur av britene|Arthur]] og hans hoff er fremstilt mer positivt i den norrøne versjonen. Ferdighetene og prestasjonene til ridderen Parceval, og til og med hans motstandere, er dessuten lagt større vekt på enn i den franske originalen. Litteraturens hensikt var å knytte Norge til [[Europa]] også i ånden med referanse til kongemakt, ridderskap og religion.<ref>{{Kilde www|url=https://www.hf.uio.no/iln/forskning/aktuelt/arrangementer/disputaser/2011/marti|tittel=Disputas: Da norske riddere lærte fransk høviskhet - Institutt for lingvistiske og nordiske studier|besøksdato=2021-10-21|forfattere=Institutt for lingvistiske og nordiske studier|dato=2011|fornavn=|etternavn=|fornavn2=|etternavn2=|etternavn3=|språk=no|verk=www.hf.uio.no|forlag=Universitetet i Oslo|sitat=Licentiata Philosophiae Suzanne Marti ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier vil forsvare sin avhandling for graden ph.d.: Kingship, Chivalry and Religion in the Perceval Matter: An Analysis of the Old Norse and Middle English Translations of Le Conte Du Graal {{!}}  Tid og sted: 4. mars 2011 09:15, Auditorium 3, Helga Engs hus, Sem Sælands vei 7}}</ref>

''Parcevals saga'' og ''Ivents saga'' gjenfortalte dikt av [[Chrétien de Troyes]] med motiv fra [[Arthur-legenden]]. Den legendariske romansen om [[Tristan og Isolde]] fikk en norrøn prosaoversettelse i ''Tristrams saga'', noe som har vært betydningsfylt for litteraturforskningen, da denne boken er den eneste gjenværende komplette utgaven av den første versjonen av [[legende]]n.<ref>Beyer, Edvard (red.): ''Verdens litteraturhistorie'', bind 2. Oslo 1971, side 289-290. Se også Mortens norskblogg: [http://morten123.blogspot.com/2009/09/saga-om-tristram-og-isolde-den-frste.html Saga om Tristram og Isolde – den første romanen på norsk]</ref> ''Karlamagnús saga'' om [[Karl den store]] bygde på det franske ''[[Rolandskvadet]]'' og ble meget populær, som ''Tristrams saga''. ''[[Strengleikar]]'', et verk bestående av 21 prosafortellinger på norrønt, var basert på de gammelfranske ''Lais'' av [[Marie de France]].

[[Fil:Kongsspegelen.jpg|thumb|Side fra ''Kongespeilet'']]
''Ivents saga'' og ''[[Flóres saga]]'' ble senere oversatt til svenske vers i ''[[Eufemiavisene]]'' på begynnelsen av [[1300-tallet]]. De har navn etter [[Eufemia av Arnstein]], kong [[Håkon V Magnusson|Håkon Magnussons]] dronning, som var meget kulturelt interessert. Foranledningen til at visene ble skrevet var at det svenske og norske kongehuset hadde inngått forlovelse mellom Eufemia og Håkons ett år gamle datter [[Ingebjørg Håkonsdatter|Ingebjørg]] og den tjue år eldre svenske [[Erik Magnusson av Södermanland|hertug Erik]]. Dronning Eufemia fikk overført tre franske og tyske 1100-tallsromaner i den [[Høvisk litteratur|høviske sjangeren]] til [[knittelvers]], lange fortellinger i verseform om riddere og jomfruer, og sendte dem til sin tilkommende svigersønn for å pleie forbindelsen. Ifølge teksten ble de oversatt fra tysk til svensk: ''aff thysko och j swænskæ thungo''. Det er første gang det svenske språket nevnes ved navn, og da senere ble oversatt til dansk er ordet ''swænskæ'' byttet ut med ''danskæ''. Sveriges først litterære tilknytning til europeisk litteratur gikk på den måten via Norge. Samtidig ser man at det norske hoffmiljøet på begynnelsen av 1300-tallet «regnet med et svensk skriftspråk og et dansk... På denne tiden var de to mye mindre utviklet enn det norrøne skriftspråket i Norge, for ikke å snakke om det på Island.»<ref>Janson, Tore (2009): ''Språk og historie –  en oppdagelsesreise''. Pax Oslo. ISBN 978-82-530-3166-8. ss. 114-115</ref>

''Kongespeilet'' (norrønt ''Konungs skuggsjá'', latin ''Speculum Regale'') er et læreskrift i samfunnskunnskap og samfunnsmoral. Det er et [[filosofi]]sk-[[Didaktikk|didaktisk]] skrift, forfattet i [[Norge]], kanskje i Trøndelag, som ble til en gang mellom [[1250]] og [[1260]]<ref>Beyer, Edvard: ''Verdens litteraturhistorie''. Bind 2. Cappelen, Oslo 1971. Side 438: «ca 1250-60»: Dale, Johs. A.: Norsk litteraturhistorie. 11. oppl. Oslo 1972. Side 34: «Boka er skriven omkring 1260 av ein prestlærd og kongetrugen mann.»</ref>, er blitt karakterisert som det ''eneste'' monumentale verket fra norsk middelalder.<ref>Beyer, Harald og Edvard: ''Norsk litteraturhistorie''. 4. utg.. Oslo 1978. Side 54</ref> Det er en dialogtekst, som Snorres ''[[Gylvaginning]]'' i ''[[Den yngre Edda]]'', formet som en samtale mellom far og sønn, og de snakker om kjøpmannsliv og deretter hirdmannsliv. Man bør lære seg andre folk skikker og språk, først og fremst latin og fransk, «de to mål som går lengst», men like viktig er det å kunne sitt eget språk: «en þó týn þú eigi at heldr þinni tungu». Faren slår fast at kongen ikke står ansvarlig for andre enn Gud, men trekker samtidig fram Guds ord om hvordan en konge skal leve og styre ved å verge både landet og kirken. Faren framstår som en from, belest og bereist mann, han forteller om [[astronomi]], kan vise at jorden har form som en kule, og framhever ridderidealene. Antagelig er boken skrevet med tanke på sønnene til kong [[Magnus Lagabøte]] som en oppdragende lærebok. Verket fikk også betydning for Magnus Lagabøtes lovgivning. Forfatteren er ukjent, men er tydelig en lærd person, sannsynligvis knyttet til kongens hoff i en framtredende posisjon.