Redigerer Norges petroleumshistorie (avsnitt)

== Aktivitetene starter ==

Statens oljeråd hadde ført forhandlinger med alle søkerne, og i august 1965 ble det utdelt ni utvinningstillatelser på til sammen 78 blokker.  
Én av søkerne - [[Det Bergenske Dampskibsselskab]] - trakk seg fra søkerunden, og et annet - Superior - fikk ikke konsesjon, på grunn av manglende vilje til å følge opp det pålagte boreprogrammet.<ref name=HELLE2B/>
Blant de store aktørene var [[Esso]], [[Royal Dutch Shell|Shell]], [[Gulf Oil|Gulf]] og [[Caltex|Caltex-gruppen]] (Texaco og Chevron).

To store selskap som ''ikke'' leverte søknad i første konsesjonsrunde, var [[Exxon Mobil|Mobil]] og [[BP]]. Det var en representant fra Mobil som i sonderinger med myndighetene før en eventuell søknad,
uttalte de berømte ordene «Jeg skal påta meg å drikke all den oljen som blir funnet på norsk kontinentalsokkel».<ref name=SYSLA>{{kilde www |url=https://sysla.no/offshore/a/mR052O/jeg-skal-pata-meg-a-drikke-all-oljen-som-blir-funnet-pa-norsk-sokkel |tittel=Jeg skal påta meg å drikke all oljen som blir funnet på norsk sokkel |utgiver =sysla.no | dato=2017-07-14 |besøksdato=2020-03-12}}</ref>

Mange selskap leverte inn en felles søknad, blant andre Petronord-gruppen.  [[Norwegian Oil Consortium]] (NOCO) var sammen med amerikanske [[Amoco]] og [[Hess Corporation|Amerada Hess]] i Amoco/Noco-gruppen.  
NOCO var et konsortium dannet av 20 norske industriselskap og rederier, blant andre Elektrokemisk A/S, Fearnley & Astrup, Kværner Brug og Borregaard.<ref name=AP650426>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Norske selskaper for olje-service |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=26. april 1965 |besøksdato=2020-03-10 }}</ref> 
Pelican & Co A/S var dannet av ti norsk industriselskaper og rederier, inkludert statsselskapet Årdal og Sunndal Verk.  
Åtte norske rederiet sto bak A/S Polaris Oil Consortium.<ref name=HELLE3>[[#HELLE|E. Helle: ''Norges olje...'']] s.114</ref>

Høsten 1966 ble det opprettet et eget ''Oljekontor'' under Industridepartementet, med to stillinger.  Disse ble besatt av [[Olav Christiansen]] og [[Fredrik Hagemann]].  Hagemann var den første geologen som ble ansatt i 
departementet, og han ble senere direktør i [[Oljedirektoratet]].

Esso var først ute med boring, da boreriggen [[Ocean Traveler]] startet boring på blokk 8/3 den 19. juli 1966.<ref name=SVG4A>[[#SVG4|:G. Roalvam og K. Øye Gjerde ; ''Stavanger bys historie 4'']] s.57ff</ref>

I engelsk sektor av Nordsjøen startet leting etter olje og gass i 1964, noe som førte til funn av gassfeltene ''West Sole'' i 1965, ''Leman'' tidlig i 1966, ''Indefatigable'' i midten av 1966, ''Hewett''
sent i 1966 og ''Viking'' i 1968.<ref name=SPE8120/>

=== De første funnene ===

I brønnen 25/11-1, i det som senere skulle bli navnsatt [[Balderfeltet]], fant Esso med riggen Ocean Traveler den første forekomsten av olje på norsk sokkel.<ref name=NPDFAKTA/>  Boringen hadde startet
i oktober 1966 og ble avsluttet i juli 1967.  Selv om en fant olje, ble brønnen permanent plugget, fordi funnet ikke ble betraktet som kommersielt drivverdig.

I juni 1968 meldte Phillips om funn av gass og kondensat i [[Cod-feltet]] i blokk 7/11.<ref name=AP680625>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Optimisme i Phillips etter Nordsjø-funnene |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=25. juni 1968 |besøksdato=2020-03-10 }}</ref> 
Ytterlige boring viste imidlertid at funnet var for lite til å være økonomisk drivverdig.  En nytilsatt geolog i Industridepartementet, [[Farouk Al-Kasim]], vurderte funnet fra myndighetenes side.

Murphy-gruppen fant våren 1969 under boring i blokk 2/3 funn av gass i én brønn. Operatøren for denne gruppen var det amerikanske selskapet [[Murphy Oil]], gjennom det norske datterselskapet ''Norske Murphy Oil Company''.
Brønn nummer to i samme blokk viste seg å være tørr.  Også dette funnet var for lite til å være drivverdig.

=== Utlysning av andre konsesjonsrunde ===

Trass i få indikasjoner på hydrokarboner, hadde staten i mai 1968 utlyst andre konsesjonsrunde, med 68 nye blokker.  
Det ble ikke stilt krav til noen form for statsdeltagelse i utlysningen.  I juni vedtok [[OPEC|OPEC-landene]]
at det skulle stilles krav til statsdeltagelse i alle nye konsesjoner gitt av OPEC.  Jens Evensen tok da opp spørsmålet om mulig statsdeltagelse i et brev til industriministeren, og det ble besluttet å drøfte dette 
i forhandlinger med selskapene som søkte konsesjon.  Naturlig nok førte dette til sterk motstand fra søkerselskapene, som ikke ønske statlig innblanding.

=== Ekofisk ===
[[Fil:Ekofisk (TELE.1990-2-438).jpg|thumb|Ekofisktanken]]
{{utdypende|Ekofiskfeltet}}
Phillipsgruppen (Phillips Group Norway) søkte om lisens på blokkene 7/8, 8/1, 16/11, 17/12, 8/8, 8/10 og 8/11 samt 1/5, 2/4, 2/7 og 
7/11.<ref name=SPE8120>{{kilde artikkel|forfattere = W.L. Heidbreder|tittel = The Development History of Greater Ekofisk|publikasjon = SPE 8120 presentert på European Offshore Petroleum Conference and Exhibition|år = 1978}}</ref>
Gruppen besto i utgangspunktet av tre selskaper, men for å spre risikoen hadde en inngått en avtale med Petronod-gruppen om utveksling av 20 % andeler i tildelte rettigheter.  
I 1967 var Phillips-gruppen derfor sammensatt av de følgende selskapene, der de seks siste tilhørte Petronord-gruppen:

{| class="wikitable"
|-
! Selskap
! Nasjonalitet
! Andel
|-
| Phillips Petroleum Company Norway 
| USA
| 36,960 %
|-
| American Petrofina Exploration Company Norway
| USA
| 30,000 %
|-
| Norske Agip A/S
| Italia
| 13,040 %
|-
| Elf Aquitaine Norge A/S
| Frankrike
| 8,094 %
|-
| Norsk Hydro a.s.
| Norge
| 6,700 %
|-
| Total Marine Norsk A/S
| Frankrike
| 4,047 %
|-
| Eurafrep Norge A/S
| Frankrike
| 0,456 %
|-
| Coparex Norge A/S
| Frankrike
| 0.399 %
|-
| Cofranord A/S
| Frankrike
| 0,304 %
|}

Fram til sommeren 1969 var det ikke funnet drivverdige funn i norsk sektor. Det var da boret til sammen 32 brønner i norsk del av Nordsjøen.<ref name=SPE8120/>  
Selskap som Elf, Shell og Phillips 
gjorde forberedelser for å trekke seg ut av oljeletingen.  For Phillipsgruppen gjensto imidlertid én brønn på boreprogrammet, som selskapet var forpliktet til å gjennomføre.  Kontrakten som Phillipsgruppen hadde med
riggselskapet ''Odeco'', var også slik at kostnaden var den samme enten riggen ''Ocean Viking'' boret eller ikke.  Phillips bestemte seg derfor å bore den første brønnen i blokk 2/4, der seismikken viste en struktur
over en saltdom.  En stor gasslomme gjorde boringen problematisk, og det måtte foretas flere boringer ut over høsten. 
I brønnen som da ble kalt 2/4-1AX (senere omdøpt til 2/4-2), ble det funnet indikasjoner på olje i et 215 meter langt intervall, som startet på et dyp omkring 3050 meter under sjøbunnen.<ref name=SPE8120/>  
Lille julaften 1969 fikk Industridepartement melding om at [[brønntest]]ene viste
et gigantfunn.<ref name=SVG4A/>  Nyheten om størrelsen på funnet ble imidlertid ikke offentliggjort før i juni 1970.  Aftenposten hadde på førstesiden 2. juni overskriften  «''Nordsjøfunnet over all forventning. Prøveresultat: Et gigant-felt''».<ref name=AP700603>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |avis=Aftenposten |tittel=Nordsjøfunnet over all forventning. Prøveresultat: Et gigant-felt |url-tilgang=abonnement|dato=3. juni 1970 |besøksdato=2021-01-16}}</ref>

Starten av produksjonen på Ekofisk fra den flytende plattformen ''Gulftide'' ble høytidelig markert 6. juni 1971, med statsminister [[Trygve Bratteli]] til stede.

=== Flere felt blir funnet ===

Feltene [[Vest Ekofisk]], [[Eldfisk]] og [[Torfeltet|Tor]] lå alle nær Ekofisk og ble funnet i 1970.<ref name=NPDFAKTA>{{kilde www|url = https://factpages.npd.no/factpages/Default.aspx?culture=no |tittel = NPD Faktasider|besøksdato = 2020-02-26|språk=|utgiver=Oljedirektoratet|dato = }}</ref>
De sju første funnene er listet i tabellen under, ordnet etter tidspunkt for offentliggjøring.<ref name=SM74A/>

{| class="wikitable"
|-
! Funnår
! Rettighetshaver
! Blokk
! Felt
! Petroleumstype
|-
| 1968
| Phillips-gruppen
| 7/11
| Cod
| Våtgass
|-
| 1969 
| Murphy-gruppen
| 2/3
|
| Tørrgass
|-
| 1970
| Phillips-gruppen
| 2/4
| Ekofisk
| Olje
|- 
| 1970
| Esso
| 25/8
|
| Olje
|-
| 1970
| Amoco/Noco-gruppen
| 2/5
| Tor
| Olje
|-
| 1970
| Phillips-gruppen
| 2/7
| Eldfisk
| Olje
|-
| 1970
| Phillips-gruppen
| 2/4
| Vest Ekofisk
| Olje
|}

I 1971 ble også det store gassfeltet [[Friggfeltet|Frigg]] funnet, delt mellom norsk og britisk sektor. Eiere var Petronord-gruppen, med Elf som operatør. Hydro hadde en eierandel på 32,87 %.  Kostnadene til 
utbyggingen ble langt større en ventet, og i 1973 ble den økonomiske situasjonen for Hydro kritisk. Selskapet gjorde flere mislykkede forsøk på å trekke inn andre selskap som finansiell støtte.
Den stigende oljeprisen som fulgte [[oljekrisen]] høsten 1973, reddet selskapet. Investeringene i Frigg endte med å bli fem ganger så store som en først hadde anslått, og også i 1976 måtte Hydro gå ut å forsøke å selge 
andeler i Frigg-lisensen.  Heldigvis for Hydro var forsøkene negative, for da feltet kom i produksjon og inntektene kom inn, da var selskapet over kneiken igjen.<ref name=HYDRO6>[[#HYDRO|O. J. Sagafos: ''Hydro 1905-2005'']] s.220ff</ref>

[[Eddafeltet]] sørvest for Ekofisk og [[Albuskjell (felt)|Albuskjell]] i nordvest ble funnet i 1972.

=== Nasjonal kontroll ===

Norsk råderett over ressursene på og under havbunnen var etablert i lovverket fra 1963.  Nasjonal kontroll ble ytterligere slått fast da industrikomitéen behandlet stortingsmelding nr. 76 i 1971.<ref name=SM71A>[[#SM71|Stortingmelding nr. 76 (1970-71)]]</ref>  
Komitéen var for anledningen forsterket av to medlemmer fra utenriks- og konstitusjonskomitéen, [[Knut Frydenlund]] og [[Erling Petersen]].  Innstillingen fra komitéen la grunnen for den videre utviklingen av
lovverket og er senere omtalt som [[de ti oljebud]].<ref name=IK71>{{kilde www|url=https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1970-71&paid=6&wid=a&psid=DIVL2203&pgid=a_0647 |tittel=Innstilling nr. 294 (1971) fra den forsterkede industrikomité |utgiver=Stortinget |besøksdato=2021-01-15}}</ref><ref name=SM11A/>  Første bud lyder «nasjonal styring og kontroll må sikres for all virksomhet på den norske kontinentalsokkel».
Det åttende bud sier at det må opprettes et statlig oljeselskap.

=== Oljekrise og IEA-medlemskap ===
Også i Norge var virkningene av [[oljekrisen|oljekrisen i 1973]] store, med begrenset tilgang på bensin.  På toppen av svikt i utenlandske oljeleveranser, var det fra november 1973 
nesten full stans i oljeproduksjonen i Nordsjøen. Produksjonsstansen varte i omtrent to måneder og skyldtes vedlikehold og skader.<ref name=HELLE153>[[#HELLE|E. Helle: ''Norges olje...'']] s.153</ref>   
I januar 1974 kom forbud mot bilkjøring i helgene.

Da krisen var over i januar 1974, ble Norge sammen med en rekke andre [[Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling|OECD-land]] invitert til konferanse i Washington, for å drøfte amerikanske tanker om samarbeid og fordelingspolitikk under
eventuelle framtidige kriser.  Konferansen ble holdt i februar 1974, med en norsk delegasjon ledet av utenriksminister Knut Frydenlund.  
Resultatet var opprettelsen av [[Det internasjonale energibyrået]] IEA i november 1974, etablert for å sikre stabile leveranser av petroleum.  
Norsk tilknytning til IEA skapte politisk debatt, i balansen mellom internasjonale forpliktelser og nasjonal kontroll med oljeressursene.  Som framtidig nettoeksportør av olje, fikk Norge
en særavtale for tilknytning, en avtale som ifølge utenriksminister Frydenlund sikret landet nasjonal styring med egne ressurser.  
Teknisk sett ble Norge ikke fullverdig medlem i IEA, men landet forpliktet seg til å bistå med tilgjengelig produksjonskapasitet i tilfelle nye energikriser.  
Stortinget godkjente avtalen i februar 1975.<ref name=HELLE157>[[#HELLE|E. Helle: ''Norges olje...'']] s.157ff</ref>