Redigerer Nibelungenringen (avsnitt)

=== ''Das Rheingold'' ===
''''' Orkester:''''' 136 takter i [[Ess-dur]], [[tetralogi]]ens mystiske begynnelse{{#tag:ref|Orkesterforspillet starter med svake [[kontrabass]]er; en brummende tone som overtas av [[fagott]]er og deretter av andre instrumenter, og et bølgende crescendo leder over i Rheingold-motivet.|group=f}}

* '''1. Scene: På Rhinens bunn'''{{#tag:ref|«Auf dem Grunde des Rheins»|group=R}}
[[Fil:Rhinegold and the Valkyries p 010.jpg|thumb|upright=1.0|Rhinjomfruene frister Alberich{{Byline|Arthur Rackham|ca 1910}}]]
Lekende i Rhinen vokter de tre Rhindøtrene Woglinde, Wellgunde og Floßhilde Rhingullet. Albericht, en Nibelung, nattens sønn, avbryter vann-nymfenes lek idet han stiger opp fra dypet og stirrer på dem med lystne øyne. Han gjør seg lekker, og Rhindøtrene flørter og frister, men i siste øyeblikk river de seg ut av armene hans. Det vekker Alberichts raseri, og han forsøker å tvinge jentene med vold, men mislykkes fordi de i motsetning til ham er gode svømmere. 

Solen renner, Rhingullet blinker i soloppgangen og rhinjomfruene svømmer jublende rundt skatten (orkesteret spiller Rhingull-motivet). Alberich blir fascinert av det skinnende metallet og spør vann-nymfene ut om gullet. De er lettsindige nok til å fortelle ham at rhingullet gir innehaveren ubegrenset makt{{#tag:ref|„maßlose Macht“|group=R}} og verdensherredømme til den som smir en ring av det, forutsetningen er bare at vedkommende frasier seg kjærlighetens makt.{{#tag:ref|„der Minne Macht entsagt“|group=R}} De har ingen motforestillinger mot å fortelle dette, fordi Alberich så tydelig er interessert i å oppnå damenes gunst. Men Alberich er rasende over vann-nymfenes spott, og forstår vel også at han med sitt heslige utseende ikke kommer til å ha sjanser andre steder heller. Så han frasier seg kjærligheten, også med den baktanken at gullet vil kunne kjøpe ham kjærlighet.{{#tag:ref| Der Welt Erbe gewänn' ich zu eigen durch dich! / Erzwäng' ich nicht Liebe, / doch listig erzwäng ich mir Lust?<br />
Das Licht lösch' ich euch aus; / das Gold entreiß' ich dem Riff, / schmiede den rächenden Ring: / denn hör es die Flut – / so verfluch' ich die Liebe!, ''Das Rheingold'', 1. Scene: Fluch des Alberich (Alberichs forbannelse)
|group=R}}

Med stor kraft river Alberich gullet ut av steinbunnen. Med det har han tatt det første skrittet mot verdensherredømme og blitt Wotans «motspiller». Vann-nymfene fortviler over tapet av gullet. 

* '''2. Scene: Åpent landskap i høyden'''{{#tag:ref|«Freie Gegend auf Bergeshöhen»{{#tag:ref|Mange scener i ''Ringen'' utspiller seg til fjells. Wagner bodde nesten ti år i Zürich og var glad i Alpelandskapet. Han foretok flere fjellturer som ga ham inspirasjon til ''Ringen''|group=f}}|group=R}}
Samtidig våkner Wotan og Fricka opp på et sted høyt over Rhinen. Borgen som Wotan senere gir navnet «Walhall» skinner allerede i morgensola. I gleden over den herlige borgen glemmer Wotan lønna han skylder kjempene som bygde den. Full av sorg må Fricka minne ham på lovnaden, men Wotan trøster henne med at han stoler på at den listige Loge som nettopp er kommet tilbake fra en inspeksjonsreise kan hjelpe. Freia stormer inn, på flukt fra kjempene som er kommet for å kreve sin lønn. Wotan framstiller avtalen som en spøk og oppfordrer kjempene til å vurdere en annen lønn. De nekter, og minner Wotan på at hans egne lover ikke lengre er gyldige om han selv bryter dem. I mellomtiden har Freias brødre, Donner og Froh ankommet, og med trusler og vold forsøker de å tvinge kjempene til å gå med på et forlik. Wotan avverger striden, for han innser at enten han liker det eller ikke må han holde de lovene han har bygd makten sin på.{{#tag:ref|Senere klager Wotan: «Jeg la meg selv i lenker.», ''Die Walküre'' 2. akt.''|group=W}}

[[Fil:Rhinegold and the Valkyries p 032.jpg|thumb|upright=1.0|Fafner og Fasolt fører Freia vekk{{Byline|Arthur Rackham|ca 1910}}]]
Freia tror hun er fortapt, men så dukker Loge opp og mener at Wotan må ta i bruk alle tilgjengelige midler for å beholde makten. Han forteller at han har vært ute for å lete etter noen som var villig til å gi avkall på kjærligheten for å få tak i gull. Bare én fant han, og Loge skildrer hendelsen da  Alberich sa fra seg kjærligheten, og som resultat fikk fatt i gullet og oppnådde makt. Fafner og Fasolt aner at de vil komme til å lide under den nye makten også, og Fafner overtaler sin forelskede og bløthjertede bror om å ta i mot Nibelungens gull som erstatning for Freia, altså bytte bort kjærligheten for gullet.

Også Wotan fristes av gullet og ønsker å ta det selv, og i hvert fall ikke gi det videre til kjempene. Fafner og Fasolt tar Freia med som pant, og sier de skal komme tilbake mot kvelden for å bytte henne mot gullet. Nå som Freia og hennes ungdomskilde er borte, begynner gudene å falme. Bare Loge er ubekymret, da Freia tidligere har hatt lite til overs for ham, og han håner gudene. Han råder Wotan til å ta Nibelung-skatten selv og vinne Freia tilbake på den måten: «Det en tyv har stjålet, det stjeler du fra tyven.»{{#tag:ref|„Was ein Dieb stahl, das stiehlst du dem Dieb: ward leichter ein Eigen erlangt?“|group=R}} Wotan er rådvill, for uansett hva han gjør blir det galt, så han velger det minste onde: han bestemmer seg for å røve gullet. Sammen med Loge begir han seg til Nibelheim. 

'''''Orkestermellomspill:''''' Reisen til «Niflheims nattlige rike»{{#tag:ref|„Nibelheims nächtiges Reich“.|group=R}}{{#tag:ref|For å understreke de arbeidende nibelungene bruker Wagner hammere og ambolter i orkesteret.|group=f}}
* '''3. Scene: Underjordisk kløft'''{{#tag:ref|Unterirdische Kluft|group=R}}
[[Fil:Rhinegold and the Valkyries p 044.jpg|thumb|upright=1.0|Alberich pisker slavene{{Byline|Arthur Rackham|ca 1910}}]]
I mellomtiden er Alberich blitt nibelungenes hersker og lever i berget sammen med sitt folk.{{#tag:ref|Handlingsforløpet viser at Wagner så for seg følgende skikt: de slavebundne nibelungene befinner seg under jordens overflate, menneskene og kjempene på jordoverflaten, og gudene på de «skyede topper» („wolkigen Höh’n“).|group=f}} Wotan og Loge møter først Alberichs bror, mestersmeden Mime. Alberich har ved hjelp av ringens makt tvunget Mime til å smi Tarnhelm, en hjelm som gir Alberich evne til å være usynlig til stede over alt, og han benytter evnen til å piske alle nibelunger, også Mime, til arbeid. Da Wotan og Loge ankommer stønner Mime ennå av den usynlige brorens slag.

Alberich dukker opp og avslører at gudene skal få en trist sorti: Når han har fått samlet en stor nok skatt skal han leie helter til å storme Walhalls høyder og rive til seg verdensherredømmet. Wotan blir rasende, men Loge griper til list og forteller at de er kommet for å undersøke om det er hold i ryktene som forteller at det befinner seg en ufattelig skatt i Nibelheim, og at den mektige Alberich skal være i stand til å omskape seg til hvilket som helst dyr. Alberich blir smigret og går med på Loges ønske; han forvandler seg til et enormt monster. Loge spiller med og bryter ut i et forskrekket skrik når han ser monsteret, men er likevel ikke helt overbevist: kunne det kanskje være mulig for Alberich å forvandle seg til et ganske lite dyr også? Alberic håner tvileren og dukker etter kort tid opp i paddeham. Loge og Wotan griper padda og river Tarnhelm, hjelmen som gjør bæreren usynlig, fra den. Alberich er fanget. De binder ham, og bringer ham raskt opp på en høyde over Rhinen.

* '''4. Scene: Åpent landskap i høyden'''{{#tag:ref|Freie Gegend auf Bergeshöhen|group=R}}
Gudene knebler Alberich og legger ham i lenker, og for å redde livet må han ydmyket se på at hans eget folk sleper hele Nibelung-skatten vekk, og levere fra seg Tarnhelm og ringen. Så snart han er fri, forbanner han i et avsindig raseri ringen  og lover at innehaveren aldri skal ha noen glede av den, men fortæres av bekymringer, og at den som ikke har ringen skal nages av misunnelse.{{#tag:ref|Alberichs forbannelse i ''Das Rheingold'' er et nøkkelsted i tetralogien.|group=f}}
Wotan bryr seg ikke om forbannelsen («hørte du hans kjærlige hilsen?»{{#tag:ref|„hörtest du seinen Liebesgruß?“|group=R}}), og blendet av gullets glans setter han den stjålne ringen på fingeren. Fasolt og Fafner dukker opp med Freia – Fricka, Donner og Froh iler også til. Kjempene forlanger så mye av Nibelungens skatt at det dekker Freia, og Fafner krever i tillegg ringen og Tarnhelm. Wotan nekter å gi fra seg ringen, han er allerede i dens makt, og regner med at kjempene bare vil beholde Freia for alltid.

[[Fil:Rhinegold and the Valkyries p 072.jpg|thumb|upright=1.0|Rhinjomfruene klager over det tapte gullet{{Byline|Arthur Rackham|ca 1910}}]]
Da dukker den vise Erda opp fra dypet. Hun advarer Wotan mot ringens forføreriske makt. Wotan aner at «urmoderen» vet mer enn hun er villig til å si. Han vil gripe henne og følge henne ned under jordas overflate, men holdes tilbake av Fricka og Froh. Han besinner seg og gir ringen fra seg, men Alberichs forbannelse viser seg straks på frykteligste måte: Ikke før har kjempene fått ringen så begynner de å slåss. Fafner dreper sin bror og river til seg ringen.

Det legger seg en dyster stemning over scenen; alle tilløp til glede kveles, men tordenguden Donner løser opp stemningen med et lynnedslag. Han oppfordrer broren Froh til å strekke en bro fra høysletta over til borgen – en regnbue. Wotan gir borgen navnet Walhall og ber Fricka om å følge ham dit. Loge forutser allerede gudenes ende: «de iler mot slutten, de som tror seg så sterke...»{{#tag:ref|„dem Ende eilen sie zu, die so stark in Bestehen sich wähnen ...“|group=R}} Fra Rhindalen lyder Rhindøtrenes klage «Gi oss gullet, det rene, tilbake!»{{#tag:ref|„Gebt uns das Gold, das Reine, zurück!“|group=R}} Opprørt befaler Wotan at Loge stopper klagesangen deres, men kynisk råder Loge ham om å heretter sole seg i gudenes nye glans. Mens de seiersikre og selvgode gudene inntar det nye maktsenteret, Walhall,{{#tag:ref|[[Wieland Wagner]] betegnet Walhall som [[Wall Street]]!<ref name="golea" />|group=f}} advarer Rhindøtrene om at «bare i dypet finnes trofasthet og hengivenhet; falske og feige er gledene der oppe!»{{#tag:ref|«Traulich und treu ist's nur in der Tiefe: falsch und feig ist, was dort oben sich freut!»|group=R}}{{#tag:ref|Ifølge Cosima Wagners dagbok reflekterte Wagner over den meningsfylte avslutningen på ''das Rheingold'' kvelden før han døde.|group=f}}