Redigerer Nevro-onkologi (avsnitt)

====Bildediagnostikk====
[[Fil:Brain MRI T1 movie.gif|thumb|Horisontal magnetisk resonans tomogram av en sunn hjerne under spin-gitter avslapning<math>T_1</math>]]
Computertomografi (CT) og magnetisk resonanstomografi (MRI) kan effektivt oppdage neoplasi i hjernen. MR er mer følsom enn CT for å identifisere lesjoner, men har kontraindikasjoner for pasienter med pacemakere, inkompatible proteser, metallklips og andre. CT er fortsatt den foretrukne metoden for å oppdage forkalkninger i lesjoner eller beinerosjoner i hodeskallen eller basen. Bruk av kontrastmidler, som joderes ved CT og paramagnetisk (gadolinium) ved MR, tillater innhenting av informasjon om blod-hjerne-barrierens vaskularisering og integritet, bedre definisjon av tumormassen i forhold til det omkringliggende ødemet og dannelsen av hypoteser om graden av malignitet. Den radiologiske undersøkelsen tillater også en vurdering av de mekaniske effektene og påfølgende endringer i hjernestrukturen som følge av svulsten, som hydrocephalus og brokk, hvis virkninger kan være dødelige. Til slutt, som forberedelse til kirurgi, kan denne diagnostikken brukes til å bestemme plasseringen av lesjonen eller infiltrasjonen av svulsten i vitale områder av hjernen. Til dette formål er MR mer effektiv enn CT fordi den kan gi tredimensjonale bilder.
[[Fil:Glioblastoma - MR sagittal with contrast.jpg|thumb|Magnetisk resonansavbildning i sagittalplan med glioblastom]]
Diagnostiske radiologiske bildeverktøy fremhever endringen i neoplastisk vev sammenlignet med normalt hjerneparenkym (gjennom endringer i elektronisk avbildet vevstetthet på CT og signalintensitet på MR). Som de fleste patologiske vev er svulster også gjenkjennelige ved økt opphopning av intracellulært vann. I datatomogrammet virker de hypodense, dvs. med mindre tetthet enn hjerneparenkymet, i magnetisk resonansavbildning med spin-gitter-relaksasjon <math>T_1</math> hypointens og i spin-spinn avslapning <math>T_2</math> og protonvekting (PD) hyperintens. 
 
På et røntgenbilde skal det friske hjerneområdet ikke vise noen spesiell luminescens. Derfor sier det seg selv at oppmerksomheten rettes mot større kontrastsignalområder.
 
I tumorvev, generelt, skyldes den større andelen kontrastforsterkning den spesielle blod-tumorbarrieren som tillater passasje av jod (CT) og gadolinium (MRI) inn i det intratumorale ekstravaskulære interstitielle rommet. Dette øker signalet (tettheten eller intensiteten) til svulsten. Imidlertid bør det utvises forsiktighet for å sikre at kontrastforsterkning ikke definitivt skiller neoplasi fra ødem rundt sår.
Faktisk viser det anatomisk-patologiske funnet i ondartet infiltrerende gliomtumorvev, slik som i glioblastom og anaplastisk astrocytom, også utover det vasogene ødemet forårsaket av ødeleggelsen av blod-hjerne-barrieren av svulsten. Sistnevnte kliniske tilstand er dårlig påviselig ved bildediagnostikk. Datatomografi av hjernen viser vanligvis en vevsmasse som kan forsterkes av begge kontrastene.
 
På CT vises lavgradige gliomer vanligvis isodense til det normale parenkymet og kan derfor ikke vise kontrastforsterkning. Tilsvarende er lesjoner i den bakre kraniale fossa vanskelig å identifisere på CT. Resultatet av slik tomografi alene er derfor ikke alltid tilstrekkelig for diagnostiske formål. I tvilsomme tilfeller er bruken av den mer sensitive magnetiske resonansavbildningen avgjørende. 
 
På <math>T_1</math> magnetisk resonansavbildning vises en intrakraniell svulst som en massiv lesjon som kan bli mer selvlysende etter bruk av kontrastmidlet. Imidlertid er det alltid en signalavvik i <math>T_2</math> magnetisk resonansavbildning, som indikerer tilstedeværelsen av neoplasi eller vasogent ødem. Vanligvis er økt luminescens (kontrastforbedring) en indikasjon på en svulst med høyere grad av malignitet. En kontrastring er karakteristisk for glioblastom, med den selvlysende delen tilsvarer den vitale delen av den ondartede svulsten, og den mørkere <math>T_1</math> hypointense-område som tilsvarer vevsnekrose.