Redigerer Moss Jernverk (avsnitt)

== Tiden med Ankerne ==

=== Ancher & Wærn ===
[[Fil:Åkers mörsare.JPG|mini|Svensk mørser, tilsvarende ble produsert ved Moss Jernverk {{Byline|Raphael Saulus}}]]
[[Fil:Cannon 12 pound manufactured at Moss Ironworks in Norway, view from left.jpg|mini|12-punds kanon støpt ved Moss Jernverk i 1762, den ble funnet og gjenvunnet i Vardø i 1970 og står i dag utstilt ved Moss Jernverks gamle administrasjonsbygning, Konvensjonsgården, i Moss]]
[[Fil:Cannon 12 pound manufactured at Moss Ironworks in Norway, left detail.jpg|mini|Detalj fra 12-punds kanon, AW står for Ancher & Wærn]]
[[Fil:Cannon 12 pound manufactured at Moss Ironworks in Norway, detail.jpg|mini|Detalj fra 12-punds kanon, den bakre del av kanonen, kongelig monogram og hull for lunte til avfyring]]
[[Fil:Iron cast oven, produced at Moss Jernverk (Moss Ironworks), located at the old administration building.jpg|mini|Jernovn produsert ved Moss Jernverk, ovnen står i andre etasje i verkets gamle administrasjonsbygning, Konvensjonsgården]]
[[Fil:Detail of iron cast oven, manufactured at Moss Jernverk (Moss Ironworks), located at the old administration building.jpg|mini|Detalj av jernovn produsert ved Moss Jernverk, ovnen står i andre etasje i verkets gamle hovedbygning]]
Ochsen solgte verket i 1748<ref group="note">«Skjøtet på kjøpet er datert 26. april 1749», fra ''Moss Jernverk'', side 78</ref> for 16 000 riksdaler<ref group="note">«Den direkte kjøpesummen var 16 000 riksdaler, men i og med at beholdninger av malm, kull og jern var holdt utenom ble den totale summen større, minst 24 000 og muligens så mye som 50 000 riksdaler.», fra ''Moss Jernverk'', side 78</ref> til [[Erik Anker|Erich Ancher]] og [[Mathias Wærn]], som begge kom fra [[Halden|Fredrikshald]], hvor de drev en betydelig virksomhet med tobakksfabrikk og såpeproduksjon.<ref>''Moss Jernverk'', side 75–77</ref> Det kan ha vært flere grunner til at Ancher & Wærn kjøpte verket; det gav prestisje, det gav firmaet et videre grunnlag i dårlige tider, tollpolitikken kunne endres så innførsel av varer fra Sverige ble dyrere, men det viktigste var nok verkets potensial for produksjon av krigsmateriell.<ref>''Moss Jernverk'', side 78–79</ref>

Da Ancher & Wærn kjøpte verket, var det i dårlig stand, og de to måtte investere kraftig for å kunne produsere store kanoner. Allerede i april 1749 skrev de til Landetatens Generalkommissariat om å anlegge et kanonstøperi ved verket. Kong [[Frederik V av Danmark og Norge|Frederik V]] var positiv, men ifølge Anchers senere beretninger skjedde gjennombruddet under kongens besøk i Norge sommeren 1749.<ref>''Moss Jernverk'', side 80</ref> Kongen besøkte Erich Ancher i Fredrikshald og var hele tre ganger innom Moss, så det er naturlig å tro at kongen både beså jernverket og ble innført i planene om kanonproduksjon.<ref>''Moss Jernverk'', side 80–81</ref>

I løpet av høsten 1749 ble Ancher & Wærn sin søknad om privilegier til kanonproduksjon behandlet av Landetatens Generalkommissariat, støttet av firmaets representant [[Johan Frederik Classen]]. Den 5. november 1749 fikk Ancher & Wærn ''privilegium exclusivum'', en 20 år lang eksklusiv rett til støping av jernkanoner og [[Bombekaster|mørsere]] (morter). Detaljene i kontrakten ble opprettet 7. februar 1750.

Blant de mange punktene i kontrakten var et forskudd på 20 000 riksdaler (14 000 umiddelbart og 6 000 etter prøvestøping) og krav om at to 12-pundige kanoner skulle produseres og prøves før hele forskuddet ble utbetalt. Hvert år skulle så minst tyve 18-pundige og tredve 12-pundige kanoner prøves av kyndige artillerioffiserer før levering. Prisen ble satt til 12 riksdaler, 48 skilling pr. skippund.<ref>''Moss Jernverk'', side 81–83</ref>

Arbeidet med kanonproduksjon begynte allerede i 1749. To kanoner ble støpt, men begge revnet under prøveskytingen.<ref>''Moss Jernverk'', side 85</ref> Våren og sommeren 1750 pågikk et arbeid med å sette i stand og utvide verket. Ansatte ved verket ble sendt til utlandet for å lære prosessene, og nye fagfolk ble hentet inn fra utlandet. Det ble produsert mindre kanoner det året, men støping av 12- og 18-pundere for den avgjørende prøveskyting sto i stampe grunnet den stadige kullmangelen; til produksjonen av så stort skyts trengtes begge masovnene. Utover vinteren og våren 1751 kom ytterligere problemer til, og de to første 12-pundere var ikke ferdigstøpt og klar for prøveskyting før ved årsslutt. Den 18. desember kom oberst Kaasbøll fra Christiania for å følge prøveskytingen, resultatet var imidlertid at begge revnet ved den kraftigste ladningen. Verket la skylden på manglende fagarbeidere, og Mathias Wærn ba i et brev av 14. april 1751 broren Morten Wærn, på reise i Frankrike, om å forsøke å skaffe en erfaren kanonstøper.<ref>''Moss Jernverk'', side 87</ref>

I januar 1752 sendte Erich Ancher et langt brev til generalkommissariatet, som omhandlet de ulike problemene med kanonproduksjonen, med forslag til løsninger. Kanonene burde støpes med tykkere gods, mindre vilkårlig prøving og et fast rentefritt forskudd på 50 000 riksdaler (inklusive de utbetalte 14&nbsp;000 og de lovte 6&nbsp;000). Ifølge Erich Ancher hadde firmaet tapt rundt 10&nbsp;000 riksdaler på foretakendet, og om myndighetene i København så ønsket, kunne de gjerne avslutte, kanonfabrikasjonen var igangsatt for fedrelandets beste. Den 30. august 1752 ble det avgitt kongelig resolusjon at Moss Jernverk skulle få et utvidet forskudd, med pant i verket og med vellykket prøveskyting, nå i København, som betingelse.<ref>''Moss Jernverk'', side 91</ref>

Den 17. april 1753 ble to 12-punds kanoner fra verket prøveskutt i København, den ene sprakk, mens den andre holdt. For å få tilfredsstillende leveranser av kull arbeidet verket med utvidelse av cirkumferensen, og den 27. august 1753 var en kommisjon i Moss for å forhøre seg med fogder, lensmenn og andre om gårder, skog og avstand til verket.<ref group="note">«Wærn bad om at utvidelsen måtte omfatte Ås hovedsogn med Kroer, Nordby og Frogn annekser, Kråkstad hovedsogn med Ski anneks, Skiptvet, Spydeberg, Enebakk Sogn.», fra ''Moss Jernverk'', side 94</ref> Ved kongelig resolusjon av 20. mai 1754 ble imidlertid kun verkets gamle cirkumferens bekreftet, det ble altså ingen utvidelse, og omlandet som var angitt ved opprettelsen, forble uendret inntil verket ble nedlagt.<ref>''Moss Jernverk'', side 96</ref>

Avslaget og de mange andre problemer gjorde at Ancher sendte en lengre petisjon til kongen personlig, datert 28. juli 1754, hvor han gav en utførlig beskrivelse av alle vanskeligheter verket hadde møtt ved etablering av kanonproduksjon.<ref>''Moss Jernverk'', side 96–103</ref> Petisjonen inneholdt følgende hjertesukk:

{{Sitat|Hvor mange ganger har vi ei ønsket aldri å ha fått det innfall å støpe kanoner?|note=<ref>''Moss Jernverk'', side 99</ref>}}

Etter en lengre utredning anmodet Ancher kongen i petisjonen om ny cirkumferens, ettergivelse av tienden og at verket skulle få tilbakeført gamle kasserte kanoner (de kunne smeltes om og jernet benyttes på ny). I november 1754 tok kongen stilling til saken, tilbakeføring av kasserte kanoner ble innvilget, men i hovedsak var svaret ja til mindre vesentlige punkter og utsettelse av de avgjørende. Fra 1755 gikk det så gradvis bedre med støpingen. Selv om det i 1756 ikke ble støpt en eneste større kanon som ble godkjent, var kampen mellom jernverkseierne og generalkommissariatet i ferd med å opphøre.<ref>''Moss Jernverk'', side 105</ref>

=== Konflikt og brudd mellom Ancher & Wærn ===

Mens Erich Ancher bodde i Fredrikshald og skjøttet kompanjongenes fabrikker der, var det Mathias Wærn som fra 1750 ledet den daglige drift på Moss Jernverk. Det er sannsynlig at Ancher ga Wærn skylden for problemene med kanonproduksjonen, i hvert fall ble virksomheten i Fredrikshald solgt i 1756, og Ancher flyttet til Moss. Totalt antall leverte kanoner i årene 1749-1756 under Wærn var ikke mer enn 32.<ref>''Moss Jernverk'', side 106</ref> Verket skal ha hatt en gjeld på 150&nbsp;000 riksdaler da Ancher flyttet dit i 1756.<ref name="Moss Jernverk, side 107">''Moss Jernverk'', side 107</ref>

Under Anchers ledelse synes verket å gå bedre. I årene 1757-1759 ble det støpt 86, 99 og 106 12-punds kanoner uten feil, mens først i 1760 ble det levert et større antall 18-punds kanoner.<ref name="Moss Jernverk, side 107"/> Ancher sendte sine to sønner ([[Carsten Anker]] og [[Peter Anker]]) utenlands for å studere. I [[Glasgow]] ble de utnevnt til byens æresborgere, og den kjente professor [[Adam Smith]] skrev anerkjennende om dem.<ref group="note">«I shall always be happy to hear of the welfare & prosperity of three Gentlemen in whose conversation I have had so much pleasure, as in that of the two Messrs. Anchor & of their worthy Tutor Mr. Holt. 28th of May 1762 Adam Smith Prof. of Moral Philosophy in the University of Glasgow», fra [http://www.norges-bank.no/upload/import/publikasjoner/skriftserie/37/kap7.pdf Adam Smiths norske ankerfeste] {{Wayback|url=http://www.norges-bank.no/upload/import/publikasjoner/skriftserie/37/kap7.pdf |date=20170202042124 }}, artikkel av [[Preben Munthe]] i skriftserien ''Tilbakeblikk på norsk pengehistorie'' fra [[Norges Bank]], 2005</ref> På [[Technische Universität Bergakademie Freiberg|bergseminaret]] i [[Freiberg (Sachsen)|Freiberg]] fikk de en grundig utdannelse for senere virke ved jernverket.<ref>''Moss Jernverk'', side 108</ref>

Forholdet mellom Erich Ancher og Mathias Wærn ble dårlig etter at Ancher flyttet til verket, og i 1761 søkte Ancher kongen om kommissærer (meglere) til å dele mellom dem, noe som ble innvilget 5. juni 1761, med en påfølgende foreløpig ordning ti dager senere.<ref group="note">«... verket skulle bestyres av Ancher i 5 år mot at han betalte Wærn 1750 riksdaler om året. Når denne tid var utløpet, skulle den ene utløse den andre for 25&nbsp;000 riksdaler.», fra ''Moss Jernverk'', side 108</ref> Wærn gikk imidlertid straks fra forliket, og en årelang prosess begynte, hvor flere fremtredende personer ble involvert, blant annet den anerkjente juristen [[Henrik Stampe]].<ref>''Moss Jernverk'', side 109–115</ref> Konflikten mellom de to forretningspartnerne ble først endelig avgjort i Anchers favør av bergamtsretten i 1765, og endelig oppgjør mellom partene ble undertegnet 17. mars 1766. Fra den tid var så Erich Ancher eneeier av Moss Jernverk.<ref group="note">«På Mathias' vegne sluttet han kontrakt med Erich Ancher om at denne skulle overta Moss Jernverk for 14&nbsp;000 riksdaler. Mathias Wærn fraskrev seg all rett til restanser, tilgodehavender etc. som fantes 15. juni 1761.»''Moss Jernverk'', side 115</ref> Moss Jernverk var på denne tiden godt drevet og fikk rosende omtale av en kjent fransk bergverkskyndig.<ref group="note">«Carsten Anker deltok i verkets ledelse fra 1765–71. Den bekjente franske bergverkskyndige [[Gabriel Jars]] oppfatter i 1767 forholdet slik at Moss Jernverk eies av far og sønn sammen. Ved samme anledning uttaler han seg meget rosende om den stand de hadde satt verket i, ikke bare ved utvidelser, men også ved selve arbeidsordningen.»''Moss Jernverk'', side 120</ref>

I 1760-årene ble ordrene for kanonproduksjon mindre. Danmark-Norge hadde dårlige statsfinanser, noe som kom til å ramme Moss Jernverk spesielt, da det var avhengig av rustningsproduksjonen.<ref name="Moss Jernverk, side 119"/> Verket hadde mye gjeld, og Erich Ancher var avhengig av sin bror Christian, og etter hans død brorens firma Karen sal. Christian Anchers & Sønner.<ref name="Moss Jernverk, side 119"/> I forbindelse med det endelige oppgjør med Mathias Wærn måtte Erich Ancher utstede en pantobligasjon som senere skulle gi han mye problemer.<ref group="note">«Den 2. april 1766 utsteder han en pantobligasjon til Christine Wærns arvinger (d.v.s. Mathias, Morten og deres søstre) på 17 131 riksdaler, som skulle avbetales med 2 000 riksdaler i året samt gi 5 % renter, hvis ikke var hele kapitalen oppsagt.»''Moss Jernverk'', side 120</ref>

I forbindelse med pantobligasjonen måtte Ancher oppgi bergamtsretten og underlegge seg Moss bys jurisdiksjon. En rekke [[aktiva]] ble også [[Pant (sikkerhet)|pantsatt]]. Verket fikk tiendefrihet for årene 1765–1770, det betød imidlertid lite da det var kompensasjon for et kostbart hammerverk som hadde brent ned.<ref>''Moss Jernverk'', side 121</ref> Utover 1770-årene ble Erich Anchers gjeldsproblemer med jernverksdriften stadig større, hans eiendommer ble suksessivt pantsatt eller solgt, inntil han til sist måtte gi opp den 22. november 1776 og overdra Moss Jernverk til sine søskenbarn [[Bernt Anker|Bernt]] og [[Jess Anker]].<ref>''Moss Jernverk'', side 125</ref>

=== Bernt og Jess Anker (1776–1784) ===
Med brødrene Bernt og Jess Anker fikk Moss Jernverk eiere med en helt annen finansiell soliditet enn forgjengerne.<ref>''Moss Jernverk'', side 129</ref> Brødrene Anker forsøkte allikevel å få så gunstige vilkår som mulig fra sin viktigste forretningsforbindelse, som var staten, og da var fetteren Carsten Anker som embetsmann i København paradoksalt nok (med tanke på at verkets forrige eier var Carstens far) god å ty til. Verket måtte også leve med konkurranse, spesielt fra [[Fritzøe Jernverk]], da dets monopol på kanonstøpning var utgått. De første årene var det den yngste av brødrene, Jess Anker, som bodde på jernverket, med tittelen «Proprietair af Moss Werk», Jess fullførte oppføringen av hovedbygningen, som var påbegynt av hans onkel Erich Ancher.<ref>''Moss Jernverk'', side 130</ref>

Fra 1776 tok kanonstøpingen under de nye eierne seg opp, etter noen års stillstand, og det ble forbrukt mer kull enn noensinne, inntil 10 000 lester om året.<ref>''Moss Jernverk'', side 131</ref> I forbindelse med en forpaktningskontrakt som Jess Anker inngikk med familiefirmaet i 1781, ble verkets regnskapsmessige nettoverdi anslått til 177 689 riksdaler.<ref group="note">«... aktiva beløp seg til 250&nbsp;927 riksdaler, mens de 18 kreditorer til sammen hadde 73 238 riksdaler til gode. Bortsett fra den kgl. kasses 50 000 riksdaler var det bare forholdsvis små summer. Verkets regnskapsmessige netto-verdi var altså  177 689 riksdaler.», fra ''Moss Jernverk'', side 132</ref> Ankerbrødrene hadde ikke gjort opp boet etter sin far [[Christian Ancher]]s død i 1767: i praksis ble det styrt av Bernt Anker, og han løste ut sine brødre i 1783 og tok da også over Moss Jernverk ved en sum på 80&nbsp;000 riksdaler til Jess Anker.<ref>''Moss Jernverk'', side 132</ref>

=== Bernt Anker (1784–1805) ===
[[Fil:Bernt Anker.jpg|mini|[[Bernt Anker]], 1746-1805. Kammerherre, konferensråd og handelsmann, fra ''Danmarks Riges Historie'', bind 5]]
[[Fil:Moss-Bernt-Ankers-house.jpg|mini|Tegning av Konvensjonsgården og fossen, av [[John William Edy|J.W. Edy]]]]
[[Fil:Annonse Moss Jernverk, 1787, Norske Intelligenssedler.jpg|mini|Annonse for Moss Jernverks produkter i avisen ''[[Norske Intelligenz-Seddeler]]'' våren 1787, annonsen ble innrykket flere ganger]]
[[Fil:Moss Ironworks main office2006-05-11 02.jpg|mini|Konvensjonsgården eller Verket nr. 1 som den også kalles, var administrasjonsbygning på Moss Jernverk. Det er et toetasjes murhus og oppført av Erich Anker. Bygningen ble påbegynt i 1756 og fullført i 1778. {{Byline|Chris Nyborg}}]]
Bernt Ankers direkte overtakelse av Moss Jernverk (han hadde i realiteten kontrollert driften allerede fra den tid onkelen solgte) markerte verkets siste storhetsperiode, og det var også et markant brudd i og med at eieren ikke bodde på verket.<ref name="Moss Jernverk, side 133">''Moss Jernverk'', side 133</ref> Den første forvalteren på verket var Lars Semb, en danske fra [[Thyholm kommune|Thyholm]] i [[Jylland]]. Han var ved verket resten av sitt arbeidsliv, og hans kopibøker gir et godt bilde av driften. I 1793 var det 278 mennesker som bodde på verket; det var mellom 150–200 på Verlesanden, i Moss by og på Jeløyen som levde av bedriften. I tillegg kom alle som arbeidet med å bryte malm i gruvene og med hogst og brenning av trekull.<ref name="Moss Jernverk, side 136">''Moss Jernverk'', side 136</ref>

I Bernt Ankers store samling av ulike eiendommer tilknyttet skogbruk og malmutvinning var Moss Jernverk den med størst verdi.<ref name="Moss Jernverk, side 133"/>

{| class="wikitable"
|+ Moss Jernverk aktiva 1. januar 1791<ref>''Moss Jernverk'', side 137–138</ref>
! Post i regnskapet !! Verdi i riksdaler 
|-
| Masovnene med malmpukkhammer, formeri og to kullhus || 10 000
|-
| Skjærverket, til kanonene || 250
|-
| Bormaskinene, til kanonene, med smie til borvessing || 4 360
|-
| Stangjernshammeren med kullhus || 2 500
|-
| Valseverket || 5 000
|-
| Spikerfabrikken, med 3 vannhammere, herder og redskap til 10 håndspikersmeder || 1 800
|-
| Kniphammeren og materialsmien || 1 500
|-
| Sjøboden eller «Magazinet» til verkets produkter og kornvarer || 1 200
|-
| Hovedvåningshuset, med lagård og hage || 8 500
|-
| Våningshuset ved masovnene || 4 000
|-
| Arbeidernes våninger || 1 750
|-
| Verkets mølle ved hovedbygningen || 1 500
|-
| Øvre stangjernshammer || 650
|-
| Kihlsgruven i Kamboskogen || 300
|-
| Knalstadgruvene i Vestby || 620
|-
| Drammens-gruvene || 400
|-
| Skiensgruvene (13) || 8 575
|-
| Arendals- og Holt sogns-gruvene (17) || 5 260
|-
| Egersunds gruver (8) || 1 100
|-
| Sjødalsgruven ved Nesodden || 140
|-
| Jordegods på landet; Rosnes, Krosser, Skipping, Helgerød og Mosseskogen || 5 820
|-
| Malmbeholdning ved verket || 12 300
|-
| Malmbeholdning ved gruvene og lasteplassene || 19 000
|-
| Kanoner på lager || 3 120
|-
| Forskjellig, delvis spesifisert, jern på lager || 5 800
|-
| Sjøbodvarer || 2 000
|-
| Trekull på lager, vel 30 lester || 32
|-
| Jernvarer til forhandling hos Carsten Anker i København || 7 400
|-
| Stenkull på lager || 1 635
|-
| Huseby sag på verket || 800
|-
| Sag og kvernbruket i Moss; det Træschowske (8 850) og Brosagene (1 300) ||  10 150
|-
| Beholdninger av tømmer og trelast || 15 156
|-
| Kullbøndenes gjeld || 19 760
|-
| Oeconomi og Commercekollegiets gjeld || 26 625
|-
| Admiralitetets gjeld || 2 975
|-
| Arbeidernes gjeld || 2 580
|-
| Dubiøse debitorer || 15 280
|-
| Til sammen 110 poster på i alt || 258 480
|-
|}

Opp mot verdiene listet over sto gjeld, totalt 15 kreditorer med 89&nbsp;000 riksdaler utestående, hvor den største posten var det faste lån på 50&nbsp;000 fra statskassen. I tillegg skyldte Moss Jernverk «moderkonsernet» Karen sal. Christian Anchers & Sønner 26&nbsp;680 riksdaler. Totalt lå det altså verdier rundt 170&nbsp;000 riksdaler i Moss Jernverk ved inngangen til 1791.<ref>''Moss Jernverk'', side 138</ref>

Bernt Anker hadde høye tanker om sin egen rolle i å bringe jernverket på fote. I sin selvbiografi fra 1800 skriver han: «de forrige Eiere ødelagdes ved Kanon-Leverancer, da de fleste idelig sprang under Prøven. I 1783 antager Bernt Anker sig Verkets Bestyrelse. Han reiser selv til alle Kanonverker i Sverige og til det store Caronske i Scotland. Beriget med Kundskaber gjør han nye Indretninger, og fra den Tid begynner Kanonerne at holde. Men da man til Krigsskibene fordrer de sværeste Kanoner, men af liden Vægt, saa have Jernkanonerne ikke kunnet udholde Prøve, indtil Bernt Anker i forrige Aar leverede endog saadanne svære Kanoner til det Kongelige Admiralitet i kjøbenhavn, der ikke alene holdt Prøve, men endog befandtes ypperlige og fejlfrie.»<ref>Lahde & Nyerup 1800: ''Samling av portretter'', med Bernt Ankers selvbiografi skrevet i tredje person. Gjengitt etter Holck, Per: «Bernt Ankers forfatterskap», manuskript i Riksarikvet, privatarkivsamlingen.</ref>

Anker hevdet at firmaet hadde tapt 150&nbsp;000 riksdaler på verket da han overtok det alene, og han gjennomførte en nedskjæring av driftsutgiftene. I tillegg førte større driftskapital til ulike besparelser.<ref>''Moss Jernverk'', side 134</ref> Under Anker nådde verket aldri tidligere høyder med hensyn til produksjonsvolum, innovasjon og kunstnerisk utsmykning av produktene,<ref>''Moss Jernverk'', side 142–143</ref> men økonomisk gikk det bra de første årene, som tabellen under viser.<ref>''Moss Jernverk'', side 139</ref>

{| class="wikitable"
|+ Moss Jernverk, overskudd 1791–1805
! Årstall !! Overskudd !! Derav sag/kvernbruk || Uttak av Anker
|-
| 1791 || 14 638 rdl || 4 346 rdl || Intet
|-
| 1792 || 15 012 || 6 770 || Intet
|-
| 1793 || 24 072 || 14 938 || Intet
|-
| 1794 || 14 002 || 8 580 || Intet
|-
| 1795 || 14 746 || 9 015 || Intet
|-
| 1796 || 15 851 || 7 463 || Intet
|-
| 1797 || 23 061 || 10 344 || Intet
|-
| 1798 || 19 443 || 9 493 || 6 018 
|-
| 1799 || 27 430 || 12 243 || 35 107
|-
| 1800 || 25 443 || 13 573 || 26 105
|-
| 1801 || 28 221 || 15 965 || 30 957
|-
| 1802 || 40 690 || 26 453 || 26 410
|-
| 1803 || 34 277 || 20 141 || 32 178
|-
| 1804 || 33 020 || 18 226 || 40 964
|-
| 1805 || 39 981 || 20 635 || Intet
|- 
|}

Produksjonen av jern ble fremdeles styrt av tilgangen på trekull; når det var gode tider for trelasthandelen, leverte bøndene heller tømmer til sagene enn å produsere trekull og trosset derved leveringsplikten.<ref group="note">«Vi har eksempler på at bøndene på 1700-tallet greide å tilkjempe seg et større politisk handlingsrom, og dessuten å presse myndigheter og elitepersoner til betydelige innrømmelser, slik som kullbøndene i Oslofjorden greide overfor verkseier Bernt Anker på Moss jernverk i 1780- og 1790-årene.», fra «Opprør eller legitim politisk praksis?»</ref> Tabellen over viser også at Moss Jernverks inntekter var omtrent likt fordelt mellom produksjon av jern og trelast. I 1793 måtte verket la en ordre på 22 kanoner gå til konkurrenten Fritzøe Verk grunnet manglende trekull.<ref>''Moss Jernverk'', side 135</ref> Den viktigste grunnen til de gode økonomiske tidene som tabellen viser, var urolighetene i Europa,<ref name="Moss Jernverk, side 136"/> [[revolusjonskrigene]] (1792–1802) og [[Napoleonskrigene]] (1803–1815), og at kongeriket [[Danmark-Norge]] klarte å holde seg nøytralt inntil 1807.

For ettertiden har Moss Jernverks periode under Bernt Anker stått som den store, blant annet basert på omtaler som denne: «En av de skjønneste anlegg i staten som fremmede beundrer, er Moss Jernverk.»<ref>''Moss Jernverk'', side 142</ref> For kanonproduksjonens del var høydepunktet passert, den var aldri omfattende i hans tid, og det ble ikke støpt noen grovkalibrede kanoner mellom 1789 og 1797.<ref>''Moss Jernverk'', side 143</ref> Det meste av produksjonen synes å ha vært tønnebåndsjern, spiker og ubearbeidet jern. Det ble heller ikke foretatt større forbedringer eller utvidelser; de to masovnene som lenge var ansett som skrøpelige, fikk duge så lenge Bernt Anker levde.

=== Det Bernt Ankerske Fideikommiss (1805–1820) ===
[[Fil:Karronade 140mm.jpg|mini|Karronade, kortløpet skipskanon med stort kaliber, brukt til angrep på kort hold, en del slike ble støpt ved Moss Jernverk i krigsårene 1807–1814]]
[[Fil:Wedel-Jarlsberg monument.JPG|mini|Wedel-Jarlsbergmonumentet på [[Dronningberget]] på Bygdøy i Oslo er utført av billedhugger [[Hans Michelsen]] i 1845]]
Ved Bernt Ankers død i 1805 ble hans forretningsimperium lagt inn i et [[fideikommiss]] (en type [[stiftelse]]), hvor bestyreren Lars Semb ved Moss Jernverk var en av tre i styret. I driften av verket fikk Semb temmelig frie hender i årene som kom.<ref>''Moss Jernverk'', side 141, 145</ref> 1805 var et svært godt år for verket, men i 1807 endret situasjonen seg ved at Danmark-Norge ved [[Royal Navy]]s dristige [[Slaget om København (1807)|angrep på København]] (også kjent som «flåteranet») ble trukket inn i Napoleonskrigene. Moss Jernverk ble en helt sentral bedrift i krigsårene da behovet for kanoner til krigsskip, festninger og hæren var stort. På grunn av tapet av krigsskip ved «flåteranet» måtte nye mindre krigsskip for den såkalte [[kanonbåtkrigen]] bygges, og en vesentlig del av dem fikk kanoner fra verket.<ref>''Moss Jernverk'', side 146</ref> Ved utbruddet av krigen forsvant også problemene med mangel på trekull, dels på grunn av manglende trelasteksport og dels grunnet bøndenes patriotiske sinnelag.

Bestyrer Semb begynte allerede høsten 1807 med støping av 3- og 6-punds kanoner, og i løpet av vinteren ble masovnene satt i stand så støping av store 24-punds kanoner til sjøetaten kunne begynne i februar. Det var også behov for kanoner til fartøyene som ble bygget for [[kaperfart]]en, for kaperskipet «Christiania» leverte for eksempel verket to stykk 6-punds kanoner, fem stykk 12-punds kanoner og fire stykk 18-punds [[karronade]]r (korte kanoner for skip). Det ble støpt 18-pundere til landetaten, som blant annet [[Slevik batteri]] i [[Onsøy]] ble utrustet med.<ref>''Moss Jernverk'', side 147</ref>

1808 ble et godt år økonomisk for verket, men grunnet den harde driften og tidlig vinter ble masovnene svært slitt, den østre ble brukt for siste gang i 1809. Dette året gav et vesentlig dårligere resultat, det var igjen kullmangel, og underernæring gjorde at en god del av de ansatte ble syke og døde i epidemier. Bestyrer Semb angav at en fjerdedel av arbeiderne døde i 1809, deriblant en kanonborer og den beste kanonformeren. En del produkter måtte for lang tid fremover utgå av produksjonen grunnet mangel på folk eller fagfolk.<ref>''Moss Jernverk'', side 148</ref> I 1810 ble det støpt rundt 50 korte 18-punds kanoner for utrustning av noen [[brigg]]er; disse var de siste grovkalibrede kanoner som ble laget ved Moss Jernverk.

Selv om forholdene var dårlige var det Moss Jernverk som i disse årene ga overskudd til fideikommisset, mot slutten av krigen var det basert på tømmeret som sagene leverte. Når det gjelder selve verket, var masovnene ikke i drift fra april 1812 til juli 1814, produksjonen i smiene ble drevet med jern fra lager eller fra andre norske jernverk, særlig [[Hakadals verk]]. Forsyningsproblemene var store grunnet [[Kontinentalblokaden|blokaden fra den britiske flåten]], den lokale rederen [[David Chrystie (1771–1835)|David Chrystie]]s brigg «Refsnes» ble for eksempel oppbrakt under forsøk på å hente en større last med korn i [[Aalborg]].<ref>''Moss Jernverk'', side 149</ref>

Ved [[Kielfreden]], hvor kongen av Danmark-Norge måtte avstå Norge til kongen av Sverige, oppsto en ny situasjon, og Sjøkrigskommissariatet i Christiania forhørte seg hos verket om kapasitet for våpen til landets forsvar. Moss Jernverk var imidlertid så nedkjørt at det i 1814 kun ble levert en del ammunisjon. En del tønnebånd ble produsert, og verket ga et overskudd på 37&nbsp;000 riksdaler, en sum som imidlertid ikke kan sammenlignes med foregående års, da inflasjonen grunnet krigen var stor.<ref group="note">«Jernverkets protokoller gir mange drastiske vitnesbyrd om den fantastiske inflasjon som kulminerte i 1814 med priser både på kull og stangjern som var opptil 30 ganger så høye som for 25 år siden.», fra ''Moss Jernverk'', side 150</ref>

Etter fredsslutningen i 1814 forverret situasjonen seg for verket igjen. Ved Danmark-Norges oppløsning ble jernmonopolet avskaffet, og konkurransen fra svenske og spesielt engelske jernverk, som produserte jern på nye og rimeligere måter, var svært hard.<ref name="sluttunion" group="note">«For ingen av landets næringsveie medførte Norges nye politiske stilling saa stor forandring som for jernproduktionen.»''Penge og kapital, næringsveie'', side 220</ref> Det var også dårlige tider for trelasthandelen, og for 1817 var ikke overskuddet mer enn 6&nbsp;000 spesiedaler, det dårligste resultat bestyrer Lars Semb hadde levert i de 33 år han hadde styrt verket.<ref>''Moss Jernverk'', side 151</ref>

Den økonomiske situasjonen for Bernt Ankers fideikommiss ble stadig dårligere under og etter Napoleonskrigene. Den 13. desember 1819 måtte bestyrer Lars Semb sammen med de andre administratorene undertegne en ansøkning til kongen om å utnevne skiftekommissærer for virksomheten. En del av virksomheten ved Moss Jernverk ble skilt ut ved auksjon, men Bernt Ankers bror [[Peder Anker]], ved svigersønnen [[Herman Wedel-Jarlsberg]], kjøpte hoveddelen,<ref group="note">«Samme dag ble for 3. gang oppropt Moss Jernverk med bygninger, lagre etc., samt gårdene Nøkkeland og Trolldalen foruten Påske-, Kokke- og Berg-sag.», fra ''Moss Jernverk'', side 154</ref> for 30 330 spesiedaler.

=== Peder Anker (1820–1824) ===

Moss Jernverk var i noen få år til knyttet til familien Anker. Peder Anker bodde aldri på verket, men på den gedigne [[Bogstad gård]], og bedriften ble drevet av Lars Sembs sønn Andreas Semb, i samråd med Ankers svigersønn grev Herman Wedel-Jarlsberg.<ref>''Moss Jernverk'', side 155</ref> Anker eide allerede [[Bærums Verk (bedrift)|Bærum Jernverk]], og driften i Moss ble tilpasset dette. I 1824 ble en ny masovn oppført, bortsett fra dette så skjedde ikke så mye ved verket i de få år under Peder Anker. Ved Ankers død ble Moss Jernverk overtatt av datteren Karen og hennes mann grev Herman Wedel-Jarlsberg.