Redigerer Mjøsa (avsnitt)

=== Historie ===
Mjøsa har historisk sett vært en transport- og ferdselsåre, selv i islagt tilstand. I [[Sverres saga]] fortelles at kong Sverre trakk båter fra Randsfjorden over Einavatnet og langs Hunnselva til Mjøsa. Vindforholdene gjør seiling langsomt sammenlignet med på kysten, og de enkle råseilene kunne ikke brukes til kryssing.<ref name="Selstad 1991" /> Varetransporten på innsjøen var trolig omfattende og godt organisert i vikingtiden og i Hamars storhetstid i høymiddelalderen. [[Føringsbåt (Mjøsa)|Føringsbåter]] på Mjøsa er kjent fra skriftlige kilder fra 1600-tallet og fremover. Båtene var trolig, som [[Torgunrudbåten]], relativt flatbunnet for å kunne gå inntil de grunne strendene, men de hadde kjøl. Nordover gikk salt, korn (i dårlige år), jern, kaffe, sukker og tobakk; sørover gikk sprit, glass, malm, tømmer, ost, smør og i god år korn. «Dølvegen» var isvegen på langs av Mjøsa mellom Eidsvoll og Fåberg, navnet kommer av at trafikken var dominert av gudbrandsdøler som tok på seg dette som ekstraarbeid om vinteren. Trafikken på tvers av Mjøsa var mer dominert av persontransport – handelen mellom øst og vest var liten fordi det ble produsert nokså like varer, en situasjon som endret seg da Hamar ble kjøpstad i 1849 og leveringer til blant annet melkefabrikken tiltok. Kirker og større gårder på østsida hadde til dels eiendom og sæterretter på andre siden av innsjøen. Helt fra middelalderen av omfattet administrative inndelinger tildels områder på begge sider, for eksempel hørte [[Redalen]] (nå i Gjøvik) lenge til Ringsaker sogn.<ref name="Nordsveen" />

Før 1840 ble alle markedene i området holdt om vinteren for å kunne frakte varer på snøføre og is.<ref name="Nordsveen" /> Fra 1600-tallet var bøndene pliktig til å bygge, holde og føre båter for å transportere [[øvrighet]]spersoner. Trafikkene med disse såkalte kongsbåtene gikk særlig fra Eidsvoll og nordover til flere havner rundt Mjøsa. På begynnelsen av 1800-tallet kom føringsbåtene, som var åpne klinkbygde lastebåter (jakter) med stort råseil. Et eksempel på en slik båt er vraket av Torgunrudbåten, som ble gjenstand for flere marinarkeologiske undersøkelser i løpet av 1980-årene. Torgenrud-båten kunne frakte opp til 10 tonn jordbruksprodukter. Såkalte mjøsjakter var i bruk til tung varetransport også etter at dampbåtene kom rundt 1860. Mjøsjaktene var 15-20 meter lange klinkbygde seilbåter, de fleste hadde base i Totenvika.<ref name="kvalitet" />

Lillehammer vokste frem som en markedsplass og omlastingsplass mellom dalstrøkene og Mjøsa. Lillehammer fikk bystatus i 1842. Hamar fikk bystatus i 1849 for å stimulere handelen Østerdalen-Hedmarken-Christiania.<ref name="Nordsveen" />

Etter anlegg av Hovedbanen ble det satt opp en reguleringsdam i Sundfossen nedenfor Eidsvoll, vannstanden i Vorma mellom Minne og Eidsvoll ble da hevet og dampbåtene kunne gå til Eidsvoll hele året. Det ble også bygget et sluseanlegg i Sundfossen slik at båtene kunne gå hele Vorma. Slusene ved Sundfossen ble revet da slusene i [[Svanfossen]] ble bygget i 1910.<ref name="Nordsveen" />

Det var ferjetrafikk over Vingnessundet og over Minnestryken, disse ble avløst av bruer. Over Nessundet var det også bilferje før den ble avløst av bru.<ref name="Nordsveen" /> Ferjetrafikken over Minnesundet ble nedlagt i 1925 da broen ble åpnet.<ref name="Johnsen" />

Etter andre verdenskrig drev SAS forsøksvis direkterute mellom Lillehammer og København med flystripe på Mjøsisen.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1997 | tittel = Fåberg og Lillehammer | isbn = 8290385234 | utgivelsessted = [Lillehammer] | forlag = Fåberg og Lillehammer historielag | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009120904039 | side = }}</ref>

==== Dampbåtene ====
I august 1840 ble Norges første jernskip, og Mjøsas første dampskip [[DS «Jernbarden»]] sjøsatt ved Eidsvoll. Dette skipet markerte et teknologisk løft som resulterte i økende transportvolum og hurtigere transport mellom havnene.<ref name="Arkivnett - Mjøsa"/> «Jernbarden» gikk i rutefart to ganger i uken sommerhalvåret fra 1841. I 1847 ble dampskipet «Dronningen» satt i trafikk, den var spesielt innredet for passasjertrafikk med seks lugarer og større maskin. Både «Dronningen» og «Jernbarden» ble anskaffet av selskap dannet av bønder i Fåberg og handelsmenn på Lillehammer. Handelsmenn i Christiania hadde også interesser i dampskipene, planer om jernbane Hamar-Elverum gjorde at også østerdøler investerte i dampskip på Mjøsa. Brenneriene langs Mjøsa, som bøndene også investerte i for å sikre avsetning av varer, hadde stort transportbehov.<ref name="Nordsveen" /> I 1844 ble Minnesundet opprensket slik at dampskip kunne gå helt til Eidsvoll. «Dronningen» stakk ikke så dypt og gikk helt ned til Eidsvoll. Da Skibladner og Færdesmanden ble satt i trafikk høsten 1856 var en kommunikasjonsrevolusjon gjennomført i Mjøsdistriktet.<ref name="Nordsveen" />

[[Hovedbanen]] ble anlagt i 1854 for å knytte Christiania sammen med båttrafikken på Mjøsa.<ref name="Bjørnland"/> Bakgrunnen for dette var at vegene mellom Eidsvoll og hovedstaden var av dårlig forfatting, og ikke minst på grunn av næringslivet både i innlandet og hovedstaden var avhengig av å få transportert ut tømmer til eksport. Christiania var en direkte konkurrent til Sarpsborg og Fredrikstad, men manglet fordelen av en stor elv som kunne bringe store kvanta med tømmer fra Østlandet. Fra 1840 var det blitt oppgangstider for tømmernæringen hvor Stortinget senket eksportavgiften og hvor Storbritannia, som stod for 1/3 av den totale norske tømmereksporten, senket tollsatsene kraftig.<ref name="Strømnes"/> En bedre transportåre mellom Mjøsa og hovedstaden var noe som hadde opptatt myndighetene fra århundreskiftet av. Blant annet hadde en kommisjon kommet med forslag i perioden 1805–1806 med å gjøre Glomma og Vorma farbar for større båter mellom Mjøsa og Øyeren, og bygge en kanal fra [[Nitelva]] til [[Maridalsvannet]] via [[Akerselva]] og ned til havna i hovedstaden.<ref name="Strømnes" />

I 1861 tok det statseide [[Norsk Hoved-Jernbane]] over jernbanen og båtene fra engelske eiere. Jernbaneselskapet drev fra da av både Hovedbanen og båtene «Jernbarden», «Dronningen» og den nye «Kong Oscar» (1867). «Jernbarden» slepte også lektere med tunglast etter seg. I 1861 ble «Dalegudbrand» flyttet fra Losna (der den ikke var særlig egnet) ned til Mjøsa.<ref name="Nordsveen" /> I den spente tiden før unionsoppløsningen i 1905 ble det arbeidet med konkrete planer for utruste båtene på Mjøsa og Øyeren med kanoner i tilfelle svensk innmarsj.<ref name="Nordsveen" />

Dampbåten [[DS «Lillehammer»]] gikk fra 1. juni 1908 i trafikk mellom Lillehammer og Gjøvik.{{Sitat|Jernbarden selv kan synge<br />
sin egen Poesi,<br />
som Bølgens hvide Tunge<br />
skal højlydt stemme i.<br />
Og alt som stærken Bølge<br />
har sjunget ud sit Chor,<br />
den i et Æresfølge<br />
med Perler strøer hans Spor.

Da maae vel norske Hjerter<br />
forene sig i Sang<br />
til jublende Koncerter<br />
med Vovers stærke Klang,<br />
fra Minde, hvor nu Valen<br />
er rød af Kløvrens Blod<br />
til vi i Gudbrandsdalen<br />
alt øine Dovres Fod?

Se, alt som Snekken higer,<br />
som Fjernerne forgaae,<br />
se gamle Kongeriger<br />
i lange Omrids blaa!<br />
Som Mjøsens Kongethrone<br />
hist dukker Helgø frem.<br />
O her lad Sangen tone<br />
i Hjertet af vort Hjem!<br />|[[Henrik Wergeland]], «Til Mjøs-Dampbaaden [[Jernbarden]]»|
align=right}}

==== Tømmerfløting ====
I løpet av [[1600-tallet]] ble Mjøsa og hele [[Glommavassdraget]] tatt i bruk til [[tømmerfløting]]. Tømmeret ble stablet i bommer og seilt over innsjøen, bommene kan også ha blitt rodd i perioder med for lite vind. På 1850-tallet begynte «Færdesmanden» med trekking av tømmer. Tømmertrekkingen fikk stort omfang på 1870-tallet, tømmeret ble ført videre ned Vorma og Glomma. Særlig perioden 1900–1960 hadde denne virksomheten stort omfang på Mjøsa.<ref name="Nordsveen" /> Tømmerfløtinga på Mjøsa ble nedlagt i [[1980]], bl.a. fordi [[tømmer]]et ikke lenger skulle til [[Borregaard]], men til [[Tofte]] og derfor kunne det ikke fløtes.

Fløtingen på Glomma ble nedlagt i 1985.<ref name="Vestheim"/>

==== Jernbane ====
Vegen Christiania-Øyeren-Mjøsa var rundt 1850 landets mest trafikkerte. En jernbane, på planstadiet kalt Mjøsbanen, på bare 65&nbsp;km fra Christiania til Eidsvoll knyttet dampbåtene på Mjøsa med hovedstaden og havet. I 1849 kom det også dampbåt på [[Losna (innsjø)|Losna]] med forbindelse til Ringebu, nesten halvveis fra Oslo til Trondheim.<ref name="Nordsveen" /> Med [[Hovedbanen]]s ferdigstillelse ved Eidsvoll i 1854 var dampskipene på Mjøsa inne i en gullalder, med stiftelsen av [[Oplandske Dampskibsselskab]] og anskaffelsen av [[DS «Færdesmanden»]] og [[DS «Skibladner»]] i 1856. Vorma og Minnesundet ble rensket opp slik at dampskipene kunne gå ned til Eidsvoll der det ved Eidsvoll stasjon var direkte overgang mellom båt og tog.<ref name="Nordsveen" />

Med jernbane fra hovedstaden og dampskip på Mjøsa sank reisetiden betraktelig fra Kristiania og Mjøsbyene, samt foten av [[Gudbrandsdalen]]. Når så [[Hamar-Grundsetbanen]] stod ferdigstilt i 1862 ble reisetiden også forkortet mot [[Østerdalen]], en trend som fortsatte helt til ferdigstillelsen av hele [[Rørosbanen]] frem til [[Trondheim]] i oktober 1877.<ref name="Bjerke/Holom"/> Man kunne da bytte mellom tog og båt både på Eidsvoll og Hamar stasjoner med direkte tilknytting til havneanleggene. Også dampbåtbryggene på Gjøvik og Lillehammer ble drevet som jernbanestasjoner.<ref name="Nordsveen" /> Dampskipenes gullalder avtok med åpningen av [[Hedemarksbanen]] langs Mjøsa i 1880, da man for første gang fikk en sammenhengende jernbanestrekning helt frem til Trondheim, dog med [[sporbrudd]] på [[Hamar stasjon]]. Mot slutten av 1800-tallet var dampskipene i bruk som lokalrutebåter, før turismen begynte å sette sitt preg på begynnelsen av 1900-tallet. De første turistene var trolig engelske besøkende som fra 1850-tallet av med bane og båt kunne komme seg relativt raskt til Gudbrandsdalen og fjellene rundt.<ref name="Nordsveen" />

Etter åpning av [[Hamar-Grundsetbanen|Grundsetbanen]] (Hamar-Elverum) ble Hamar det nye handelssenteret og Lillehammer var avhengig av dampbåtene som ikke kunne gå de to månedene Mjøsa var islagt. Ved tilknytning mellom Grundsetbanen og Hovedbanen i 1880 overtok Hamar som omlastingsplass mellom båt og bane.<ref name="Nordsveen" /> Lillehammers situasjon endret seg i 1894 da byen fikk jernbaneforbindelse.

Gjøvik og Skreia fikk [[Gjøvikbanen|jernbaneforbindelse]] i 1902, og med [[Valdresbanen]] forsvant trafikken til Valdres og Lærdal om Mjøsa.<ref name="Nordsveen" />