Redigerer Max Stirner (avsnitt)

== Stirners kritikk av den liberalistiske opposisjonen ==

Borgerskapets æra var ennå kun en drøm i 1840-tallets Tyskland. Liberalistene var opposisjonelle. Den hentet sterke inntrykk til sin kritikk av det bestående fra engelsk filosofi og det engelske samfunnet. En stillingtagen til den engelske liberalismen og rasjonalismen var nødvendig for enhver politisk tenker på denne tiden. Det nye, økonomisk kalkulerende, borgerlige mennesket var en realitet alle måtte forholde seg til.

Ved å underkaste ’eiendom’ en kritisk undersøkelse tok Stirner tak i en av liberalismens grunnpilarer. Privat eiendom eksisterer i det borgerlige samfunnet bare som et len, gitt av staten og opprettholdes på statens nåde, skrev han. Som eiendom vil bare det en eier ''ubetinget'' være ens eget, ikke det en eier på statens nåde.

’Fri handel’ fremstår for Stirner som et middel til å virkeliggjøre individets ønsker. Han ser på selve handelen og opphopingen av rikdom som sekundært, underordnet den nytelsen den enkelte kan finne i dem som aktivitet. Det å eie er underordnet det å kunne bruke. I ens forbruk ligger ens makt som eier over tingene. I det å ville bevare tingene ligger tingenes makt over eieren. Ved å forbruke ting, andre mennesker og seg selv, realiserer man et aktivt nytende liv.

Når man står fremmed overfor eiendommen og er involvert i å opprettholde den, som det er ens plikt når man bare har den i len, så er man uten makt til å skape sitt eget liv. Den ’bevisste egoisten’ vil bryte statens eiendomsrett og valgmonopol for å realisere sin egen viljes ønsker og muligheter. Han bryter det ’helliges’ makt over verden ved å nyte den i det han forbruker den. I den ureflekterte nytelsen, som ikke er opptatt av rett eller galt, godt eller ondt, ligger den virkelige realiseringen av livet. Denne verden av umiddelbar nytelse står liberalisten fremmed overfor. Hans bevissthet er kalkulerende opptatt av vinning og tap. Nytelse blir sløseri av eiendom og – av tid, som er det samme som penger for liberalisten. Forbrukt eiendom er tapt eiendom for liberalisten. Den sparsommelige opphoping av eiendom og kapital blir fremmet av troen på at utsettelse av behovstilfredsstillelse ikke bare er en fornem dyd, men at det også vil bringe glede i det lange løp. Den asketiske ''utsettelsen'' blir idealet for liberalismen.

Stirner kritiserte liberalismens forståelse av frihet. Hans synspunkt er ikke politisk frihet, men den fullstendig ’personlige’ friheten til det individuelle ’jeg’. Han oppfattet sannhet som oppdagelsen av selvet. Dette innebærer en frigjørelse fra autoritetene. Liberalismens frihet er frihet fra hindringer for individets handlinger. Når man har blitt fri fra alt, står en tilbake med – ingenting, påpekte Stirner. Han pekte på at en anvendelse av liberalismens metode ikke vil sikre tilfredsstillelse eller det gode liv. I opposisjon til den liberalistiske ’friheten’ setter han selv-eidheten. Friheten blir underordnet selv-eidheten. Liberalistene søkte å ''få'' sin frihet. En innvilget frihet er en falsk frihet etter Stirners syn.  Det en vil ha må en ''ta'' for gjøre det til ens eget. Han så det som nødvendig at den enkelte måtte frigjøre seg fra liberalismen og alle andre former for ideologi eller religion. På den måten vil den enkelte frigjøre det han allerede har; sin egen-het. Liberalismens prosjekt med å fjerne ytre hindringer for individet er verdiløst så lenge de indre stengslene ikke bare forblir intakt, men blir skjerpet gjennom denne ideologiens krav om respekt for overindividuelle størrelser.