Redigerer Max Manus (film) (avsnitt)

== Feil og unøyaktigheter ==
Under utarbeidelsen av filmen ble det gjort enkelte tilpasninger:<ref>[http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/443915 Max Manus Film og virkelighet] {{Wayback|url=http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/443915 |date=20081224213808 |df=iso }}</ref>

# I boken beskriver han oppholdet ved [[Salla]]-fronten i finsk Lappland, sammen med de andre 124 norske frivillige, som en tid med sportslig preg, med god kameratskap mellom de frivillige. De 124 norske frivillige ankom Salla-fronten den 22. februar, tre uker før krigens slutt. Det finnes ingen kildemateriale som gjør rede for om Max drepte noen på Sallafronten. I boken nevner han et russisk angrep et par dager før fredslutningen som kostet russerne en hundre mann. Leif Larsen som var i samme avdeling i Finland som Manus omtaler det samme angrepet da russerne stormet fram, avdelingen skjøt tilbake og de store russiske tap (Frithjof Sælen, ''Sjetlands-Larsen'' Oslo, 1947). Max ville aldri snakke om Finland etter krigen og, som filmen viser, var det scener fra Finland som stadig kom tilbake til ham i form av mareritt. Historikere er uenige på dette punktet.
# Etter krigen angret han på sin deltakelse i vinterkrigen, han følte at han var blitt lurt dit av finsk propaganda. Derimot viste han stor beundring for innsatsen til de sovjetiske troppene.{{tr}}
# I filmen blir tre motstandsmenn skutt under aksjonen i [[Kirkeveien (Oslo)|Kirkeveien]] 90. I virkeligheten ble disse henrettet en uke etterpå etter å ha blitt tatt til fange av tyskerne.
# I filmen får Manus beskjed om Gregers Grams død personlig av Tikken. I virkeligheten fikk han vite det per telefon rett før han skulle tilbake til Norge fra Sverige.
# Filmen hopper over at Max Manus og Kolbein Lauring deltok i kampene ved Kongsvinger før de kom tilbake til Oslo (det blir bare nevnt i scenen med Martin Linge). I denne forbindelse ble Lauring også arrestert, men sluppet ut i begynnelsen av juni 1940 – der filmen nå starter med at Max og Kolbein møter Sønsteby på Karl Johan. Max var aldri stolt over sin innsats ved Kongsvinger men han rakk bli forfremmet til offiser, noe som gav store fordeler under oppholdet med britene.
# I filmen blir [[Stockholm]] fremstilt som et fristed der de norske motstandsfolkene kunne puste ut. I virkeligheten var svenskene svært tyskvennlige til å begynne med og Max Manus holdt på å bli pågrepet av kriminalpolitiet i 1941. Han klarte bare såvidt å flykte til Helsingfors. Men scenene i filmen hvor de er i Stockholm finner allikevel sted i 1943-44, hvor svenskene hadde en mye mer positiv holdning til de allierte. 
# Filmen hopper over Max' lange og strabasiøse reise til Skottland etter å ha flyktet fra [[Ullevål]] og over til Stockholm. I virkeligheten ble han gitt en neve dollar av det norske konsulatet og brukte syv måneder for å komme seg til Storbritannia via Sovjetunionen, Tyrkia og Nord-Afrika for så å fortsette turen med dampskipet Empress of Asia til Canada.
# I filmen møter Max Manus Kaptein Martin Linge ved [[Forest Lodge]] i Skottland. I virkeligheten møtte han ham ved [[Patriotic School]] i London, flere måneder før han kom opp til Forest Lodge. Max Manus var i Storbritannia i 14 måneder før han fikk hjemreise i mars 1943.
# Som offiser hadde han det forholdsvis komfortabelt i Skottland og brukte mye av fritiden på illegal jakt (han skjøt titalls hjorter, ryper, harer osv.)
# I virkeligheten var det [[Einar Riis Johansen|Einar Riis]] og Halvor Haddeland som var med Max og Gregers i kanoene under [[Operasjon Mardonius]] (den første aksjonen i filmen). I filmen er disse byttet ut med Edvard Tallaksen og Lars Emil Erichsen av dramaturgiske årsaker.
# I filmen får Max og Gregers krigskorset foran Forest Lodge. I virkeligheten skjedde overrekkelsen ved Nethy Bridge hvor også [[Vemork-aksjonen|tungtvannsabotørene]] var til stede.
# I filmen er Kolbein Lauring med på [[DS «Donau»|Donau]]-aksjonen. I virkeligheten var det Kåre Halvorsen som hadde denne jobben.
# Etter Donau-aksjonen i filmen, går Kolbein på Fehmer. Dette møtet er fiktivt.
# I en av sluttscenene i filmen finner Tikken Max døddrukken i leiligheten sin i perioden før han var [[Haakon VII|Kong Haakons]] livvakt den 7. juni 1945. I virkeligheten jobbet Max fulle dager sammen med de andre guttene i Oslogjengen med å arrestere NS folk og å sørge for ro og orden og ville ikke ha hatt tid til å låse seg inn i leiligheten sin. Scenen skjedde i virkeligheten mye senere i livet til Max og Tikken.
# I filmen møter Max en tysk marinegast på toget til [[Ljan]], julaften 1944. Dialogen i denne scenen er hentet direkte fra boken ''Det blir alvor'', også det berømte sitatet: «Vi skal begge dø. Men det er bare jeg som kan dø med et smil om munnen, for jeg vet at vi kommer til å vinne».
# I filmen ser man at de tre sabotørene lurer seg forbi de tyske vaktene med tre store kasser fulle av alt sprengstoff, uniformer og alle våpen de trengte under aksjonen for å senke troppeskipet Donau. Ingen av de store kassene ble undersøkt av tyskerne. Slik var det ikke, da tyskerne var meget nøye med å undersøke alt som skulle i nærheten av Donau. I virkeligheten ble utstyret gjemt inne på området før Donau hadde ankommet, da det var færre vakter til stede. Scenen hvor den høye Roy ramlet rett foran tyskerne så de begynte å le og slapp inn nordmennene uten å sjekke papirene grundig er imidlertid riktig.
# I filmen er Edvard Tallaksen gitt moldedialekt, men han kom fra Kristiansand. Tallaksen kom heller ikke til Oslogjengen før i 1944, men er i filmen med fra begynnelsen.
# I filmen bærer Fehmer ikke preg av å ha blitt skutt i øyet våren 1944. Han var til stede da tre unge motstandsgutter ble skutt i en aksjon på Flaskebekk på Nesodden utenfor Oslo, og ble selv skutt og livstruende skadet under aksjonen.
# I en scene sier en politikonstabel ''«Ha en god dag»'', dette uttrykket kom ikke inn i norsk fra engelsk før på 1960-tallet.<ref>Finn-Erik Vinje [http://www.finnerikvinje.no/blog/?p=8850 En anakronisme: “Ha en god dag!”] 31.01.2011</ref>
# I filmen og i mange referanser kan en få det inntrykket at Donau ble senket med store tap av liv. Det var kun en som omkom i forbindelse med sprengningen; en sivil sjømann. Og skipet ble ikke senket, men satt på land. Dette skjedde i januar 1945, etter at skipet hadde seilt med mange - både jøder og andre - som skulle til konsentrasjonsleirene, og med tyske soldater.
# Under aksjonen i [[Kirkeveien]] 90 finnes det ingen kilder som oppgir at Max drepte noen. I Max Manus' bøker ''Det vil helst gå godt'' og ''Det blir alvor'' beskrev Max at han ble anropt av Statspolitiet under flukten, beskutt og såret i halsen. Max skjøt tilbake, men han var aldri sikker på om han traff noen. Han fikk tak i en sykkel fra en imøtekommende og kom seg avgårde. 
# I en scene tidlig i filmen hilser Max på [[Jens Christian Hauge]] som er igang med å organisere motstandsarbeid. I virkeligheten var Jens Christian Hauge i fengsel på denne tiden, og ble ikke involvert i motstandsbevegelsen før senere. {{Tr}} 
# Under aksjonen i [[Kirkeveien]] 90 brukte sabotørene masker. I filmen er det ingen som brukte masker.{{Tr}}
# I scenen der Edvard Tallaksen og Gregers Gram møter tyskeren på plasskaféen, er det Gregers Gram som tok seg av dialogen på tysk. I virkeligheten hadde Edvard Tallaksen et studieopphold i Tyskland i 1939, der han tilegnet seg flytende tysk. Det var Tallaksen som først ankom plasskaféen og hilste på tyskerne før Gregers Gram ankom. Dette tyder mest sannsynlig på at det var Edvard Tallaksen som førte dialogen på tysk, ikke Gregers Gram som det er vist i filmen. 
# Da Edvard Tallaksen og Gregers Gram skulle møte tyskerne på plasskaféen var det midt på lyse dagen. I virkeligheten fant møtet sted på kvelden klokken 21:30. 
# I filmen dør Gregers Gram nesten umiddelbart etter å ha blitt skutt i halsen og falt ut gjennom et vindu. I virkeligheten ble Gram truffet flere ganger under skuddvekslingen derav i halsen og falt om dødelig såret. Gram forsøkte deretter å utløse en håndgranat, men den ble sparket unna. Gregers Gram døde på veien til sykehuset.  
# I filmen dukker Max Manus opp på kontoret til Kaptein Martin Linge og overrasker ham med sin store vilje til å gjøre innsats. Dette minner heller om møtet Max Manus hadde med [[Leif Tronstad]]. I slutten av september 1942 kom Max Manus på kontoret til [[Leif Tronstad]] i London og imponerte Tronstad med å tilby seg "hva som helst - intet oppdrag er for farlig."