Redigerer Marki de Sade (avsnitt)

=== Litterær kritikk ===
[[Fil:Sade Piques.jpg|thumb|Førstesiden til en trykt tekst.]]
Marki de Sade så på den [[gotisk roman]] som en litterær [[Sjanger|sjangre]] som hvilte tungt på [[magi]] og [[fantasmagori]] (fantasibilder). I hans litterære kritikk søkte de Sade å forhindre at hans egen fiksjon fikk betegnelsen «gotisk» ved å framheve den gotiske romans overnaturlige aspekter som vesensforskjellig fra de temaene han skrev om. Men mens han søkte dette skillet mente han også at den gotiske roman spile en vesentlig rolle i samfunnet og han diskuterte dens røtter og nytte. Han skrev at den gotiske roman var helt naturlig, en forutsigbar konsekvens av de revolusjonære stemningene i Europa. Han teoretiserte at periodens motgang hadde med rette fått gotiske forfattere til «se til helvete for hjelp i skrive deres forlokkende romaner.» Sade holdt bøkene til forfatterne [[Matthew Lewis]] og [[Ann Radcliffe]] høyere over andre gotiske forfattere, priste den briljante fantasien til Radcliffe og pekte på Lewis' ''The Monk'' (1796) som uten tvil sjangerens beste prestasjon.

Sade mente uansett at sjanger var på kant med seg selv, argumenterte at de overnaturlige elementene innenfor den gotiske roman skapte et uunngåelig dilemma for både forfatteren og dens lesere. han argumenterte at forfatteren ble tvunget til å velge mellom detaljerte forklaringer om det overnaturlige eller ingen forklaring i det hele tatt, og at det begge tilfeller ble leseren uunngåelig sittende tvilende. Til tross for hans lovprisning av ''The Munk'', mente de Sade at det var ingen enkelt gotisk roman som hadde overkommet disse problemene. Han teoretiserte at om disse problemene ble med hell unngått innenfor sjangeren, ville det resulterende arbeidet bli gjennomgående vurdert som utmerket.<ref>Sade, Marquis de (2005): «An Essay on Novels» i: ''The Crimes of Love'', New York: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-953998-7.</ref>

Mange har antatt at de Sades kritikk av den gotiske roman er en refleksjon av hans frustrasjon med tolkningene av verker som ''Justine''. Innenfor hans innvendinger om mangel på sannsynlighet i den gotiske sjangeren, kan det ha vært et forsøk på å presentere sine egen bøker som en bedre representasjon av hele vesenet til mennesket. Ettersom de Sade erklærte at det endelige mål for en forfatter burde være å gi et nøyaktig portrett av mennesket, er det antatt at de Sades forsøk på å adskille seg fra den gotiske roman, fremmet denne overbevisningen. Han mente antagelig at hans egne verker var best egnet for å oppnå dette målet, delvis ettersom han ikke var lenket til overnaturlig tåpeligheter som dominerte skjønnlitteraturen sent på 1700-tallet.<ref>Gorer, Geoffrey (1962): ''The Life and Ideas of the Marquis de Sade''. New York: W. W. Norton & Company.</ref> I tillegg er det antatt at de Sade lovpriste ''The Munk'' (som forteller om Ambrosios ofring av sin egen menneskelighet til sin uforsonlige seksuelle appetitt) som den beste gotiske roman hovedsakelig ettersom dens tema lå nærmest hans egne arbeider.<ref name="Intro">(2005): Introduction" i: ''The Crimes of Love'', New York: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-953998-7.</ref>