Redigerer Lofotfisket (avsnitt)

=== Råfiskeloven ===
Etter en stor oppgangstid frem til rundt 1920 fulgte krisetider utover i [[mellomkrigstiden]].<ref>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 59]]</ref> Investeringene i fiskeflåten stoppet opp. Det enkle fiske med håndholdt snøre, altså juksa, ble igjen vanlig. Dermed kom det nye toppår i 1920-årene med et stort antall fiskere på Lofothavet i små båter og med enkle redskaper. Med massearbeidsledighet, krisetider i internasjonal økonomi og dårlige tider for jordbruket ble lofotfisket en «nødarbeidsplass». På denne tiden var det også blitt vanskelig å utvandre til Amerika. Forholdene ble enda verre utover i 1930-årene med [[Den store depresjonen|økonomisk depresjon]]. I kriseåret 1933 var det så mange som 32&nbsp;000 fiskere som deltok på lofotfisket. Problemet var bare at mange hadde dårlig utstyr og manglende erfaring som fiskere. I tillegg var fiskeprisene dårlige. For mange ble det derfor å reise hjem uten å ha fått inntekter etter flere ukers slit. Mange var så fattige etter lofotfiske at de måtte sendes hjem på statens bekostning.<ref>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 24]]</ref><ref>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 62.]]</ref>

Utover i 1930-årene ble det diskutert heftig både blant fiskere og allmennheten hvordan lofotfisket skulle drives videre. Et alternativ som ble debattert var overgang til trålfiske. Fra før hadde land som Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Spania gått over til trålfiske i stor skala. Dette mente en kunne gi bedre lønnsomhet for fiskerne enn de små båtene, men det ville også bety en trussel mot kystfiskerne som drev tradisjonelt.<ref>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 25]]</ref> Kystfiskerne fryktet å bli fullstendig utkonkurrert, noe som i neste omgang ville øke hordene av arbeidsløse mennesker.<ref name=Chr27>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 27]]</ref> For politikerne var det de sosiale hensyn som veide tyngst. Om titusenvis av fiskere skulle forlate yrket ville det «kunne medføre en katastrofe for vår kystbefolkning» ble det sagt.<ref name=Chr27/>

[[Råfiskloven]] ble vedtatt i 1938.<ref name=Chr29>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 29]]</ref> Etter dette fikk fiskerne innflytelse ved at de selv var del av en salgsorganisasjon som fikk kontroll over prisdannelsen ved salg til kjøper, tilvirker og eksportør. Salgsorganisasjonen fikk navnet [[Norges Råfisklag]] og ble stiftet i Bodø i 1937. Dette var en stor begivenhet som fikk fiskerne selv til å omtale loven som deres egen grunnlov.<ref name=Hut65/><ref name=Chr29/>

Imidlertid kunne ikke salgsorganisasjon, som i siste omgang selger det meste av fisken på verdensmarkedet, få særlig stor innvirkning på prisdannelsen der. Råfiskeloven styrket fiskernes posisjon nasjonalt i forhold til fiskeoppkjøpere og eksportører, men noen voldsom endring kunne den ikke gi.<ref name=Hut65/>

Råfiskloven har vært endret noen ganger, men i prinsippet er den videreført opp til i dag (2017). Et system med en lovbeskyttet salgsorganisering er særegent for Norge.<ref name=Chr29/>