Redigerer Kunsthistorie (avsnitt)

== Moderne kritiske tilnærmingsmetoder ==
Siden Heinrich Wolfflins tid har kunsthistorie omfavnet sosialhistorie ved å benytte en kritisk tilnærming. Målet for disse tilnærmingene er å vise hvordan kunst samhandler med samfunnets maktstrukturer. Den første kritiske tilnærming benyttet var [[marxisme]]. Marxistisk kunsthistorie forsøkte å vise hvordan kunst var knyttet til bestemte samfunnsklasser, hvordan bilder inneholdt informasjon om de økonomiske forhold, og hvordan bilder ideologisk bidro til opprettholde ''status quo''. 

[[Clement Greenberg]] ble kjent i løpet av slutten av [[1930-tallet]] med hans essay «Avant-Garde and Kitsch», først gang utgitt i tidsskriftet ''Partisan Review'' i [[1939]].<ref>Greenberg, Clement: ''Art and Culture'', Beacon Press, 1961</ref> Her hevdet Greenberg at [[avant-garde]] oppsto for å forsvare estetiske målene mot en nedgang i kunstsmaken i [[forbrukersamfunn]]et, og så på [[kitsch]] og [[kunst]] som motsetninger. Greenberg hevdet videre at avantgarde og [[modernisme|modernistisk]] kunst var midler for å motstå nivellering av kulturen fremmet av [[Kapitalisme|kapitalistisk]] [[propaganda]]. Greenberg benyttet seg av det tyske begrepet «kitsch» for å beskrive denne [[konsumerisme]]n, skjønt dens [[konnotasjon]]er har siden endret seg til en mer bekreftende forestilling av restmaterialer fra kapitalistkulturen. Greenberg ble ofte referert til som en marxistisk kunstkritiker / kunsthistoriker, men hans hovedtanker var mer innenfor en formalistisk kunstkritikk, og hans viktigste essayer har bidratt til forståelsen av moderne kunsthistorie og særlig modernismen.<ref>Greenberg, Clement: [http://www.sharecom.ca/greenberg/postmodernism.html ''Modernism and Postmodernism''] {{Wayback|url=http://www.sharecom.ca/greenberg/postmodernism.html |date=20201127012956 }}, seventh paragraph of the essay</ref>

Marxisme har vært benyttet i kunstfortolkningen, og [[Meyer Schapiro]] var den første kunsthistoriker i etterkrigstiden som sto solid i den akademiske verden som mente at marxisme hadde viktige bidrag i en kunsthistorisk sammenheng og som metode. Mens han skrev tallrike bidrag om metoder og temaer i kunsten er han best husket for hans kommentarer om [[skulptur]]er i den sene middelalder og tidlig renessanse hvor han så bevis på kapitalismens begynnelse og [[føydalisme]]ns tilbakegang. [[Arnold Hauser]] skrev den første sammenhengende marxistiske undersøkelse av vestlig kunst kalt ''Kunstens og litteraturens sosialhistorie'' (''Sozialgeschichte der Kunst und Literatur'', [[1951]]). I sitt verk forsøkte han å vise hvordan klassebevissthet ble reflektert i betydelige kunstepoker. Hans bok var både ujevn som kontroversiell da den ble utgitt ettersom den fremmet grove generaliseringer for hele tidsepoker, og mange andre kunsthistorikere stilte seg sterkt avvisende, blant annet den innflytelsesrike [[Ernst Gombrich]] som var meget nådeløs i sin kritikk i en artikkel i ''Art Bulletin'', mars [[1953]].<ref>Essayet ble utgitt på nytt i Gombrichs tekstsamling ''Meditations on a Hobby Horse'', 1963</ref> Uansett, på grunn av Hausers konsekvente kunstsyn har boken vært i trykk i tiden etter som en klassisk kunsthistorisk tekst. 

Den engelske kunstkritikeren [[John Berger (forfatter)|John Berger]] (som også hadde en karriere som forfatter og maler) fremmet ikke et sammenhengende marxistisk syn som Hauser, men hans kritiske innfallsvinkel, som var tuftet på marxisme, hadde en større gjennomslagskraft i hans essaysamling ''Ways of Seeing'' ([[1972]]) ved at den ble fulgt om med en fjernsynsserie på [[BBC]] og har siden blitt benyttet som en lærebok.

De innflytelsesrike modernistiske kunsthistorikerne og kunstkritikerne [[Barbara Rose]] og [[Michael Fried]] var medvirkende i forståelsen og populariteten av betydningsfull amerikansk [[samtidskunst]] på [[1960-tallet|1960-]] og [[1970-tallet]]. Både [[Rosalind Krauss]] og [[Lucy Lippard]] var også en betydelig innflytelse i samme periode. Introduksjonen av [[Postminimalisme|postminimalistisk]] teori og den såkalte radikale kunstkritikk på 1970- og [[1980-tallet]] ble karakterisert av kunsthistorikerne og kunstkritikerne Krauss, Lippard og Griselda Pollock i deres respektive forfatterskap. [[Timothy James Clark]] var den første kunsthistoriker som har blitt karakterisert som en som skrev fra et marxistisk perspektiv og samtidig unngikk [[Marxistisk filosofi|vulgærmarxisme]] som sådan. Hans skrev marxistisk kunsthistorier om flere [[Impresjonisme|impresjonistiske]] og [[Realisme (kunst)|realistiske]] kunstnere, innbefattet [[Gustave Courbet]] og [[Édouard Manet]]. Disse bøkene fokusert tett på den politiske og økonomiske klimaet i den tid da den omtalte kunsten ble skapt.