Redigerer Kulturrevolusjonen (avsnitt)

=== Ideologiske forutsetninger ===
Som alt annet skjellsettende som ble forordnet de første tre tiårene av Folkerepublikken Kinas historie, hadde kulturrevolusjonen som nødvendig bakteppe Mao Zedongs personlige [[sinifisering]] av [[marxismen-leninismen]]. Vanligvis tenker man seg en «revolusjon» som selve den omveltningen som bringer et nytt regime til makt, slik at den etterfølgende fase med oppbyggingen av en ny samfunnsmessig og økonomisk struktur krever en annen metodikk. Men dette svarer ikke til Maos tenkning rundt den kinesiske revolusjon. Revolusjonen er noe ''vedvarende''; i strid med [[den historiske materialisme]]s tanke om evolusjonære faser og revolusjonære sprang var for Mao også den fase som ble karakterisert som ''byggingen av sosialismen'' en tid som måtte preges av revolusjon i ordets dramatiske forstand.<ref>Xing Li: «The Chinese Revolution Revisited», i ''The China Review'', Vol 1, No.1 (Fall 2001), s. 141</ref>

Denne form for revolusjon var noe langt mer håndfast enn den pleie av revolusjonens frukter som [[Antonio Gramsci]] hadde påpekt som nødvendig idet den nye samfunnsordnings vedvarende hegemoni ikke kan bli tatt helt for gitt. Etter Maos oppfatning ville et solid sosialistisk hegemoni avhenge av om den kommunistiske ideologi var i stand til å innta samtlige samfunnsposisjoner og kontrollere alle ledd av den sosiale reproduksjons prosesser.<ref>Xing Li: «A Gramscian Approach in Conceptualizing the Crisis of Socialism: Some Reflections on the Chinese Socialist Experience», i ''Working Paper No 62'', Department of Development and Planning, Aalborg University of Denmark, 1998</ref><ref>Xing Li: «The Chinese Revolution Revisited», i ''The China Review'', Vol 1, No.1 (Fall 2001), s. 143</ref>

Man kan si at denne revolusjonen i Mao Zedongs tanker tilførte en ''dialektisk moralisme'' til den dialektiske og den historiske materialisme. Ideologien måtte gjennomsyre folkets moralske overbevisninger for at revolusjonens mål skulle kunne nås: I mennesket, som produsent, stammer motivasjonen fra bevisstheten, som igjen kommer fra den sosiale praksis. Motivasjonen er kilden til de moralske energier, slik som målrettethet, hengivenhet, besluttsomhet, tro, sparsommelighet, arbeidsinnsats og enkelhet. Bevissthet og motivasjon forsterker hverandre, og kan gjennom menneskets arbeide omformes til en materiell kraft.<ref>Chungwu Kung: «Cultural Revolution in Modern Chinese History», s. 292-293, i Victor Nee og James Peck (red.): ''China's Uninterrupted Revolution from 1840 to the Present'', New York: Random House, 1975</ref>

Kort sagt representerte kulturrevolusjonen en vesentlig justering av marxistisk revolusjonær teori, og ble av Mao betraktet som en kontinuerlig del av den kinesiske revolusjon. En slik revolusjon var nødvendig for å lykkes i den revolusjonære forvandling av det kinesiske samfunns sosiale og økonomiske grunnvoller. Den tok sikte på å bevirke både den materielle forvandling (objektiv betingelse) og den ideologiske forvandling (subjektiv betingelse) for å oppnå det fullstendige ideologiske hegemoni som trengtes for å konsolidere den sosialistiske utvikling.<ref>Xing Li: «The Chinese Revolution Revisited», i ''The China Review'', Vol 1, No.1 (Fall 2001), s. 147</ref>

Maos tanke om en vedvarende revolusjon hadde i dette et fellestrekk med [[trotskismen]], som igjen kanskje stod på støere marxistisk-leninistisk grunn enn [[Stalin]] da sistnevnte i 1924 kom med læren om «Kommunismen i ett land».<ref>Heins Brahm: ''Trotskijs Kampf um die Nachfolge Lenins'', Köln: Verlag Wissenschaft und Politik, 1964</ref> Når Mao fant den trotskistiske tanke om at revolusjonen måtte fortsette til verdensrevolusjonen var vel i havn, var ikke dette bare å betrakte som en distansering fra Stalin, men også som noe som svarte bedre til Maos virkelighetsoppfatning og passet hans behov for å være på vakt mot rivaler. Den vedvarende revolusjon gjorde «revolusjonen» til et enda mer mytisk begrep enn det allerede var, og innebar at det var påkrevet til stadighet å være på leting etter fiender, og stadig bekjempe reell og innbilt motstand, om nødvendig med vold.<ref>[[China News Analysis]], nr. 786 (2. januar 1970), s. 2</ref>

Det marxistiske syn på de iboende krefter som styrte materie og historie, og som er blitt kalt ''«vitenskapelige» utopier'', kunne også appellere til utopiske understrømninger i kinesisk kultur. Selv om det knapt var noen som helt lot seg gripe av [[Lenin]]s tanker om at man i kommunismens nest siste utviklingsstadium ville oppleve at «antitesen mellom kroppsarbeid og åndsarbeid ville svinne hen» og at man ville komme frem til både arbeidslikhet og lønnslikhet<ref>V.I. Lenin: ''Selected Works'', Moskva 1929, bind II del I, s. 299 og 303-205</ref>, var tanken om det endelige kommunistiske sluttstadium som det kinesiske samfunnet styrte fast imot besnærende og lot seg lett kombinere med kinesiske samfunnsutopier. Nå var det slik at Mao fremhevet at Kina ennå ikke var kommet inn i den kommunistiske fase av sin utvikling, den var inne i sitt sosialistiske stadium. Og dette stadium, fremholdt han, krevde permanent revolusjon, at åndsarbeidet dominerte over kroppsarbeidet, og at man villig aksepterte motgang og oppofrelse inntil døden.<ref>China News Analysis, nr. 768 (8. august 1968)</ref>