Redigerer Krigføring i oldtiden (avsnitt)

== Kulturer ==
=== Egyptisk ===
I det meste av dens lange historie var [[antikkens Egypt]] forent under en styresmakt. Den største militære bekymringen for nasjonen var å holde fiendene ute. De tørre slettene og [[ørken]]ene som omringet Egypt var bebodd av nomadiske stammer som av og til forsøkte å raide eller slå seg ned i den fruktbare dalen til elven [[Nilen]]. Egypterne bygget festningsverk og utposter langs grensene i øst og vest for Nildeltaet, i den østlige ørkenen og i [[Nubia]] i sør. Små garnisoner kunne forhindre mindre inntrengninger, men dersom en større styrke ble oppdaget, ble det sendt ut beskjed til hovedarméen. De fleste egyptiske byene manglet bymurer og andre forsvarsverk.

De første egyptiske soldatene bar en enkel utrustning som bestod av et spyd med en spydspiss av [[kobber]] og et stort [[Skjold (beskyttelse)|treskjold]] som var dekket av [[lær]]. En [[stridsøks]] ble også båret i den arkhaiske perioden, men senere var dette våpenet antagelig bare til seremoniell bruk og ble erstattet av stridsøks av [[bronse]]. Infanterister med spyd var støttet av bueskyttere som bar [[komposittbue]]r og piler med pilspisser laget av [[flint]] eller kobber. Det ble ikke brukt beskyttelse i de 3. og 2. årtusener f.Kr. Den betydelige fordelen i våpenteknologi og krigføring begynte rundt 1600 f.Kr. da egypterne kjempet mot og til slutt beseiret [[hyksos]]ene som hadde gjort seg til herrer i Nedre–Egypt. Det var i denne perioden at hesten og stridsvognen ble introdusert i Egypt. Annen ny teknologi inkluderte sigdsverdet, kroppsbeskyttelse og forbedret bronsestøpning. Etter erobringen til [[Aleksander den store]], ble Egypt tungt [[hellenisme|hellenisert]] og hovedarméen ble infanteriet [[falanks]]. Antikkens egyptere var ikke store oppfinnere i våpenteknologi, og det meste av våpenteknologien kom fra [[Vest-Asia]] og [[antikkens Hellas|den greske verdenen]].

Det egyptiske militæret endret seg i det 2. årtusenet f.Kr. fra sesongbetonte tropper til en sterk organisasjon av profesjonelle soldater. Erobring av fremmed territorium som Nubia, krevde en permanent styrke som garnison i utlandet. Sammenstøt med andre mektige kongedømmer i Midtøsten som [[Mitanni]], [[hettitter|hettittene]] og senere [[Assyria]] og [[Babylonia]], gjorde det nødvendig for egypterne å føre felttog langt hjemmefra.

Disse soldatene ble betalt med et stykke land som skulle gi levegrunnlag for deres familier. Etter at tjenesten var fullført, fikk veteranene lov til å trekke seg tilbake til disse eiendommene. Generaler kunne bli svært innflytelsesrike ved hoffet, men i motsetning til andre føydale stater var det egyptiske militæret fullstendig kontrollert av kongen. Utenlandske leiesoldater ble også rekruttert, først nubiere ([[medjai]]) og senere også [[libya|libyere]] og sherdere i det nye kongedømmet. I den persiske perioden gikk greske leiesoldater inn i tjenesten til hæren til de opprørske [[farao]]ene. De jødiske leiesoldatene ved [[Elefantine]] tjente det persiske herredømmet i det 5. århundret f.Kr. Men de kan også ha tjent de egyptiske faraoene i det 6. århundret.

Så langt som det kan ses fra den kongelige propagandaen på den tiden, ledet kongen eller kronprinsen personlig de egyptiske styrkene i slag. Hæren kunne telle titusenvis av soldater, slik at de mindre bataljonene som bestod av 250 menn ledet av en offiser, kan ha vært nøkkelen i kommandostrukturen. Taktikken involverte et massivt anslag av artilleri ved bueskyttere fulgt av et infanteri– og/eller stridsvognsangrep som angrep de brutte fiendelinjene. Fienden kunne derimot forsøke å overraske den større egyptiske styrken ved bakholdsangrep og ved å blokkere veien slik nedtegnelser fra egyptiske beretninger tilsier.

Innenfor selve Nildalen var skip og prammer viktige militære elementer. Skip var vitale for forsyninger for styrkene. Nilen hadde ingen vadesteder slik at prammer måtte brukes for å krysse elven. Dominans over elven viste seg ofte nødvendig for å beleire byer, som i den egyptiske erobringen av hovedstaden til hyksosene, [[Avaris]]. Egypt hadde ingen marine til å kjempe sjøslag før i den sene perioden. Men et slag som involverte skip fant sted ved kysten i det 12. århundre f.Kr. mellom [[Ramses III]] og [[havfolkene]].

=== Kinesisk ===

Antikkens Kina under [[Shang-dynastiet]] var et bronsealdersamfunn basert på hærer med [[stridsvogn (antikken)|stridsvogner]]. Arkeologiske studier av shangstedne ved [[Anyang]] har avslørt omfattende eksempler på stridsvogner og bronsevåpen. [[Zhou-dynastiet]]s maktovertakelse førte med seg opprettelsen av en føydal samfunnsorden som baserte seg militært på en klasse [[aristokrati]]ske stridsvognskrigere.

I [[vår- og høstannalenes tid]] økte krigføringen eksponensielt. Verket ''[[Zuo zhuan]]'' beskriver krigene og slagene blant de føydale herrene i løpet av perioden. Krigføringen fortsatte å være stilisert og seremonielle selv da de ble mer voldelige og avgjørende. Konseptene om militært hegemoni og «maktens vei» begynte å dominere kinesisk samfunn.

Krigføringen ble mer intens, nådeløs og mye mer avgjørende under [[de stridende staters tid]] hvor store sosiale og politiske endringer var fulgt av slutten på systemet til krigføringen med stridsvogner og adopteringen av massearméer av infanteri. Kavaleri ble også introdusert fra den nordlige grensen, til tross for den kulturelle endringen det utgjorde for de kappebærende kinesiske mennene. Militær strategi endret seg til vektlegging på bedrag, etterretning og strategier slik de er nedtegnet i [[Sun Tzu]]s ''[[Kunsten å krige (bok)|Kunsten å krige]]''.

=== Indisk ===
''[[Veda-samlingene]]'' og andre tilsvarende tekster inneholder referanser til krigføring i den [[vediske perioden]] (1500–500 f.Kr.). De tidligste allusjonene til et spesifikt slag er de om [[slaget til de ti konger]] i Mandala i [[Rig Veda]].

De to store antikke eposene til [[India]], ''[[Ramayana]]'' og ''[[Mahabharata]]'' (ca. 1000–500 f.Kr.) sentreres rundt konflikter og henviser til militære formasjoner, teorier om krigføring og esoteriske våpen. [[Valmiki]]s ''Ramayana'' beskriver [[Ayodhya]]s militærvesen som mer defensivt enn offensivt. Byen, sier den, var sterkt befestet og var omringet av en dyp voll. ''Ramayana'' beskriver Ayodhya med følgende ord: «Byen hadde rikelig med krigere som var ubeseiret i slag, fryktløse og dyktige i bruken av våpen, minnet om løver som voktet sine fjellhuler.» ''Mahabharata'' beskriver forskjellige militære teknikker, inkludert ''[[Chakravyuha]]''.

[[Fil:Bayon Angkor Relief1.jpg|thumb|left|Et relieff av en [[krigselefant]].]]
I Mahabharatha finnes verdens første nedtegnede bruk av [[krigselefant]]er. Fra India ble krigselefantene ført til [[det persiske riket]] hvor de ble brukt i flere felttog. Den persiske kongen [[Dareios III]] brukte rundt 50 indiske elefanter i [[slaget ved Gaugamela]] (331 f.Kr.) i kampen mot Aleksander den store. I [[slaget ved Hydaspeselven]] gav den indiske kongen [[Porus]] som hersket i [[Punjab]], med sin mindre hær på 200 krigselefanter, 2000 kavalerister og 20 000 infanterister store problemer for Aleksander hær på 4000 kavalerister og 50 000 infanterister, selv om Porus ble beseiret. På denne tiden hadde [[Magadha]]–imperiet lenger øst i det nordlige og østlige India og [[Bengal]] en hær på 6000 krigselefanter, 80 000 kavalerister, 200 000 infanterister og 8000 bevæpnede stridsvogner. Hadde Aleksander den store bestemt seg for å fortsette sitt felttog i India, kunne ha stått ovenfor en ekstremt sterk motstander fra en så stor hær.

[[Chanakya]] (ca. 350–275 f.Kr.) var [[statsminister]] til keiser [[Chandragupta Maurya]], grunnlegger av [[Mauryariket]]. Chanakya skrev ''[[Arthashastra]]'' som tok svært detaljert for seg forskjellige emner om antikk indisk krigføring, inkludert forskjellige teknikker og strategier i krig. Disse inkluderte de tidligste tilfellene av [[spionasje]] og [[attentat]]. Disse teknikkene og strategiene ble brukt av Chandragupta Maurya som var en student av ham, og senere av [[Ashoka]] (304–232 f.Kr.)

Chandragupta Maurya erobret Magadha–imperiet og ekspanderte i hele det nordlige India, etablerte Mauryariket som strakte seg fra [[det arabiske hav]] til [[Bengalbukta]]. Chandragupta beseiret i 305 f.Kr. [[Selevkos I Nikator]] som hersket over [[Selevkidriket]] og kontrollerte det meste av territoriene som ble erobret av Aleksander den store. Selevkos mistet til slutt sine territorier i Sør–Asia, inkludert det sørlige [[Afghanistan]], til Chandragupta. Selevkos byttet til seg territorium vest for [[Indus]] mot 500 krigselefanter og tilbød sin datter til Chandragupta. I denne ekteskapsalliansen ble fiendskapet snudd til vennskap, og Selevkos sendte en ambassadør, [[Megasthenes]], til det mauryanske hoffet i [[Pataliputra]]. Resultatet av denne avtalen var at Mauryariket ble anerkjent som en stormakt av den [[hellenisme|hellenistiske verden]], og kongene i [[Egypt]] og [[Syria]] sendte egne ambassadører til hans hoff. Ifølge Megastenes bygget Chandragupta Maruya en hær som bestod av 30 000 kavalerister, 9000 krigselefanter og 600 000 infanterister. Dette var den største arméen som var kjent i den antikke verden. Ashoka den store fortsatte å ekspandere Mauryariket til nesten hele [[Sør-Asia]], sammen med store deler av Afghanistan og deler av [[Iran|Persia]]. Ashoka sluttet til slutt med krigføringen da han konverterte til [[buddhisme]]n.

=== Persisk ===
Antikkens Persia tok steget opp som en betydelig militærmakt under [[Kyros den store]]. Deres form for krigføring var basert på tettpakket lett infanteri som skulle holde fiendens styrker mens kavaleriet gjennomførte det drepende støtet. Kavaleri ble brukt i stort antall, men det er ikke kjent om dette var tungt eller lett kavaleri. De fleste greske kilder hevder at perserne ikke bar beskyttelse, men det finnes et eksempel fra [[Herodot]] som hevder at en kavalerist som ikke var til hest, bar en gyllen [[brystning]] under sin røde kappe. Stridsvogner ble brukt i tidlige dager, men under de senere tider var de erstattet med ryttere. Da [[det persiske riket]] var på sin høyde, hadde de til og med krigselefanter fra Nord-Afrika og det fjerne India. Eliten i den persiske hær var de berømte [[Udødelige (Persia)|Udødelige]], en 10 000 mann sterk enhet av profesjonelle soldater med et spyd, et sverd og en bue. Bueskyttere utgjorde også en betydelig komponent i den persiske hær.

Taktikken var enkel: Persiske kommandanter kjørte over fienden med et massivt antall infanteri og kavaleri, mens de lot det regne piler fra baktroppene på fienden i massive salver. Det ble sagt at en salve av persiske piler kunne stenge sola ute. Grunnen til dette massive antallet var å skape sjokk og beundring. Hundretusenvis av soldater ville ta motet fra en fiende og sikre deres overgivelse. Dersom fienden ikke overgav seg, sendte de en ny bølge, flere styrker av høyere kvalitet. Dersom heller ikke det lyktes, ble den siste bølgen sendt, ledet av de berømte Udødelige. Denne taktikken var vanligvis svært suksessfull i Midtøsten, men da perserne begynte å bevege seg enda lenger vest, mot grekerne, ble de slaktet av de bedre trente og tyngre bevæpnede [[hoplitt]]ene.

=== Illyrisk ===
Lite er kjent om illyriske militære taktikker. Kong [[Bardyllis]] forvandlet [[Illyria]] til en formidabel lokal makt i det [[4. århundre f.Kr.]] De viktigste byene i kongedømmet var [[Lissos]] og [[Epidamnos]]. Men deres makt ble svekket av bitter rivalisering og sjalusi.

De var kjent som en krigersk stamme som aldri var helt forent, og de kjempet uten reell koordinasjon. Deres kampteknikker ser ut til å ha vært avhengig av individuelle bedrifter fremfor koordinert enhet. Kong [[Perdikkas III av Makedonia]] ble i [[359 f.Kr.]] drept av angripende illyrere. Men [[Filip II av Makedonia]], far til Aleksander den store, knuste illyrerne i [[358 f.Kr.]] og tok kontroll over deres territorium helt til [[Ohridsjøen]].

Under eksistensen til den illyriske [[sivilisasjon]], ble de erobret av [[makedoner]]ne, [[romerriket|romerne]] og senere av [[Det osmanske rike|osmanene]] (befolkningen i territoriet var da kjent som [[albanere]]).

=== Gresk ===

Den generelle trenden i gresk militærteknologi og taktikker var dominert av avhengigheten på bønder som bare kunne dra i krig når de ikke trengtes på markene. Disse soldatene organiserte seg i en [[falanks]], en tettpakket enhet av beskyttede menn bevæpnet med spyd og beskyttet av overlappende skjold.

Til tross for det faktum at de fleste greske byer var godt befestet og gresk teknologi ikke var i stand til å bryte disse festningsverkene med makt, ble de fleste slag på land utkjempet som feltslag på åpen mark. Dette skyldtes den begrensede perioden greske soldater kunne tilby før de trengtes for å dra hjem til sine gårder. For å trekke ut byens forsvarere, ble deres marker truet med ødeleggelse, noe som ville føre til hungersnød om vinteren dersom de ikke overgav seg eller aksepterte slaget.

Dette mønsteret i krigføringen ble brutt under [[Peloponneserkrigen]] da [[Athen]]s kommandant til sjøs lot byen ignorere [[Sparta]] og hennes alliertes ødeleggelse av de athenske avlinger ved å frakte korn inn i byen fra [[Krim]]. Dette førte til en krigføringsstil der begge sider var tvunget til å sette i gang gjentatte raid i løpet av flere år uten å nå en avgjørelse. Det gjorde også sjøslagene til en vital del av krigføringen. Greske sjøslag ble utkjempet mellom [[trirem]]er, lange og raske skip som angrep fienden ved å ramme dem og borde skipet.

=== Makedonsk ===
[[Fil:Makedonische phalanx.png|thumb|En makedonsk falanks]]
På deres tid var [[antikkens Makedonia|Makedonia]] den mest koordinerte og komplette militærmakten i verden. De huskes best for bedriftene til [[Aleksander den store]], men det var ikke han som skapte og satte sammen den utmerkede kampstyrken han brukte i sine erobringer, men heller hans far, [[Filip II av Makedonia]]. Uten at hans armé allerede var forberedt, ville hans erobringer ikke ha funnet sted.

Filip utstyrte sine makedonske soldater i falanksen med [[sarissa]], et spyd som var seks meter langt. Sarissaen hjalp til med å skjule manøvrer bak falanksen når de ble holdt rett opp. Når de ble holdt horisontalt av fronten til falanksen, var de et brutalt våpen.

Han møtte illyrerne i slag i 358 f.Kr. med sin reorganiserte [[makedonsk falanks|makedonske falanks]]. Den makedonske hæren må ha sett ut til å ha vokst i størrelse over natten og invaderte selve Illyria, erobret alle de illyriske stammene dypt inne i landet og stoppet først nær kysten til [[Adriaterhavet]].

Makedonias politikk ble stadig mer aggressiv etter nederlaget til illyrerne. [[Paionia]] var allerede tvunget inn i Makedonia under Filips styre. Han brøt i 357 f.Kr. avtalen med [[Athen]] og angrep [[Amfipolis]] som han hadde gitt til grekerne da han kom til makten. Byen falt tilbake i hendene på Makedonia etter en intens beleiring. Så sikret han kontrollen over gullgruvene nær fjellet [[Pangaios]] som gjorde ham i stand til å finansiere sine fremtidige kriger.

Den makedonske hæren rykket i 356 videre østover og erobret byen [[Krenides]] (nær dagens [[Drama i Hellas|Drama]]) som var i hendene på [[Thrakia|thrakerne]] og som Filip gav den nye navnet [[Filippi]]. Den makedonske østlige grensen med Thrakia var nå sikret ved elven [[Nestos]] (Mesta).

Filip marsjerte så inn i det nordlige [[Hellas]]. I [[Thessalia]] beseiret han sine fiender og innen 352 hadde han kontroll over denne nordlige greske regionen. Den makedonske hæren rykket så langt frem som til passet i [[Thermopylene]] som deler Hellas i to, men forsøkte ikke å ta det siden det var sterkt befestet av en felles gresk styrke av athenere, [[sparta]]nere og andre grekere. Han hadde dermed sikret grenseregionene til Makedonia.

Filip samlet en stor makedonsk hær og marsjerte dypt inn i Thrakia i et langt erobringsfelttog. Det meste av Thrakia var i 339 trygt i makedonernes hender etter å ha beseiret dem i en rekke slag. Unntakene var kystbyene [[Bysantium]] og [[Perinthos]] som lyktes i å stå imot de lange og vanskelige beleiringene.

=== Romersk ===
[[Fil:Marius Glyptothek Munich 319.jpg|thumb|220px|Den såkalte «Marius», [[München]] [[Glyptotek]] (Inv. 319). [[Gaius Marius]] [[Marius' militærreformer|reformerte]] den romerske hæren til den profesjonelle arméen som la landene rundt [[Middelhavet]] under seg.]]
Den romerske hæren var verdens første profesjonelle hær. Den hadde sin opprinnelse i borgerhæren til [[romerske republikk|republikken]] som var bemannet av borgere som avtjente verneplikt for Roma. [[Marius' militærreformer|Reformene]] til [[Gaius Marius]] rundt [[100 f.Kr.]] forvandlet hæren til profesjonell struktur som fremdeles stort sett var bemannet av borgere, men disse tjente nå sammenhengende i 25 år før de ble dimittert.

Romerne ble også kjent for å bruke støttetropper, ikke–romere som ønsket å tjene i legionene og fylle roller som det tradisjonelle romerske militæret ikke effektivt kunne fylle, slik som trefningsstyrker og tungt kavaleri. Senere i imperiets dager, ble disse støttetroppene sammen med utenlandske leiesoldater ryggraden i det romerske militæret. Sent i keiserrikets dager ble stammer som [[vestgotere|vestgoterne]] bestukket til å tjene som leiesoldater.

Den romerske marinen var tradisjonelt regnet som mindre viktig selv om den forble vital for transporteringen av forsyninger og styrker. Den var også viktig i utrenskningen av [[pirat]]er fra Middelhavet av [[Pompeius]] i det [[1. århundre f.Kr.]] De fleste av romernes slag skjedde på land, særlig da imperiet var på sin høyde og alle landene rundt [[Middelhavet]] var kontrollert av Roma.

Men der var kjente unntak. [[Første punerkrig]], en krig mellom Roma og [[Karthago]] i det [[3. århundre f.Kr.]], var stort sett en konflikt til sjøs. [[Slaget ved Actium]] etablerte i tillegg det romerske imperiet under [[Augustus]].

=== Dakisk ===
[[Fil:Falx.png|thumb|left|Falx basert på Adamclisi-monumentet fra [[den romerske erobringen av Dakia|Dakia-krigene]].]]
De [[Dakia|dakiske]] stammene, lokalisert i dagens [[Romania]] og [[Moldova]], var del av den større thrakiske folkefamilien. De etablerte et svært militarisert samfunn og utgjorde en betydelig trussel for de romerske provinsene ved nedre [[Donau]] i de periodene da de var forent under en konge (82–44 f.Kr. og 86–106). Dakia ble erobret og omformet til en romersk provins i 106 etter en lang, hard krig.

Det viktigste våpenet til dakerne var [[falx]]en. I motsetning til andre folkeslag romerne kjempet mot hadde dakerne god tilgang på jern, og dette sverdliknende våpenet var vanlig blant dakiske krigere.<ref name="Dacian">Michael Schmitz (2005): ''The Dacian threat, 101-106 AD'' Caeros, ISBN 0975844504</ref> De største variantene bestod av et en meter langt treskaft med en lang buet jernklinge som var nesten like lang og festet i enden. Klingen var kvesset kun på innsiden og skal ha vært ekstremt effektiv. Under [[den romerske erobringen av Dakia]] (101–102, 105–106) fikk romerske legionærer forsterkede jernbøyler festet i kryss over [[hjelm]]ene sine. De introduserte også legg– og armbeskyttere ([[leggskinne|leggskinner]] og [[manica|manicae]]).<ref name=Dacian/>

Dakiene konstruerte også festninger av stein, [[dava]]er, i [[Karpatene]] for å beskytte sin hovedstad [[Sarmizegetusa Regia|Sarmizegetusa]], . Festningsverkene ble bygget på et system av sirkulære belter. Dette gjorde at forsvarerne kunne trekke seg tilbake til det neste ved å bruke skjulte utganger etter at festningen var tapt.

Dakiene var brukte overraskelsesangrep og dyktige, taktiske tilbaketrekninger ved bruk av festningssystemet. I løpet av krigene med romerne, utkjempet av deres siste kong [[Dekebal]] (87–106), knuste dakiene nesten den romerske garnisonen sør for Donau i et overraskelsesangrep som ble satt i gang over den tilfrosne elven vinteren 101–102. Bare intervensjonen til keiser [[Trajan]] med hovedarméen reddet romerne fra et betydelig nederlag. Men innen 106 var dakiene omringet i sin hovedstad. Byen ble tatt gjennom forræderi: en [[desertør]] fortalte romerne om plasseringen til hovedstadens [[drikkevann|vannforsyning]].<ref name=Dacian/>

Resultatet var at kongen begikk [[selvmord]] og Dakia ble en romersk provins frem til 271.

=== Germansk ===
Historiske nedtegnelser om de [[germanere|germanske]] stammene øst for [[Rhinen]] og vest for [[Donau]] begynte ikke før sent i antikken, slik at det kun er perioden etter [[100 f.Kr.]] som kan undersøkes. Det som er klart er at den germanske idéen om krigføring var ganske forskjellig fra feltslagene som romerne og grekerne utkjempet. I stedet fokuserte de germanske stammene på små eller store raid.

Hensiktene med disse var vanligvis ikke å skaffe seg territorium, men å erobre ressurser og sikre prestisje. Disse raidene ble utført av [[irregulært militær|irregulære tropper]], ofte satt sammen langs familie– eller landsbylinjer i grupper på 10 til rundt 1000. Ledere med usedvanlig personlig [[karisma]] kunne samle flere soldater i lengre perioder, men der var ikke noen systematisk metode for hvordan mennene ble samlet eller trent, slik at når en karismatisk leder døde, kunne det bety oppløsningen av en hær. ''Arméer'' bestod også ofte av mer enn 50 prosent ikkestridende, siden fortrengte mennesker ville reise med store grupper av soldater, eldre, kvinner og barn.

Store enheter var mer unntaket enn regelen i antikkens krigføring, selv om disse unntakene er viktige i historiebøkene. Dermed bestod en typisk germansk styrke på rundt 100 menn med det eneste målet å raide en nærliggende germanske eller fremmed landsby. Ifølge romerske kilder brukte infanteriet ofte kileformasjoner når de kjempet i feltslag, hver kile ble ledet av en klanleder.

De ble ofte beseiret av [[romerriket|romerne]], men de huskes i romerske nedtegnelser som intense krigere viss forfall hovedsakelig var at de ikke klarte å forene seg til en kampstyrke under en kommandant. Deres etterfølgere ville til slutt overvelde og erobre den antikke verden, noe som la grunnlaget for det moderne Europa og middelaldersk krigføring.

=== Japansk ===
Den tidlige [[Yamatoperioden]] hadde sett en kontinuerlig tilstedeværelse i [[Korea]] frem til [[Japan]] til slutt trakk seg tilbake sammen med de resterende styrkene til kongedømmet [[Baekje]]. Flere slag skjedde i disse periodene ettersom [[Japans keiser|keisernes]] arverekke ble viktig. Inne [[Naraperioden]] var [[Honshū]] fullstendig under [[yamato]]klanens kontroll. Nær slutten av [[Heianperioden]] ble [[samurai]]en en mektig politisk maktfaktor, noe som startet [[føydalisme|føydalperioden]].