Redigerer Kosovokrigen (avsnitt)

== NATOs intervensjon==
[[Fil:Tomahawk-launch.jpg|thumb|upright|En [[Tomahawk]] rakett avfyres fra [[USS Gonzalez (DDG-66)|USS ''Gonzalez'']] 31. mars 1999]]
NATO gikk til krig mot Jugoslavia fra [[24. mars]] 1999 med kodenavnet [[Operation Allied Force]] (vedtaket om angrep ble fattet kvelden før). Den formelle begrunnelsen var at Milošević ikke ville signere [[Rambouillet-avtalen]]. NATO argumenterte med at hensikten var å stanse [[etnisk rensing]] og det ble lagt til grunn at den jugoslaviske regjeringen ønsket å fjerne alle etniske albanere fra Kosovo (betegnelsnen [[folkemord]] ble til dels brukt).<ref name="Noctiummes" /> Målet var ifølge Bill Clinton å demonstrere «the seriousness of NATO's purpose», å stanse opptrapping av Serbias offensiv mot Kosovo og «to seriously damage the Serb military's capacity» til å gjennomføre militære offensiver.<ref name="Webber" /> Samtidig som Tyskland deltok offensivt, drev den tyske regjeringen intensivt og profilert diplomatisk virksomhet for å finne en løsning på konflikten. Fra tysk side var det avgjørende at en diplomatisk løsning involverte FN og Russland. Tyskland hadde også formannskapet i EU på den tiden og [[Kofi Annan]] ble invitert til EUs toppmøte 14. april<ref name=":5" />

Norge deltok med F-16 fly i en støttefunksjon, men deltok ikke i selve bombingen. Hellas deltok ikke og arbeidet i stedet for en politisk og diplomatisk løsning. USA og Storbritannia var vesentlige bidragsytere på NATOs side.<ref name="Nohrstedt" />

General Wesley Clark, NATOs kommandant, uttalte at NATOs bombekrig «ikke var utformet for å hindre etnisk rensing eller for å drive krig mot serbiske styrker inne i Kosovo».<ref name="Herring" /> Et vesentlig spørsmål var om NATO skulle være forberedt på å bruke bakkestyrker offensivt. Både Albania og Makedonia var villige til å økt NATO-nærvær som oppmarsjområde for bakkestyrker. Militære ledere i Europa og USA mente bakkestyrker kunne bli nødvendig for å vinne og sikre territorium. Ifølge Espen Barth Eide var NATOs troverdighet avhengig av at alliansen satte opp en reell hær i nærområdene klar til å konfrontere Jugoslaviske styrker på bakken. Det var liten oppslutning om bruk av bakkestyrker i NATO. NATO avviste av hensyn til flygernes sikkerhet å bidra med transport av nødhjelp til flyktninger i veiløse områder.<ref name="EideEB" />

===Omfang og bombemål===
NATOs angrep besto i hovedsak av flyangrep og det ble gjennomført {{formatnum:38004}} flyvninger hvorav {{formatnum:10484}} var angrep mot serbiske mål, og det ble sluppet eller skutt {{formatnum:28236}} bomber eller tilsvarende fra luften. Fra sjøen ble det i tillegg skutt 218 [[BGM-109 Tomahawk|tomahawk]] krysserraketter. Ved innledningen til operasjonen var 344 NATO-fly utplassert, mot slutten var 1031 fly knyttet til operasjonen. I begynnelsen var 30-50 bombetokt daglig, mens det i slutten av mai 1999 tok av 300 bombe-/angrepsfly hver dag. Fase 1 og 2 av bombingen omfattet angrep mot serbisk luftforsvar og mot serbiske styrker i Kosovo. Fase 3 omfattet «strategiske mål» (inkludert sivil infrastruktur) og ble ikke formelt godkjent. Angrep på strategisk mål økte i løpet av perioden og særlig etter NATOs toppmøte og 50-årsjubileum i slutten av april.<ref name="Webber" /> 
[[Fil:Ostruznica_Highway_Bridge.jpg|thumb|Ostruznica bro over Sava i Beograd etter amerikanske bombeangrep.]]
Alle større jugoslaviske byer ble utsatt for et kraftig bombardement i over ti uker. I strid med forventningene om en rask seier for NATO varte krigen i 78 dager og ble ikke avsluttet før gjennombruddet kom etter en omfattende forhandlingsprosess med Russland i spissen. I månedene før angrepet hadde NATO valgt ut strategiske bombemål og militære ressurser ble overført fra USA til Europa, utover dette var liten forberedelse. Jugoslavia møtte med angrepene fra luften med opptrapping av krigføring på bakken, ifølge Espen Barth Eide var Jugoslavias respons som forventet etter militærteori som sier at en underlegen part vil unngå å kjempe sin slag på angriperens premisser. Dessuten hadde Jugoslavia en alliansefri forhistorie og var forberedt på å bekjempe en overlegen motstander. Det er uklart om NATO var forberedt på Jugoslavias militære respons på luftangrepene. Eide mener den politiske ledelsen i USA feilberegnet Milošević reaksjon på NATOs bombing. Da NATO innledet sitt angrep var ikke utarbeidet noen plan for eventuell opptrapping til bakkekrig. NATO var heller ikke forberedt på å håndtere flyktningstrømmen. Eide tror at Milošević kan ha trappet opp krigen mot UÇK etter NATOs angrep for å få tatt et endelig oppgjør med UÇK.<ref name="EideEB" />

====Bombingen av kringkastingshuset====
[[Fil:Bombardovani deo RTS 2005.jpg|thumb|Det bombeskadede kringkastingshuset har ikke blitt reparert.]]
Bygningen som huset [[Radio-televizija Srbije]] (RTS), Serbias offentlige kringkasting, ble bombet 23. april og 16 mennesker omkom. Flere av medarbeiderne ble innesperret i ruinene i flere dager og kommuniserte med omverdenen med mobiltelefon. Stasjonen var på luften igjen etter 24 timer fra et hemmelig sted.<ref>{{Cite web|url=http://mondediplo.com/2000/07/03kosovo|title=Was the Serbian TV station really a legitimate target?|author=Claudio Cordone and Avner Gidron}}</ref><ref>{{cite news| url=http://news.bbc.co.uk/1/hi/world/europe/1616461.stm | work=BBC News | title=Nato challenged over Belgrade bombing | date=2001-10-24 | accessdate=2010-05-20}}</ref> NATOs hovedkvarter begrunnet bombingen med at kringkastingshuset inngikk i de jugoslaviske hærens kommando- og kommunikasjonssystem. I tillegg ble kringkastingen brukt til propagandaformål i kampen mot Kosovos befolkning, ifølge NATO.<ref>{{cite book | last = McCormack | first = Timothy | year = 2006 | editor1-last = McDonald | editor1-first = Avril | editor2-last = McCormack | editor2-first = Timothy | title = Yearbook of International Humanitarian Law - 2003 | publisher = T.M.C. Asser Press | location = The Hague | url = https://books.google.com/books?id=RnpUxiYTT_IC | isbn = 978-90-6704-203-1 | ref = harv }}</ref> Samtidig hadde NATO toppmøte i Washington i anledning 50-årsjubileum for alliansen. [[Lamberto Dini]], Italias utenriksminister, kalte bombingen av kringkastingshuset for «terrible news». Tony Blair støttet bombingen fordi han mente kringkastingen inngikk i regimets apparat og ble brukt som ledd i etnisk rensing i Kosovo.<ref name=":9">{{Kilde www|url=http://www.washingtonpost.com/wp-srv/local/natosummit/nato24.htm|tittel=Washingtonpost.com: Special Report|besøksdato=2017-07-10|forfattere=|dato=24. april 1999|verk=Washington Post|forlag=|sitat=}}</ref>

[[Den europeiske menneskerettsdomstol]] avviste søksmål mot NATO fra ansatte i RTS.<ref>{{cite web| publisher= BBC| url= http://news.bbc.co.uk/2/hi/europe/1719039.stm| author= | title= Court throws out case against NATO| date= 19. desember 2001| accessdate= 18. februar 2013}}</ref> Dragoljub Milanović, direktør for RTS, ble dømt til ti års fengsel for å ha unnlatt å evakuere bygget under bombeangrepet.<ref>''[[The New York Times]]'', 22. juni 2002, [https://query.nytimes.com/gst/fullpage.html?res=9B02EFD7103FF931A15755C0A9649C8B63 World Briefing | Europe: Yugoslavia: Ex-TV Boss Jailed Over NATO Bombing]</ref>

====Bombingen av Kinas ambassade====
Natt til 7. mai 1999 traff NATOs bomber Kinas ambassade i sentrum av Beograd. Tre personer ble drept og bygningen ble ødelagt. Bygningen skal ha blitt forvekslet med Jugoslavias føderale forsyningskontor som ble plukket ut som bombemål.<ref name=":3">{{Kilde artikkel|forfatter=Mandelbaum, Michael|tittel=A Perfect failure|publikasjon=[[Foreign Affairs]]|url=|dato=|år=1999|nummer=vol 78, no 5|side=|sider=2-8|sitat=}}</ref> Ifølge ''The Guardian'' ble ambassaden bombet med vilje fordi NATO mente bygningen ble brukte til å formidle meldinger for den jugoslaviske hæren. Bombingen var kontroversiell og kunne ha ført til splittelse i alliansen mot Milosevic.<ref>{{Kilde avis|tittel=Nato bombed Chinese deliberately|avis=The Guardian|url=https://www.theguardian.com/world/1999/oct/17/balkans|besøksdato=2017-02-13|etternavn=Sweeney|fornavn=John|etternavn2=Washington|fornavn2=Jens Holsoe Ed Vulliamy in|dato=1999-10-16|språk=en-GB|issn=0261-3077}}</ref> Kinas ledere var ikke overbevist om USAs forklaring på bombingen som ble politisk gevinst for det kinesiske regimet.<ref name=":3" />

===Våpenhvile===
[[Fil:Нато бомбе изазивале еколошку катастрофу у Новом Саду.jpeg|thumb|[[Novi Sad]] etter flyangrep fra NATO.]]
Slobodan Milošević undertegnet 10. juni en fredsavtale som innebar at jugoslaviske styrker ble trukket ut av Kosovo. Fredsavtalen avvek noe fra Rambouillet-avtalen, ved at den ikke forlangte adgang for utenlandske styrker til hele Jugoslavias territorium, samt at Kosovo formelt skulle stå under FNs, ikke NATOs administrasjon.<ref name="Herring" /><ref name="EideEB" /> NATO tok i praksis hatt kommandoen over det som formelt har vært FNs administrasjon i Kosovo i perioden som har fulgt.

NATOs bombing stanset etter avtalen fremforhandlet av [[Martti Ahtisaari]] og [[Viktor Tsjernomyrdin]] 2. juni (også kjent som Kosovo-avtalen av 4. juni). Prinsippene for avtalen ble lagt av G8 og utarbeidet i detalj av Ahtisaari og Tsjernomyrdin i forhandling med USAs viseutenriksminister [[Strobe Talbott]].<ref name="Webber" /> Denne avtalen ble supplert av en militær-teknisk avtale mellom Jugoslavia og NATO 9. juni, og Sikkerhetsrådets resolusjon 1244 10. juni (Kina avsto fra å stemme). Resolusjon 1244 la Jugoslavias territorielle integritet til grunn og opprettet [[FNs midlertidige administrasjon i Kosovo|UNMIK]]. De serbiske styrkene ble trukket ut og [[KFOR]] rykket inn 12. juni. Etter avtale av 21. juni skulle UCK avvæpnes og demobiliseres, og UCK ble offisielt oppløst 20. september og erstattet av det sivile [[Kosovos Beskyttelseskorps|Kosovo Protection Corps]].<ref name="Herring" /> NATO fikk vide militære fullmakter innenfor Kosovos grenser, men ikke tilgang til resten av Serbia slik Rambouillet-avtalen la opp til.<ref name="Webber" /> Kosovos status innenfor Jugoslavia forble i utgangspunktet uløst.<ref name="EideEB" />

NATO hadde helt overlegen militær styrke. Flyangrepene mot serbiske styrker førte til små skader og hadde liten virkning, skadene på sivil infrastruktur var omfattende: Serbias strømproduksjon og oljeraffinerier ble satt ut av spill, våpenindustrien fikk store skader, forsyninger av drivstoff til militært bruk ble hindret og det nasjonale kommando-/kommunikasjons-systemet fikk også store skader. Ni viktig veiforbindelser ble sperret, syv flyplasser ble satt ut av drift og 59 broer ble ødelagt.<ref name="Webber" /> Da bombingen ble avsluttet sendte Russland inn 200 soldater med pansrede kjøretøy for å besette flyplassen i Priština for å sikre en russisk okkupasjonssone. NATO nektet å gi Russland en egen sone og Russland gikk dermed med på en mer begrenset tilstedeværelse.<ref name=":3" />

===Debatt i NATO-landene===
Kosovo-krigen handlet i liten grad om NATO-landenes nasjonale interesser i snever forstand og det var vanskelig å oppnå folkelig støtte på det grunnlaget. For de politiske lederne var det vesentlig å love at krigen kunne føres uten risiko for egne styrker, noe som blant annet medførte at krigen ble ført fra luften.<ref name=":3" /> Blant politikerne i NATO-landene var det en utbredt oppfatning at en humanitær katastrofe, muligens verre enn under Bosnia-krigen, ville skje om ingenting ble gjort. Massakrene i Drenica og særlig i Racak styrket denne oppfatningen. Den britiske regjeringens beslutning om å intervenere skyldes også frykt for en massiv flyktningstrøm ut av Kosovo.<ref name=":10" />
[[Fil:Defense.gov News Photo 010620-D-2987S-032.jpg|thumb|Den britiske forsvarsminister [[George Robertson]] begrunnet NATOs angrep folkerettslig: «Our legal justification rests upon the accepted principle that force may be used in extreme circumstances to avert a humanitarian catastrophe.» Her til høyre i rollen som [[NATOs generalsekretær]] i 2001 sammen med [[Donald Rumsfeld]] (til venstre).]]
[[William Cohen|William S. Cohen]], USAs forsvarsminister, og general [[Henry H. Shelton]] hadde NATO tre strategiske til å gå til krig om Kosovo: hindre destabilisering av NATOs sørøstre hjørne, avslutte undertrykkingen som hadde skapt en flyktningstrøm over grensene, og svar på Serbias handlinger som undergravde NATOs troverdighet. Cohen understreket at NATO hadde ikke gått til aksjon dersom NATOs og USAs troverdighet ikke hadde blitt satt på prøve.<ref name="Herring" /> [[Lionel Jospin]] mente at NATOs aksjon mot Serbia var et spørsmål om europeisk sivilisasjon. [[Joschka Fischer]] mente å reversere Milosevic' handlinger kunne sammenlignes med motstand mot Hitler og Mussolini. [[George Robertson]], Storbritannias forsvarsminister, mente at bruk av militærmakt i Kosovo var akseptabelt og riktig for å avverge en humanitær katastrofe. [[Javier Solana]], NATOs generalsekretær, argumenterte som Robertson. Innad i NATO var det prinsipiell enighet om bombeaksjonen, men valg av bombemål og spørsmål om bakkestyrker skapte åpen splittelse i alliansen. Regjeringene i Tyskland, Italia og Tsjekkia var uenige innad, og et stort flertall av befolkningen i Tsjekkia, Hellas, Spania og Portugal var mot NATOs intervensjon. NATO ble kritisert for å fremprovosere krigen ved å stille for strenge krav til Serbia i Rambouillet. NATO ble beskyldt for å bryte [[krigens regler]] (''jus in bello'') ved å bombe sivil infrastruktur (som vannforsyning) og ved å bruke klasebomber og utarmet uran. NATO ble også kritisert for å unngå egne tap slik at flyangrepene skal ha blitt mindre treffsikre og slik at NATO unnlot å bruke egne soldater på bakken.<ref name="Webber" />

Hellas' statsminister, [[Costas Simitis]], stilte spørsmål ved begrunnelsen for aksjonen: «The air raids have not led to the end of ethnic cleansing, but rather have intensified it. Milosevic has not lost his appeal with the Yugoslav people. On the contrary, he has strengthened his position.»<ref name=":9" />

NATOs toppmøte i forbindelse med alliansens 50-årsjubileum ble avholdt i Washington D.C. en måned etter at bombingen begynte. På toppmøtet uttalte lederne at de var fast bestemt på å trappe opp bombingen til kravene var innfridd samtidig som betingelsene ble myket opp for å oppmuntre Russland til å megle en diplomatisk løsning. Italias statsminister antydet blant annet at bombingen kunne avsluttes uten alle serbiske styrker var trukket ut av Kosovo. Uttalelsen fra toppmøtet balanserte USAs og Storbritannias ønske om militær opptrapping mot de europeiske medlemmenes ønske om en diplomatisk løsning forhandlet i regi av Russland. NATO ønsket også et FN-mandat for en fredsbevarende styrke i det øyeblikk bombingen ble avsluttet. USA åpnet for å sende inn en bakkestyrke uten mandat, mens andre NATO-land la vekt på russisk deltakelse i en fredsbevarende styrke. President Clinton understreket at flyktningene måtte få vende tilbake og Kosovo måtte få selvstyre. Storbritannia og Frankrike var åpne for å invadere Kosovo med bakkestyrker blant annet for å eskortere flyktninger, mens Tysklands regjering (av innenrikspolitiske grunner) ikke ville diskutere bakkestyrker.<ref name=":9" />

====Tyskland====
Fire tyske Tornado-fly tok 24. mars 1999 av fra [[Piacenza]]-basen for å angripe Serbia, med dette var for første gang siden andre verdenskrig tyske styrker med i angrep på en suveren stat. I Tyskland var den generelle oppfatningen at tysk deltakelse i krigshandlinger måtte ha mandat fra [[FN]] eller [[OSSE]]. For Tyskland var Kosovo-krigen et grunnleggende spørsmål om landet skulle forlate den rolle landet hadde hatt siden andre verdenskrig. Etter [[andre verdenskrig]] hadde Tyskland en defensive og multilateral sikkerhetspolitikk, og landets grunnlov begrenset Bundeswehr til å forsvare territorier innenfor NATOs paragraf 5. Denne politikken ble reflektert i pasifistiske holdninger i store deler av befolkningen. [[Helmut Kohl]] og hans regjering drev en forsiktig oppbygging av folkelig støtte for militære operasjoner «out-of-area». Før Kosovo hadde tyske styrker deltatt i fredsbevarende operasjoner i [[Kambodsja]] og [[Somalia]], og i [[IFOR]]/[[SFOR]]. Både [[Sozialdemokratische Partei Deutschlands|sosialdemokratene]] og [[Bündnis 90/Die Grünen|de grønne]] hadde tidlig på 1990-tallet pasifistiske holdninger. Endringen kom særlig med Bosnia-krigen der [[Joschka Fischer]] erklærte i 1995 at bruk av militærmakt kunne brukes for å stanse [[folkemord]].<ref name=":5" /> I 1991 avsto den tyske regjeringen, med bred støtte i befolkningen, fra å delta i [[Gulfkrigen|angrepet på Irak]].<ref name="Chomsky" />

Den tyske regjeringen skal ha brukt 15 minutter fra telefonsamtale med Clinton til den bestemte seg for å delta i Kosovo. Ved den etterfølgende debatten i Bundestag uttrykte bare [[Partei des Demokratischen Sozialismus|PDS]] motstand. For tyske politikere var lojalitet til NATO et viktig motiv. En annen viktig grunn var moralsk og politisk ansvar for den humanitære situasjonen i Kosovo. Frykten for tilstrømming av asylsøkere var også et motiv, men mindre åpent diskutert. [[Alfred Dreggar]] og [[Helmut Schmidt]] var kritiske til at Tyskland deltok i krig uten FN-mandat. [[Karl-Heinz Kamp]] i [[Konrad-Adenauer-Stiftung]] mente angrepet strengt tatt var ulovlig og at situasjonen i Kosovo var et internt anliggende, men argumenterte for at FN-charteret ikke måtte tolkes for bokstavelig og snevert. Kamp argumentert for at [[Folkemordkonvensjonen|FNs konvensjon om folkemord]] av 1951 ga juridisk grunnlag for aksjonen mot Jugoslavia. [[Rudolf Scharping]] argumenterte med at det dreide seg om en nødssituasjon. De grønne støttet motvillig regjeringens linje i utgangspunktet, men motstanden vokste etter hvert som luftangrepene fortsatte våren 1999. Bruk av tyske bakkestyrker i kamphandlinger var kontroversielt også i [[CSU]]/[[CDU]] og i [[Gerhard Schröder]]s SPD. Koalisjonen mellom De grønne og SPD hadde erklært at «tysk utenrikspolitikk var fredspolitikk».<ref name=":5" /> Bruk av bakkestyrker kunne ha skapt en politisk krise for Schröders regjering.<ref name=":9" />

====USA====
[[Fil:Clintons Stenkovic 1 Refugee Camp (cropped1).jpg|thumb|upright=1.2|President Clinton uttalte i mars 1999 at han ville vise at NATO mente alvor, beskytte uskyldige sivile og ødelegge Serbias evne til å skade befolkningen i Kosovo. Bildet viser Bill og [[Hillary Clinton]] i en flyktningleir ved [[Skopje]], 22. juni 1999.{{byline|William Vasta/White House Photograph Office}}]]
[[Bill Clinton|President Clinton]] gikk til krig uten vedtak i [[Kongressen (USA)|Kongressen]] og begrunnet i stedet deltakelse i Kosovo med USAs forpliktelser overfor NATO. USAs grunnlov deler myndighet til å gå til krig mellom presidenten og kongressen, mens kongressen har brukt sin rett til å erklære krig bare fem ganger i landets historie. Senatet vedtok 23. mars en fullmakt til presidenten til å bruke fly- og rakettangrep mot Jugoslavia (Serbia-Montenegro) i samarbeid med allierte i NATO. Clinton erklærte at målet med aksjonen var å vise at NATO mente alvor («to demonstrate NATO's seriousness of purpose»), å avverge en enda blodigere offensiv mot uskyldige sivile («to deter an even bloodier offensive against innocent civilians in Kosovo») og å ødelegge Serbias evne til å skade befolkningen i Kosovo («to seriously damage the Serbian military's capacity to harm the people of Kosovo»).<ref name=":8" />

[[Representantenes hus (USA)|Representantenes hus]] vedtok 24. mars resolusjon 424 som uttrykte støtte til amerikanske styrker, men uten å vedta støtte til selve krigføringen. Representantens hus avviste 28. april med 427 mot 2 stemmer et forslag om å erklære krig mot Jugoslavia og med 213 mot 213 ble heller ikke Senatets vedtak (av 23. mars) om å gi fullmakt til bruk av militærmakt støttet. Siden 1973 har presidentens fullmakt til å føre krig vært begrenset til 60 dager uten eget vedtak i Kongressen (Kosovo-aksjonen varte i 69 dager). Ifølge Yoo er det uklart om Clintons deltakelse i Kosovo-aksjonen var i tråd med USAs forfatning, selv om den var i tråd med lang praksis. Clinton ga aldri noen fullgod begrunnelse for Kosovo-aksjonen i henhold til folkeretten eller amerikansk lov, skriver Yoo. Det er uklart om vedtak i FNs aller NATOs organer endrer maktfordelingen mellom kongressen og presidenten.<ref name=":8">Yoo, J. C. (2000). Kosovo, War Powers, and the Multilateral Future. ''University of Pennsylvania Law Review,'' 148(5), 1673-1731.</ref>

===Folkerettslige spørsmål=== 
[[Fil:Belgrade. Ruined building of Yugoslav Ministry of Defence.jpg|thumb|Forsvarsdepartementets bygning i Beograd ødelagt ved bombing i 1999]]
NATO angrep Jugoslavia uten vedtak i FNs sikkerhetsråd.<ref name=":3" /> NATOs angrep ble på den bakgrunn kritisert for påstått brudd på [[folkeretten]] fra NATOs side. Kritikerne mente blant annet at krigføring uten godkjenning fra FNs sikkerhetsråd var ulovlig.<ref>[http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=1169751 Verdens Gang: «Økende kritikk mot NATO for brudd på krigens folkerett »]</ref><ref>[http://www.dagogtid.no/arkiv/1999/14/kosovo.html Dag og Tid: «Kosovo: Slutten for FN og folkeretten?»]</ref> Andre, blant annet Norges utenriksminister [[Knut Vollebæk]], hevdet at krigen ikke var i strid med folkeretten og [[De forente nasjoners pakt|FN-pakten]].<ref>[http://www.dagogtid.no/arkiv/2003/04/nato.html Dag og Tid: «NATO og FN: Noreg har sett NATO over FN-pakta»]</ref> Angrepet på en suveren stat ble begrunnet menneskerettslig som en humanitær intervensjon.<ref name="EideEB" /> Utenrikskomiteen i det britiske underhuset konkluderte med at NATOs aksjon var i strid med FN-pakten, og støttet samtidig [[Robin Cook]]s ønske om å innlemme intervensjoner på humanitært grunnlag i FN-pakten.<ref name=":10" />

Måten NATOs angrep ble utført på har også vært gjenstand for debatt med hensyn til «[[Rettferdig krig|ius in bello]]». Et spørsmål er om bombing av infrastruktur (som elektrisitetsverk) i tilstrekkelig grad skjermet ikke-stridende slik [[Geneve-konvensjonen]] krever.<ref name=":3" /> Luftkrig alene kommer lettere i konflikt med prinsippet om å skjerme sivile og om proporsjonalitet.<ref name="EideEB" /> [[Noam Chomsky]] er blant de kjente kritikerne av NATOs intervensjon på humanitært grunnlag.<ref name="Chomsky">{{Kilde www|url=https://monthlyreview.org/2008/09/01/humanitarian-imperialism-the-new-doctrine-of-imperial-right/|tittel=Humanitarian Imperialism: The New Doctrine of Imperial Right by Noam Chomsky|besøksdato=2017-02-16|forfattere=|dato=2008-09-01|fornavn=Noam|etternavn=Chomsky|fornavn2=|etternavn2=|etternavn3=|verk=Monthly Review|forlag=|sitat=}}</ref>

På bakgrunn av NATOs har spørsmålet om hva som er legal og legitim bruk av militærmakt overfor suverene stater blitt debattert. Haines identifiserer flere ståsteder. Et ortodoks syn er et at bruk av militærmakt er ulovlig så sant det ikke er entydig i samsvar med FN-pakten kapittel VII i form av selvforsvar (§ 51) eller i form av mandat fra Sikkerhetsrådet (§ 42). Etter dette synet var NATOs aksjon ulovlig. Et diametralt motsatt syn legger til grunn at det ifølge sedvane kan brukes militærmakt for å avverge en humanitær krise. En mellomposisjon legger til grunn at folkeretten på området er eller var i endring og at NATOs angrep var et legitimt og nødvendig steg for å skape endring i folkeretten: Angrepet skjedde av en gruppe av viktige land, sikkerhetsrådet avslo å fordømme angrepet og sikkerhetsrådet godtok gjennom resolusjon 1244 underforstått NATOs intervensjon. Et fjerde syn innebærer at NATOs angrep ikke var lovlig men like fullt legitimt som en humanitær nødvendighet.<ref name=":10" />

===Internasjonale reaksjoner===
Viktor Tsjernomyrdin mente at NATOs aksjon var i strid med folkeretten, Helsinki-avtalen og den verdensorden som ble skapt etter andre verdenskrig. Kina hadde tilsvarende innvendinger. [[Rio-gruppen]] av latinamerikanske land, [[Organisasjonen av alliansefrie nasjoner|den alliansefrie bevegelse]] og G77 fordømte NATO for undergraving av FNs autoritet.<ref name="Webber" />

Detaljene i Rambouillet-avtalen ble ikke omtalt av media, spesielt det omstridte appendix B. Svensk og greske presse omtalte initiativet fra det serbiske parlamentet 23. mars. Den greske avisen ''Ta Nea'' var en av de få som fremstilte de serbiske fredssonderingene detaljert. Nohrstedt m.fl. viser at fremstillingen i ''Ta Nea'' var svært ulik fremstillingen i for eksempel ''Daily Telegraph''. Den greske avisen var kritisk til Clintons begrunnelse for angrepet og pekte på feil i Clintons tale, mens den britiske avisen fremhevet Tony Blairs moralske begrunnelse for angrepet. De norske og svenske avisene analysert vektla også det humanitære aspektet ved aksjonen samtidig som Milosevic ble «demonisert». Den greske avisen problematiserte det humanitære motivet for aksjonen. Den greske og den svenske avisen formidlet i større grad bekymring for konsekvensen av bombing for de sivile og begge tok opp det juridiske grunnlaget for angrepet. Den britiske avisen kritiserte bombingen for ikke å være effektiv nok. Carl Bildt uttrykte skepsis til bombingen som han trodde ville føre til full krig i Kosovo.<ref name="Nohrstedt" />