Redigerer Katamaran (avsnitt)

==== Ferger siden 1939 ====
I begynnelsen på etterkrigstiden var de siste gjenværende katamaranfergene i de nordamerikanske vassdragene, hvorav 12 i Mississippi-elven alene, men som dampdrevne bilferger var de i ferd med å bli utdatert i møte med de skiftende forholdene i bilismens tidsalder. Men begynnelsen på en renessanse var ikke i et vestlig land, det var i Japan, øyriket på utkanten av Øst-Asia. I begynnelsen på 1960-tallet oppsto et ønske om nye fergefartøyer for å erstatte de eldre, og katamaranen ble hentet fram for å skape meget kapable ferger innenfor sin størrelse. For den japanske historien om fergen var 1960-årene viktig for opprettelsen og utvidelsen av fergenettverket i Japan, blant annet med store bilferger for langferdsel. Hurtigbåten ble introdusert for japanerne mellom Osaka og Takamatsu med tre hydrofoiler av rederiet Kansai Kisen.<ref>Japanese Ferries, s. 27</ref> Rederiet som i sin tid var Japans svar på [[Hurtigruten]] i Norge, hadde verdens største katamaranferge i sitt eie, «Rokko Maru» på {{nowrap|2 813}} tonn (gt) i 1969.<ref name=JF28>Japanese Ferries, s. 28</ref>

Nippon Kokan som leverte «Rokko Maru» for fergesambandet mellom Kobe og Takamatsu, hadde i løpet av 1960-tallet levert 20 katamaranferger, de fleste av mindre størrelse, stort sett beregnet på bilfergetrafikk i det japanske [[Innlandshavet]] med de mange øyene. En av de første katamaranene som ble levert fra Shimizu-skipsverftet i januar 1964 var «Sea Palace» på 137 fot lengde og 42 fot bredde med en kapasitet på 319 passasjerer og 15 biler. Høydepunktet i den japanske byggingen av katamaranferger var giganten «Rokko Maru» og søsterskipene «Ikoma Maru»<ref name=JF28/> og «Konpira». Etter lang tids tjeneste ble «Rokko Maru» solgt til Thailand i 1990 under det nye navnet «King Cruiser». Der forliste fergen den 4. mai 1997 utenfor Phuket uten omkomne, og har siden blitt en populær attraksjon for sportsdykkere.<ref>[https://www.idcphuket.com/scuba-diving/king-cruiser-phuket-wreck-diving/ Phuket Wreck Diving: King Cruiser Wreck – Phuket]</ref> Den japanske katamaranfergen var 85 meter lang og 25 meter bred, med kapasitet for 50 biler og 52 lastebiler samt 552 passasjerer. Søsterskipet «Ikoma Maru» fra 1970 var litt større.<ref name=J>{{Kilde www |url=http://jpnships.g.dgdg.jp/company/jpn_builder_024.htm |tittel=日本鋼管株式会社鶴見製作所 (japansk) |besøksdato=2018-11-20 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20181121021954/http://jpnships.g.dgdg.jp/company/jpn_builder_024.htm |arkivdato=2018-11-21 |url-status=død }}</ref>

Forskjellige katamaranferger er kjent, som «Asaake», «Akatsuki» og «Asanagi» bygd i 1964 på 492 tonn (gt) med bildekk og «Kurakake Maru» I fra 1961 på 175 tonn (gt), II fra 1963 på 232 tonn og III fra 1964 på 235 tonn, samtidige uten bildekk.<ref name=J/> «Asakaze»-klassen på tre skip ble levert i 1967-68, «Asakaze», «Akebono» og «Aozora», samtlige var på mellom 564 og 576 tonn (gt), 38 meter lang og 16 meter bred med bildekk som kunne romme 50 kjøretøyer i tillegg til mellom 250 og 350 passasjerer.<ref>{{Kilde www |url=http://jpnships.g.dgdg.jp/company/jpn_builder_041.htm |tittel=石川島播磨重工業株式会社名古屋造船所 (japansk) |besøksdato=2018-11-20 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20181121021943/http://jpnships.g.dgdg.jp/company/jpn_builder_041.htm |arkivdato=2018-11-21 |url-status=død }}</ref>
[[Fil:Otdykh 1.jpg|thumb|«OTDYKH-1» av type P-80, sjøsatt i 1973.]]

Sovjetunionen var svært tidlig ute med å bygge og sette inn et hurtiggående katamaranfartøy som med rette defineres som hurtigbåt, da OSGA-25 «Express» (ОСГА-25 "Экспресс") var sjøsatt i januar 1939 som et meget futuristisk fartøy for sin tid for fergesambandet mellom Sotsji og Sukhumi langs den sovjetiske kysten mot Svartehavet. OSGA-25 kom i regulær trafikk fra 17. april 1940. Den var 24,17 meter lang og 12,3 meter bred i form av to store parallelle skrog forbundet med et dekk som rommet passasjerkabinen med plass for 100 passasjerer. Mye av konstruksjonen var inspirert av datidens flydesign og konstruksjon den gang. Under prøvekjøringene oppnådde OSGA-25 46 knop (86&nbsp;km/t) med last og 51,8 knop (96&nbsp;km/t) uten last. Under det tyske angrepet på Sovjetunionen i 1941 ble katamaranen ødelagt.<ref>[http://www.barque.ru/stories/1974/speedboat_glider_express Artikkel fra 1974 gjentrykt (russisk)]</ref><ref>[http://fleetphoto.ru/ship/79549/ ОСГА-25 «Экспресс» (russisk)]</ref><ref>[https://www.youtube.com/watch?v=UTnw_7UvRdo Глиссер-корабль ОСГА-25 "Экспресс" Youtube video]</ref>

Elvebåttrafikken på de sovjetiske og deretter russiske og ukrainske flodene har fra gammelt av vært viktig for transport av gods, råvarer og passasjerer. Allerede i den første halvdelen av det tjuende århundret var det oppstått en sterk interesse for utvikling av hurtigbåter. I etterkrigstiden skulle dette føre til de velkjente passasjerhydrofoilene av typene ''Raketa'', ''Meteor'' og ''Kometa''. Det sentrale innenfor den sovjetiske hurtigbåtutviklingen var viktigheten av liten vannturbulens etter båten i kanaler og elver med sårbare elvebredder. Luftputekatamaranen, med et katamaranskrog og luftskjørt mellom skrogene, ble tidlig hentet fram av skipskonstruktørene, den første under navnet «Raduga» var sjøsatt i 1960-61. På avstand minner disse luftputekatamaranene om lange og smale passasjerelvebåter. Mange forskjellige lufteputekatamaraner var bygd, men bare «Zarnitsa» så serieproduksjon.

Over 100 passasjerbåter av Zarnitsa-klassen ble levert fra 1972 fram til midten av 1980-årene og satt inn på forskjellige båtruter hvor det var for grunt for mer konvensjonelle fartøyer. Fergen var 22,3 meter lang og 3,85 meter bred med en dybde på 0,45 meter når luftputen var oppfylt, med et høy førerhus forut, passasjerkabin med 48 sitteplasser og motorrommet akterut.<ref>Jane´s High-speed Marine Craft and Air Cushion Vehicles, 1986, s. 34-35</ref> Havgående varianter ble utviklet, deriblant «Rassvet» og «Tsjajka», som var basert på «Orion-1» fra Leningrad. Ettersom disse var ment for saltvannstrafikk på et hav, hadde de mer konvensjonelle katamaranskrog med dyp kanal og bølgebryter, og passasjerkabinen rommet 80 sitteplasser. 30 båter av Tsjajka-klassen ble bygd fra 1976 av.<ref>Jane´s High-speed Marine Craft and Air Cushion Vehicles, 1986, s. 36-37</ref>

Større katamaranfartøyer ble også bygd i Sovjetunionen. Problemet med vannturbulens etter en katamaran ble løst på 1960-tallet av M.Y. Alferiev, som oppdaget at hvis man splittet et enkeltskrogsfartøy i to for å skape et asymmetrisk katamaranskrog, kunne man redusere bølgeeffekten i fartøyets [[kjølvann]]. Også hvis fartøyet skulle bli meget langt i forholdet til bredden vil man få minimal turbulens i vannet, det var også viktig å ha så lite dypgang som mulig, spesielt i grunne elver med 5-10 meter i dybden. Denne designløsningen brukes i moderne ''elvekatamaraner'' i nyere tid. Fram til år 2000 ble 13 katamaraner på mellom 40 og 130 meter i lengde bygd og sjøsatt på de store russiske flodene. Mange av fartøyene har overlevd inn i det tjueførste århundret som elvecruisebåter.<ref>[http://fleetphoto.ru/ship/1533/ Отдых-1]</ref> I 1975 ble en stor katamaran på 47,7 meter lengde sjøsatt med en kapasitet på 283 passasjerer som kunne oppnå 30 knop (45&nbsp;km/t) takket være designet med et langt og grunt skrog som hadde blitt tynnet i forveien.<ref>High Speed Catamarans and Multihulls, s. 9</ref> Katamaranfergen het «Anatoly Uglovsky» (''Анатолий Угловский'').<ref>[http://fleetphoto.ru/photo/28906/ Anatoly Uglovsky]</ref>

[[Fil:MS Fjordglytt Fylkesbaatane Byfjorden (000000).jpg|thumb|«Fjordglytt», den første [[westamaran]]en, på Byfjorden i 1990.]]
Katamaranfergens avgjørende gjennombrudd som et hurtiggående sjøtransportmiddel kom i Norge, da Westermoen Hydrofoil A/S i 1971 sjøsatte den første ''westamaran'', «Fjordglytt», som ble levert til Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane den 1. juni. Designeren som hadde stått for designutkastet og byggingen var ''Harald Henriksen'', som hadde tjenestegjort som kommandørkaptein i Sjøforsvaret.<ref>Bjørn Foss, s. 46</ref> Toralf Westermoen aksepterte Henriksens revolusjonerende design med asymmetrisk skrog og stor indre rommelighet som tillot stor kapasitet i bytte mot noe mindre marsjhastighet. Med «Fjordglytt» viste det seg at man hadde fått en meget praktisk og velfungerende båttype tilpasset sin rolle som hurtigbåt. Dermed startet westamaranene ikke bare hurtigbåttrafikken langs Norges kyst, men beviste også katamaranfergens potensial. Lisensrettigheter ble solgt til Mitsui i Japan i 1973 for produksjon av ''Super Westamaran'' og ''Supermaran''.<ref>Jane´s High-speed Marine Craft and Air Cushion Vehicles, 1986, s. 186</ref>

På midten av 1980-årene gikk hurtigbåtprodusentene med Kværner-Fjellstrand i Norge i spissen over til symmetrisk skrog med skarp baug for å ha liten vannmotstand og dermed oppnå større marsjhastighet til sjøs.<ref>Bjørn Foss, s. 137</ref> Men samtidig skulle Australia seile opp som en hurtigbåtnasjon med båtbyggerselskapet ''International Catamarans'' (InCat). Den første katamaranen som var bygd av InCat, var «Jeremiah Ryan» i 1977.<ref>Jane´s High-speed Marine Craft and Air Cushion Vehicles, 1986, s 180</ref> InCat valgt å ta strategien om minimal vannmotstand til det ekstreme med prototypen «Little Devil» i 1984 med bølgekuttende design i baugprofilen. Istedenfor å bryte seg gjennom bølgene, skulle man kutte seg gjennom med syltynne spisse ender. Den første passasjerkatamaranen med bølgekuttende skrog i trimaranform med to skrog som stakk ned i vannet og et tredje skrog med bølgebryterbaug lik reist over vannoverflaten er «Tassie Devil 2001»<ref>[https://www.incat.com.au/vessel-size/earlier-vessels/ EARLIER VESSELS Prior to 1990]</ref>, sjøsatt i desember 1986.<ref>[https://www.incat.com.au/history/ DEVELOPMENT OF PASSENGER/VEHICLE FERRIES]</ref>

Australia som den ledende skipsbyggingsnasjon innenfor hurtigbåt med bølgekuttende skrog som er ment for å kutte seg gjennom bølgene, hadde i 2000-årene tatt ledelsen innenfor hurtigbåtproduksjon med 18 skipsbyggingsselskaper (2007), og spesialiserte seg i store katamaranferger som ''Auto Express''-serien i forskjellige varianter, fra de største med bildekk til de minste basert på norsk design. Et eksempel er ''Auto Express 86'' (86 antyder totallengden), «Villum Clausen» levert til Danmark i mars 2000. Den satte rekord med 44,29 knop i løpet av 24 timer på 1,063 nautisk mil. Slike ferger kan ha et ekstra dekk for å romme et gjennomgående bildekk med baugport forut og akterover.<ref>Jane`s High-Speed Marine Transportation 2007-2008, s. 82</ref> InCat, som er den meste kjente produsenten i Australia med sine unike katamaraner med trimaranskrog - den midtre hevet over havoverflaten, leverte også store ferger, men bare med baugport i akter. Fra Australia var ekspertise innenfor bølgekutting spredt til andre land som Danmark med «Mai Mols» sjøsatt i 1996 og Japan med «Hayabusa»<ref>[http://www.amd.com.au/vessels/k1500.php AMD1500 MkII - "Hayabusa"]</ref>, et [[roroskip]] sjøsatt i 1994.<ref>Jane`s High-Speed Marine Transportation 2007-2008, s. 136-137</ref>

Den største bilfergen med katamaranskrog i Japan er «Super Liner Ogasawara», sjøsatt i 2005 som et 140 meter langt og 29,8 meter bred skip med bruttotonnasje på {{nowrap|14 500 tonn}}. Som luftputekatamaran skulle fergen, som var basert på Techno-Superliner (TSL) prosjektet, settes inn i sambandet mellom Tokyo og Ogaswara-Gunso 1000 kilometer ut i havet, med forhåpninger om å kutte ned reisetiden fra 26 timer til 16 timer. Kapasiteten ville være på 740 passasjerer og 40 containere på skinneunderlag.<ref>[https://fairplay.ihs.com/ship-construction/article/4191191/fast-ferries-tsl-set-to-take-to-the-water-in-tokyo Fast Ferries - TSL set to take to the water in Tokyo]</ref> Prosjektet ble kansellert fordi oljeprisen hadde skutt rett opp i været, til tross for at skipet var sjøsatt og i sjøprøvning. Man oppnådde 42,8 knop under seilas.<ref>Jane´s High-Speed Marine Transportation 2007-2008, s. 15</ref> «Super Liner Ogasawara» ble ikke solgt, og bare så prøvedrift fram til 2011. Da ble fergen sendt ut til Ishonomaki, Miyagi-prefekturet etter [[Jordskjelvet ved Tōhoku 2011|jordskjelvet]] i mars 2011 for å gi nødhjelp. I 2017 ble fergen opphugd. 
<gallery mode="packed" heights="150px">
File:Seacat Isle of Man 04.JPG |«Seacat Isle of Man» bygd av InCat i 1991
File:MS Kommandøren Fjord1 Fylkesbaatane (091901).jpg |MS «Kommandøren» bygd i 1990 av Kværner Fjellstrand
File:Super Liner Ogasawara 20110514.jpg |«Super Liner Ogasawara», mai 2011
</gallery>