Redigerer Kartago (avsnitt)

=== Romersk Kartago ===
[[Fil:Funeral Mosaic from Carthage.jpg|miniatyr|venstre|175px|Kristen gravmosaikk fra romersk tid, 400-500-tallet f.Kr.]]
[[Fil:Karta Karthago.PNG|miniatyr|Romerske Kartago.]]
[[Fil:Follis-Domitius Alexander-carthage RIC 68.jpg|miniatyr|[[Domitius Aleksander]] på en [[follis]]. På baksiden, personifiseringen av Kartago, hans hovedstad.]]

Da Kartago falt, ble dens nærliggende rival [[Utica]], en romersk alliert, gjort til hovedstad for regionen og erstattet Kartago som det ledende senter for handelen i regionen. Den hadde en fordelaktig posisjon ved å være beliggende ved utløpet av elven [[Medjerda]], Tunisias eneste elv som renner året rundt. Imidlertid førte kultiveringen av korn i de tunisiske fjellene til at store mengder med [[silt]] eroderte ut i elven og silten samlet seg i havnen til den ble ubrukbar. Romerne ble derfor tvunget til å gjenoppbygge Kartago.

Ved 122 f.Kr. opprettet Gaius Gracchus en kortvarig ''[[colonia]]'' som etter det latinske navnet på den kartagiske gudinnen [[Tanit]], ''Iuno Caelestis'', ble kalt for Colonia Iunonia. Hensikten var å skaffe dyrkbar land for de utarmede bøndene. Senatet avskaffet kolonien en tid senere for underminere Gracchus’ autoritet. Etter dette ulykkelige forsøket ble nye Kartago bygd på samme land av [[Julius Cæsar]] mellom 49 og 44 f.Kr. Ved 100-tallet e.Kr. hadde den allerede vokst til å bli den nest største byen i den vestlige halvdelen av Romerriket med en befolkningen på opptil 500 000 innbyggere.<ref>[https://weburbanist.com/2010/09/26/bridges-that-babble-on-15-amazing-roman-aqueducts/ «Bridges That Babble On: 15 Amazing Roman Aqueducts»], ''Web Urbanist''</ref> Den var senteret for den romerske provinsen [[Africa (romersk provins)|Africa]], som ble den fremste brødkurven for Italia. Blant dens fremste monument var et [[amfiteater]].

Kartago ble et senter for [[tidlig kristendom]] og ble et bispesete. I en første av en rekke kirkeråd i Kartago noen få år senere, var ikke færre enn 70 biskoper tilstede, om enn dårlig dokumentert. Teologen [[Tertullianus]] brøt senere med hovedstrømningen som var økende representert i Vesten ved at biskopen av Roma (paven) fikk forrang, men en langt mer alvorlig splid blant kristne var kontroversen med [[donatister]]ne, som [[Augustin av Hippo]] benyttet mye tid og pergament for argumentere imot. Ved kirkemøtet i Kartago i 397 ble [[Bibelens kanon|den bibelske kanon]], den samling av bøker i ''[[Bibelen]]'' som regnes av troende som [[hellige]], bekreftet for den vestlige kirken. 

På 400-tallet ble Kartago og andre sentre i Nord-Afrika erobret av vandalene, ledet av [[Geiserik]], som beseiret den romerske general [[Bonifacius]] og gjorde byen til hovedstad i vandalenes kongerike. Geiserik var betraktet som en kjetter, ettersom han var tilhenger av [[Arianisme|ariansk kristendom]], som var avskyelig for katolske (rettroende) kristne. Etter et mislykket forsøk på å gjenerobre Kartago greide [[Østromerriket]] endelig å overvinne vandalene i vandalkrigen 533–534. Kort tid etter ble Kartago gjort til sete for det pretorianske prefekturet Afrika (''praefectura praetorio Africae''), som ble gjort til et [[Eksark|eksarkat]], en militær forvaltningsenhet, under keiser [[Maurikios]]’ styre, slik som [[eksarkatet Ravenna]] var det på [[Appenninerhalvøya|den italienske halvøy]]. De to eksarkatene var det vestlige brystvernet for Østromerriket, alt som var igjen av dens militære makt i Vesten. Tidlig på 600-tallet veltet Herakleios den eldre, [[eksark]] av Kartago, den østromerske keiser [[Fokas]], hvorpå hans sønn [[Herakleios]] overtok keisertronen i [[Konstantinopel]].