Redigerer Karlstadforhandlingene (avsnitt)

===Stormaktenes intervenering===
[[Fil:Unionsupplösningen staty.JPG|thumb|Statue over den fredelige unionsoppløsningen i [[Karlstad]].]]
Wedel Jarlsbergs rapporter om mobilisering fra svensk side og hans senere forslag om å få til en samlet britisk-dansk anmodning om at svenskene skulle takke nei til trontilbudet som var blitt gitt til en prins av slekten Bernadotte, hadde plassert ham i et skarpt skille i britisk diplomati. [[Edvard VII av Storbritannia|Edward VII]] og Storbritannias minister i København, Alan Johnstone støttet ham, utenriksminister Lansdowne og minister i Stockholm Rodd gjorde ikke det.

Johnstone arrangerte et møte i København med Wedel Jarlsberg, Nansen, den danske utenriksminister [[Frederik Raben-Levetzau]] og den tyske chargé d’affaires, prins Reuss. Der ble troppeforflytningene og påståtte krav om at det fra svensk hold var et ønske om å rive ikke bare de moderne, men også de historiske delene av festningene ved Kongsvinger og Fredriksten, framlagt. Johnstone sendte flere rapporter om troppeforflytning fra svensk hold til utenriksminister Lansdowne.<ref>National Archives, FO 211/252</ref>

Rodd advarte mot å høre på Wedel Jarlsberg, «hvis varsler inntil nå ikke har vist seg troverdig»,<ref>«whose forecasts have not hitherto been altogether justified by results», originalt engelsk sitat</ref> og Lansdowne avskrev Wedel som «en svært usikker kilde».<ref>«a very unsafe guide», originalt engelsk sitat, Kolle, side 104</ref> I dette tilfellet var det imidlertid Michelsen som sto bak ryktet. Wedel Jarlsberg valgte også å ta affære, og sendte et brev til kong Edward VII den 9. september. I brevet sto det et ønske om garanti fra Danmark mot «disturbance at sea», det vil si angrep fra Sverige dersom Carl ble valgt til konge av Norge.<ref>, side 323-324, Sidney Lee: «King Edward VII - A Biography», Volume II, Macmillan & co., London, 1927</ref> Omtrent samtidig dro Nansen til England for å anmode om et møte med den britiske utenriksministeren. Lansdowne var på ferie i [[Irland]] da Nansen den 12. september oppsøkte utenriksdepartementet, og kong Edward VII ba ham møte Nansen på sommerstedet. Til dette svarte Lansdowne at dersom kongen mente det var så viktig, dro han heller til London, men at han anså at et 
:«intervju vil sannsynligvis ikke ha noe for seg og muligens bidra negativt (...) Det er åpenbart fra Rodds rapporter<nowiki>[,]</nowiki> som jeg anser mer pålitelige enn de levert av Wedel og Johnstone, at hans [Nansens] utsagn om den svenske regjeringen ikke er troverdige. Svensk mobilisering er absolutt benektet».<ref>«''interview would probably have no useful results and might do mischief.'' (...)I''t is evident from Rodd's reports<nowiki>[,]</nowiki> which I consider more trustworthy than those supplied by Wedel and Johnstone, that his'' [Nansens] ''statements as to the Swedish government are not to be implicitly trusted. Swedish mobilization is absolutely denied''», National Arcives, FO 73/652 Lansdowne til Resident Clerk (sannsynligvis Thomas Sanderson), 12. september 1905</ref>

På tysk side var det hele mer eller mindre forstått. Da Reuss rapporterte om troppeforflytningene som Nansen og Wedel Jarlsberg snakket om, ble Felix von Müller, Casimir von Leydens etterfølger som tysk sendemann i Stockholm, kontaktet. På spørsmål om intervenering, frarådet han det. Han forklarte at den såkalte mobiliseringen fra svensk side var vanlige øvelser, og at de ikke var mobilisert. Han forklarte også at svenskenes minstekrav bare gjaldt de nye, og ikke de gamle delene av Kongsvinger og Fredriksten.<ref>Sude 89, Sune Jungar: ''Ryssland och den svensk-norska unionens upplösning'', Åbo Akademi, Åbo, 1969</ref><ref>Auswärtiges Amt, Politisches Archiv R8353 von Müller-Auswärtiges Amt (telegram), 12. september 1905, nr. 80</ref> Det var enighet fra samtlige parter, inkludert Wilhelm II, hvis aktivitet stort sett var redusert til å lese gjennom depescher og gjøre randbemerkninger. Dermed ble Tyskland passive gjennom hele konflikten.

Imidlertid bestemte Frankrikes [[sendemann]] i Sverige, Theophile Marchand, seg for å sende en [[démarche]] til den svenske regjeringen for å be om moderasjon og klokskap. En tilsvarende démarche som nevnte spesifikt grensefestningene, ble sendt av Russlands sendemann Budberg, på tross av at han i møte med Müller og Rodd ble frarådet det av begge.<ref>National Archives, FO 73/652 Rodd til Lansdowne, 13. september 1905</ref><ref>Auswärtiges Amt, Politisches Archiw, Müller til Bülow, 13. september 1905</ref> For Englands del hadde sir Thomas Sanderson en samtale med den svenske minister [[Carl Bildt (1850–1931)|Carl Bildt]] i London den 14. september der han understreket betydningen av en hurtig løsning.

Ifølge Bildts gjengivelse av samtalen, som han sendte til kronprins Gustaf og Christian Lundeberg, var Englands inntrykk den at de kunne intervenere, og at «Englands sympati skulle ej vara för oss».<ref name="ReferenceA">Side 212, Arne Wåhlstrand: ''Karlstadkonferensen 1905 Protokoll och Aktstykken''</ref> England kom også med en anmodning til Sverige om å vise høflighet overfor nordmennene, men utover dette var deres involvering begrenset.<ref>Side 320, Arne Wåhlstrand: ''Karlstadkonferensen 1905 Protokoll och Aktstykken''</ref> I tillegg hadde kronprins Gustaf pratet med Rodd om situasjonen, og Rodd forsikret at England ikke kom til å intervenere, noe Gustaf telegraferte til den svenske delegasjonen den 15. september, etter at de hadde begynt igjen.<ref name="ReferenceB">Side 214, Arne Wåhlstrand: ''Karlstadkonferensen 1905 Protokoll och Aktstykken''</ref>

Den tyske sendemannens eneste gjenværende rolle knyttet til konvensjonen var å kontakte den svenske kabinettsekretæren, understreke at han ikke ønsket å gjøre noen form for representasjon og få bekreftet om Sverige skulle rive de historiske festningene. Dette fikk han et negativt svar på.<ref>Side 370, Karl Hildebrand: «Gustav V 1858-1911» Aktiebolaget Svensk Litteratur, Stockholm, 1945</ref> Tysklands ikke-intervenerende valg beskrev Rennell Rodd som «den klokere kursen».<ref>«the wiser course», James Rennell Rodd/Torsten Burgman: «Lord Rennells Private Diary för året 1905», Lund, 1981, side 29</ref>