Redigerer Karl Martell (avsnitt)

=== Interregnum ===
På slutten av hans kampanjer i Provence og [[Septimania]], døde kong Teoderik IV i 737. Martell som kalte seg ''major domus'' og ''princeps et dux Francorum'', utnevnte ikke en ny konge og ingen krevde en. Tronen var ubesatt til Martell døde. Som historikeren [[Charles Oman]] sier, «han brydde seg ikke med navn eller tittel så lenge den reelle makten var i hans hender».<ref>''The Dark Ages'', s.297</ref> Nowich slutter seg til Oman og sier:

:''«Han holdt ikke noe hoff, brydde seg ikke om titler og tanken på en krone moret ham. Alt som interesserte ham var den virkelige essensen av makt og hva som kunne gjøres med den. Han mente at han hadde et oppdrag med å ta vare på det som hans forfedre hadde kjempet så hardt for å bygge etter Romas fall og var fast bestemt på å ikke la det gå til grunne under hans vakt. En mann med slik enorm makt, den virkelige herre av dagens Europa i hans livstid, brydde seg ikke med å vise seg frem, men bare med resultatene.»''

Perioden med interregnum, de siste fire årene i Karls liv, var mer fredelig enn mesteparten hadde vært, og mye av denne tiden ble nå brukt på administrative og organisasjonelle planer for å skape en mer effektiv stat. Men han fikk sakserne i [[Westfalen]] til å anerkjenne ham og betale skatt i [[738]] og slo ned et opprør i Provence ledet av Maurontus i 739. Karl satte i gang med å integrere de perifere områdene i imperiet sitt inn i den frankiske kirken. Han opprettet fire bispedømmer i Bayern ([[Salzburg]], [[Regensburg]], [[Freising]] og [[Passau]]) og gav dem Bonifatius som [[erkebiskop]] og [[metropolitt]] over hele Tyskland øst for Rhinen med hans sete i [[Mainz]]. Boniface hadde vært under Karls beskyttelse fra 723, og helgenen selv forklarte sin gamle venn, Daniel av Winchester, at uten denne beskyttelsen kunne han hverken administrere sin kirke, forsvare sine geistlige eller forhindre kjetteri. Det var Boniface som hadde forsvart Karl med størst fasthet i hans gjerninger da han tok kirkens områder for å betale sin hær i dagene som førte frem til Poitiers, som en som gjorde hva han kunne for å beskytte kristendommen. I [[739]] ba pave [[Gregor III]] Karl om hans hjelp mot Liutprand. Men Karl hatet å kjempe mot en tidligere alliert og ignorerte pavens bønn om hjelp. Likevel viste pavens bønn om frankisk beskyttelse hvor langt Martell hadde kommet fra de dagene han var en hårsbredd fra å bli bannlyst, og satte scenen for hans sønn og sønnesønn til å bokstavelig talt omrokere Italia etter pavens behov og beskyttelse.