Redigerer Jonas Lie (1899–1945) (avsnitt)

== Frontkjemper ==
[[Fil:Frontkjemper.jpg|mini|upright|[[Frontkjempermerket]] ble tildelt norske frontkjempere og er utformet i den [[norrøn]]e stilen som de norske nasjonalsosialistene fremelsket]]
Lie var en ivrig talsmann for [[frontkjemper]]tjeneste på tysk side, og ble sammen med Riisnæs valgt ut til å lede den norske avdelingen av [[Allgemeine SS]]. Riisnæs var Lies nærmeste fortrolige i regjeringen og ble i likhet med Lie møtt med stor mistro innen NS. På et møte i forbindelse med Himmlers avreise etter norgesbesøket i februar 1941, ble man enige om at Lie og Riisnæs skulle få fronterfaring. Dette var i tråd med SS', og særlig [[Reinhard Heydrich]]s, oppfatning at lederne i SS måtte ha kamperfaring (''Kämpfende Verwaltung''). Man ville unngå et tilbaketrukket og fjernt byråkrati uten kjennskap til realitetene, så for den som ønsket å gjøre karriere i SS var fronterfaring en betingelse.

=== Balkan ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-J06632, Sepp Dietrich.jpg|mini|left|upright|Den beryktede [[Sepp Dietrich]] var Lies øverstkommanderende under Balkan-felttoget{{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
28. mars 1941 fløy Lie, Riisnæs, [[gauleiter]] [[Paul Wegener (1908-1993)|Paul Wegener]] og [[Heinrich Fehlis]] til Berlin for å møte Himmler. Himmler ba Lie og Riisnæs om å melde seg for [[Sepp Dietrich]], sjef for [[Leibstandarte SS Adolf Hitler]] ved hans midlertidige hovedkvarter i Bulgaria. Riisnæs, som ikke hadde militærfaglig bakkgrunn, ble krigskorrespondent, mens Lie fikk grad av [[Hauptsturmführer]] og tjenestegjorde i den 1. bataljons stab under [[invasjonen av Jugoslavia]] og [[slaget om Hellas]].

6. mai ankom Himmler det erobrede Hellas og delte ut [[Jernkorset]] til 70 SS-offiser, deriblant Lie. Lie og Riisnæs hadde deretter møte med blant andre Himmler for å diskutere den framtidige dannelsen av Norges SS og Quislings innledende skepsis til planene.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 197.</ref> Senere var det seiersparade i [[Aten]], og Lie deltok under defileringen forbi Himmler og felttogets tyske øverstkommanderende, [[Wilhelm List]].<ref name="r198">[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 198.</ref>

Lie og Riisnæs reiste med fly til [[München]] 10. mai, og skulle etter planen ha møtt Hitler i [[Berghof]], men dette ble avlyst som følge av [[Rudolf Hess]]' flytur til Skottland samme dag.<ref name="r198" /> 14. mai kom de tilbake til Norge.<ref name="r198" />

Etter opplevelsene på Balkan skrev Lie krigsdokumentaren ''Over Balkans syv blåner'' som ble utgitt i 1942. Boken gjennomsyres av krigsromantikk og beundring for Tyskland og nasjonalsosialismen.<ref name="nbl" /> Han knapt antyder de massakrene som ''[[Einsatzgruppen]]'' utførte under felttoget, og det er uklart om han kjente til dem, selv om det regnes som sannsynlig.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 194&ndash;195.</ref>

=== Leningrad ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-R63872, Georg von Küchler.jpg|mini|upright|Den tyske øverstkommanderende mens Lie var ved Leningrad, [[Georg von Küchler]]]]
[[Fil:Leningrad Siege May 1942 - January 1943.png|mini|Frontene under [[beleiringen av Leningrad]] mens Lie var der]]
Lies neste frontoppdrag kom 16 måneder senere, etter at han var blitt politiminister i [[Vidkun Quislings andre regjering]]. Vervingen til Lies frontenhet foregikk samtidig som [[Germanske SS Norge]] ble etablert. I den forbindelse tok Lie i en artikkel i ''Norsk Politiblad'' 20. juli 1942 til orde for  opprettelse en egen norsk politiavdeling ved [[Østfronten (andre verdenskrig)|østfronten]]. Politimenn som sluttet seg til ble lokket med offiserskarriere i det norske politiet etter hjemkomst. Lie hadde hatt verveaksjonen gående helt siden januar samme år, men det gikk tregt.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 258&ndash;261.</ref>

I løpet av det halve året Lie var borte, fungerte Riisnæs som leder av Politidepartementet. I denne perioden iverksatte Riisnæs og [[Karl A. Marthinsen]] arrestasjonen av norske jøder og deportasjonen med [[DS «Donau»]] 26. november 1942, en aksjon Lie hadde vært sentral i planleggingen av.

I begynnelsen av september 1942 reiste det norske ''1. politikompani'' i [[Den norske legion]] med båt til [[Tallinn]] for å delta under [[Beleiringen av Leningrad]].
Som kompanisjef ledet Lie enheten da de tok oppstilling ved fronten den 8. oktober.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 264.</ref> Lies intensjon var imidlertid ikke at kompaniet skulle ha ordinær fronttjeneste, han ønsket at de skulle fungere som et [[ordenspoliti]] med [[ordenstjeneste]] i en russisk by eller distrikt bak de tyske linjene.<ref name="r259">[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 259.</ref> Det er ikke klart hvilken type polititjeneste Lie så for seg,<ref name="r259" /> det kan ha vært anti-partisanvirksomhet eller det som ble omtalt som «bandebekjempelse» – i realiteten jødeutryddelser.<ref name="r259" /> Tjenesten ble imidlertid endret rett før avreise, og selv om kompaniet bare besto av tre geværtropper og en stab, tilsammen 90 mann, ble det satt inn i fronttjeneste som om det var fullt bemannet.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 261.</ref> Dette var også nødvendig etter at Den norske legion var blitt sterkt redusert samtidig som kampmoralen i legionen var svært lav etter at de fikk melding om at for seksmånederskontraktene var det bare tiden ved fronten som talte, og ikke den forutgående treningsperioden.<ref name="r263">[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 263.</ref> I tillegg ble ikke støtten de skulle få fra Lies kompani tatt alvorlig, sammenrasket, liten og svakt trent som de var.<ref name="r263" /> I realiteten hadde de bare kapasitet til å opptre som en vaktlinje som avviste oppklaringspatruljer og mindre angrep.<ref name="r263" />

I januar 1943 ble kommandanten for Den norske legion, major [[Arthur Qvist]] sendt på permisjon i Berlin, og Lie ble fungerende sjef for legionen. Himmler var sterkt misfornøyd med legionens innsats, og da Quisling krevde at alle sårede og stridsudyktige i enheten skulle sendes tilbake til Norge, ble Himmler så rasende at han truet med å kaste alle nordmenn ut av Waffen SS.<ref name="r268">[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 268&ndash;269.</ref> Kampmoralen var så lav at av 50 som hadde vært på permisjon i Norge, vendte bare 10 tilbake til tjeneste.<ref name="r268" /> Også Lie fikk ansvaret for at det sto så dårlig til, da han hadde vært med på å sende så dårlig trente mannskaper i felt, samtidig som han ble oppfattet som en av få nordmenn som hadde tilstrekkelig autoritet overfor tyskerne til å si ifra.<ref name="r268" /> I stedet for å si fra sendte Lie den 14. februar styrken ut på et offensivt oppdrag der oppgaven var å sprenge russiske bunkere i ly av snøværet.<ref name="r268" /> Aksjonen ble vellykket, særlig etter at russerne svarte med et mislykket angrep på stillingene, og ti russere falt.

Lie ble dekorert med [[Jernkorset]] av første klasse, og kom tilbake i Oslo i slutten av februar 1943 som [[Sturmbannführer|SS-Sturmbannführer]]. Han var imidlertid sterkt svekket, både fysisk og psykisk: smittet av [[malaria]]<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 276.</ref> og redusert av alkoholbruk, og etter [[Slaget om Stalingrad|nederlaget ved Stalingrad]], [[Felttoget i Nord-Afrika|nederlaget i Nord-Afrika]], avsettelsen av [[Benito Mussolini]], [[invasjonen av Sicilia]] og [[Andre verdenskrig#Felttoget i Italia|tapet av det sørlige Italia]] var det begynt å gå opp for ham at Tyskland kunne komme til å tape krigen.