Redigerer Ivar Aasen (avsnitt)

=== Bygge et språk ===
[[Fil:Garborg av Olav Rusti 1912.jpg|thumb|[[Olav Rusti]]s maleri av [[Arne Garborg]]]]
[[File:Ivar Aasen på Karl Johans gate (6435519409).jpg|thumb|Gammel og skrøpelig Ivar Aasen fotografert av [[Carl Størmer]] på Karl Johans gate på 1890-tallet.]]
Da Ivar Aasen begynte sitt innsamlingsarbeide, stod nasjonalromantikken på høyden. [[nasjonalromantikken|Herders]] tanker om at alle nasjoner hadde en folkeånd, en ''Volksgeist'' som ga seg til kjenne i språk, litteratur, kunst og andre kulturelle uttrykk, preget de nasjonale tankene i Europa på 1840-tallet. Et eget skriftspråk var viktig som symbol på Norges selvstendighet, idet det ville være et avgjørende tegn på at nordmenn skilte seg fra danskene.

Etter ca. 1860 var entusiasmen borte.{{tr}} Selv om det aldri var snakk om å frata Aasen stipendet, ble hans arbeid langt på vei ignorert, bøkene ble oversett av bokanmelderne og salget gikk meget langsomt.

Det har vært antydet flere grunner til dette stemningsskiftet, blant annet at Aasen havnet i etterkant av den ideologiske utviklingen. Aasen traff tidsånden da han presenterte sitt prosjekt i 1842, men nasjonalromantikken i Norge nådde toppen i 1849. At Aasens språkform var «norskere», var altså ikke lenger umiddelbart en fordel på 1850-tallet.

Slik normen for landsmålet foreligger i sin endelige versjon i ''[[Norsk Grammatik]]'' (1864) og ''Norsk Ordbog'' (1873), er den sterkt arkaiserende (gammelmodig), med et komplekst grammatikalsk system og strengt puristiske regler for ordforrådet, der særlig nedertyske lånord som begynner på ''an-'' eller ''be-'' er utelukket. I den grad det eksisterer et motsetningsforhold mellom pedagogiske og nasjonale hensyn, er det de nasjonale hensynene som har gått seirende ut.

I 1858 fikk Aasen trykt sin nynorske oversettelse av ''Fridthjofs saga''. Dette kom som supplement til Folkevennen. I denne forbindelsen skrev [[Eilert Sundt]] et oppsett, ''Om det norske sprog'', der han skriver:

''(Folkevennen) ville svigte sit Kald, dersom den ikke forstod, at den nærmeste Tidsalder er usædvanlig vigtig for vort Sprogs Fremtid, og at dets Skjæbne har uendelig meget at betyde for Folkets Oplysning og hele aandelige Udvikling.''

Han legger deretter vekt på at riktig mange skal bruke tid på å sette seg inn i allmuemålet, og anbefaler derfor leserne å sette seg inn i Aasens oversettelse. Sundt skriver videre:

''Det er skrevet efter nogle af de mest uforvandskede Bygdemaal, men tillige med stadigt Hensyn baade til de andre Bygdemaal og til det gamle norske Skriftsprog, og dette er gjort med et sandt Mesterskap, saa vi trygt kunne lade det gjælde som et Mønster for det almindelige norske Landsmaal eller Folkesprog.''

Eilert Sundt støttet Aasens vitenskapelige prosjekt, men holdt seg i praksis til Knudsens normalisering.

[[Bjørnstjerne Bjørnson]], som hadde prøvd seg som landsmålsdikter i unge år, gikk over til [[Knud Knudsen]] fordi landsmålet var for vanskelig for ham å lære.{{Trenger referanse}} Bjørnson mistet etterhvert enhver tro på Aasens prosjekt, og stiftet senere [[Norsk Riksmålsforbund]].

For en del andre, som støttespilleren [[Peter Andreas Munch|P.A. Munch]] og den tidlige landsmålsforfatteren Jan Prahl var Aasens språk for lite arkaisk, ettersom Aasen ikke var villig til å gjenopplive grammatikalske former som ikke hadde overlevd i en eller annen dialekt. Der Aasen gikk inn for flertallsformen ''dei'', ville Munch ha skrevet ''deir''.

Også senere landsmålsforfattere som [[Olaus Fjørtoft]] og [[Arne Garborg]] behandlet Aasens norm svært fritt, mye til Aasens mishag. Noe av det siste Aasen arbeidet med på slutten av 1880-tallet, var den fortsatt upubliserte avhandlingen [[Målfusk]], der Aasen kritiserer landsmålsforfatterne for danismer som upp-yver istedenfor upp-etter. I tillegg mislikte Aasen mange av Garborgs nydannelser, som [[norskdom]]. Han slo også ned på bygdemålsformer og slurvete dagligtale.

Ivar Aasen var ingen organisasjonsmann eller agitator; nynorskbevegelsen er oppstått uten videre engasjement fra hans side. Det var først på 1870-tallet at [[Arne Garborg]] fikk fart på den organiserte landsmålsbevegelsen. Aasen ønsket imidlertid ikke målstrid, og tok sjelden til motmæle mot kritikk, og etter 1860 sluttet han helt å skrive avisinnlegg.

I ettertid har det vært lagt mye vekt på formodninger om at et skriftspråk som var basert på de norske dialektene ville gjøre det mye lettere for elevene å lære seg å lese og skrive. Det er usikkert om Aasen har sett dette som et viktig poeng, ettersom han kom fra et dialekttalende miljø der lesing og skrivning på dansk var alminnelig, og han selv hadde lært seg å lese engelsk og tysk.

Aasen har generelt blitt kritisert for å ha lagt seg på et alt for gammelmodig rettskrivningsnivå til at språket hans kunne slå gjennom som et allmenngyldig norsk språk. I det 20. århundret ble det gjennomført store rettskrivingsendringer i offisiell nynorsk der Aasens [[etymologi]]ske og [[purisme|puristiske]] normeringsprinsipper ble forlatt til fordel for en [[ortofoni|ortofon]] tilnærming mot [[bokmål]] og østlandsdialekter.87 Herders tanker om nasjonalånden virket mer og mer umoderne, og måtte i stigende grad vike for sosialistisk inspirerte tanker om frigjøring gjennom folkeopplysning. Denne utviklingen var i full gang allerede i Aasens levetid, men skjøt fart da den første offisielle nynorsknormen ble vedtatt i 1901. Også i ordforrådet slapp man gradvis igjennom mange ord Aasen avviste som unorske, men forbudet mot ord som begynner på ''an-'' og ''be-'' har i stor grad blitt stående.