Redigerer Italias samling (avsnitt)

=== Revolusjon og diplomati (1848–1857) ===
{{utdypende|Den første italienske frigjøringskrig}}
Allerede i januar 1848 begynte det opptøyer i Italia i året som ble kjent som [[Revolusjonene i 1848|revolusjonsåret 1848]]. Både Milano og Sicilia gjorde opprør. I sør spredte opprøret seg raskt til hele Sør-Italia, der blant annet kravet fra bøndene var felles jord som under føydalismen. I nord spredte opptøyene seg til Toscana, Piemonte og Venezia i løpet av årets første tre måneder. Venezia tok også imot Giuseppe Mazzini, som befant seg i London, som leder av byen.<ref>Side 189, Cassina Wolff</ref>

Cesare Balbo, som nå var statsminister i Sardinia-Piemonte, rådet kong Karl Albert om å intervenere i Lombardia for å hjelpe de moderate. Hvorvidt krigen var en selvstendighetskrig for Italia eller en ekspansjonskrig for Sardinia-Piemonte, er uklart, men de fikk hjelp fra Toscana, Kirkestaten og Napoli for å støtte Piemonte og Lombardia mot Østerrike. Også skikkelser som Gugliemo Pepe og [[Giuseppe Garibaldi]] deltok. Dessverre for den samlede troppen var de sterke uenighetene mellom Mazzini-tilhengerne, Gioberti-tilhengerne og Balbo-tilhengerne og alle et eller annet sted imellom så store at hæren ikke fungerte særlig godt. Kirkestatens styrker trakk seg, og deretter Napolis og Firenzes. Pavens problemer med å gå til krig mot et katolsk land gjorde at han trakk seg fra videre krig mot Østerrike. I tillegg slet paven med å støtte de sterkt republikanske skikkelsene som Mazzini, Garibaldi og deres likemenn.<ref name="ReferenceA"/> Det betydde at Giobertis linje hadde spilt fallitt.<ref>Side 189-190, Cassina Wolff</ref>

Sardinia-Piemonte ville ikke helt gi seg, og da Vincenzo Gioberti ble utnevnt til statsminister, foreslo han at nytt angrep for å samle demokratene som hadde gjort opprør i Firenze, Roma og Venezia. Imidlertid slo angrepet feil, og Østerrike beseiret Sardinia-Piemonte fullstendig ved Novara. Som resultat av det måtte kong Karl Albert abdisere til fordel for sin sønn, [[Viktor Emmanuel II av Italia|Victor Emmanuel II]], som lyktes med å forhandle frem en fredsavtale med Østerrike der de ikke måtte avstå noe land.<ref>Side 191, Cassina Wolff</ref>

Opprørene i Roma og på Sicilia inkluderte grunnlover. Den på Sicilia var moderat, skrevet av baroner, og lot seg inspirere av 1830-grunnloven i Frankrike. Den i Roma var radikal, skrevet av intellektuelle fra middelklassen og ville fjerne Kirkens fordeler og skape mer etterrettelighet og etterprøving.<ref>Side 192, Cassina Wolff</ref>

==== Cavour tar over (1852–1857) ====
[[Bilde:Francesco Hayez 041.jpg|miniatyr|[[Camillo Benso di Cavour]], regnet som «en av de mest skaprsinidge polikiske taktikere på denne tiden – og noensinne».<ref>«one of the shrewdest political tacticians of that or any age» - Side 547, R.R. Palmer, Joel Colton: ''A History of the Modern World'', McGraw-Hill (8. utgave), New York, c1995</ref>{{byline|type=Malt av|Antonio Ciseri}}]]
Vincenzo Gioberti gikk også av i 1849 og døde tre år senere. Hans etterfølgere satt bare i kort tid, før Massimo d’Azeglio overtok. Heller ikke d’Azeglio statsministerperiode var særlig vellykket, og da [[Camillo Benso di Cavour]] samarbeidet med lederen for de moderate demokratene, ble Azeglio felt og Cavour tok over som statsminister.

Gjennom sitt samarbeid med de moderate demokratene hadde Cavour tilsidesatt både de sterkt monarkistiske på høyresiden og de sterkt republikanske Mazzini-tilhengerne på venstresiden. Dette sikret ham langt mer stabilt styre enn hans forgjengere. Han sikret seg godt samarbeid med de moderate demokratene ved å vise moderasjon i egne krav.<ref>Side 86-87, Haddock</ref>

Likevel var det klart at Cavour styrket Sardinia-Piemonte gjennom modernisering. Under ham økte jernbanen fra 8 kilometer i 1848 til 850 i 1859, og han hadde handelsavtaler med Storbritannia, Frankrike, Belgia og Østerrike. Også fabrikker ble igangsatt under ham, om enn med store offentlige utgifter. I 1854 lyktes det også Cavour å innføre [[de facto]] parlamentarisme i Sardinia-Piemonte.<ref>Side 197-98, Cassina Wolff</ref> Han var også flink til å se en mulighet. Det var Victor Emmanuel II som ivret etter at de skulle delta i [[Krimkrigen]]. Cavour så i utgangspunktet liten hensikt i det, men han gjorde det likevel, og jobbet godt med mulighetene som dukket opp ved å kunne delta under fredsforhandlingene.<ref name="Side 89, Haddock">Side 89, Haddock</ref> Cavour fremsto der som det konservative, men ikke reaksjonære, alternativet. Han fordømte det reaksjonære styret i Kirkestaten og Napoli, og Østerrikes okkupasjon av områder utenfor Lombardia og Veneto. Samtlige av disse trekkene kunne medføre revolusjonære og republikanske opprør, advarte han om.<ref>Side 198, Cassina Wolff</ref>

Avslutningsvis ble Società Nazionale dannet i 1857 av Daniele Manin og Giorgio Pallavicino i Piemonte ettersom 1848-opptøyene hadde lettet på sensuren og åpnet for møtevirksomhet. Daniele Manin hadde tidligere samarbeidet med Mazzini i Venezia, men brukte nå tid på å forklare at nasjonalisme kunne eksistere utenfor radikal republikanisme.<ref>Side 69-70, Lucy Riall: ''The Italian Risorgimento State society and national unification'', Routledge, London, 2004</ref> Dermed hadde Mazzinis republikanisme og opptøyer fått en sterk utfordrer, og mange gikk fra Aksjonspartiet til Mazzini og over til Società Nazionale, og forkastet sammenhengen mellom republikanisme og samling av Italia.<ref>Side 199, Cassina Wolff</ref>