Redigerer Israel (avsnitt)

=== 1967–2021 ===
{{Utdypende|Midtøsten-konflikten|seogså=Liste over fredsavtaler i Midtøsten}}
I 1967 samlet Egypt, Jordan og [[Syria]] sine tropper ved de israelske grensene, utviste [[UNEF I|FNs fredsstyrker]] og blokkerte Israels adgang til [[Rødehavet]]. Israel anså disse handlingene som en ''[[casus belli]]'' for et forkjøpsangrep og innledet [[seksdagerskrigen]], en krig hvor de tok kontroll over [[Vestbredden]], [[Gazastripen]], [[Sinaihalvøya]] og [[Golanhøyden]].<ref>Smith 2006 s. 126. «Nasser, the Egyptian president, decided to mass troops in the Sinai … casus belli by Israel.»</ref> [[Grønne Linje|Grensene]] fra 1949 ble de administrative grensene mellom Israel og de okkuperte områdene. Jerusalems grenser ble utvidet, og [[Øst-Jerusalem]] ble innlemmet i Israel. Med [[Jerusalem-loven]], som gikk igjennom i 1980, bekreftet Israel denne oppfatningen og startet en ny, internasjonal kontrovers om Jerusalems status.

[[Fil:Golda Meir 03265u.jpg|miniatyr|upright|Statsminister [[Golda Meir]], som gikk av etter [[Jom kippur-krigen|jom kippur-krigen]]]]
Tidlig på 1970-tallet startet palestinske grupper en bølge av angrep rettet mot israelske mål rundt om i verden, inkludert [[München-massakren|en massakre av israelske atleter]] under [[Sommer-OL 1972]]. Israel svarte med [[Operasjon Guds vrede]], hvor de som var ansvarlig for München-massakren ble sporet opp og drept.<ref>Crowdy 2006 s. 333</ref> Den 6. oktober 1973, på [[jom kippúr]], den helligste dagen i den jødiske kalenderen, gikk den egyptiske og syriske hæren til et [[Jom kippur-krigen|overraskende angrep]] mot Israel. Krigen endte den 26. oktober da Israel hadde drevet de angripende styrkene tilbake, men de led store tap.<ref>{{Kilde www
|url=http://news.bbc.co.uk/onthisday/hi/dates/stories/october/6/newsid_2514000/2514317.stm 
|utgiver=The BBC 
|tittel=1973: Arabiske stater angriper israelske styrker
|verk=På denne dagen
|besøksdato=2007-07-15
|språk=engelsk}}</ref> En intern granskning fritok regjeringen fra ansvaret for krigen, men allmennhetens sinne tvang statsminister [[Golda Meir]] til å gå av.

Knesset-valget i 1977 markerte et stort vendepunkt i Israels politiske historie da [[Menachem Begin]]s parti, [[Likud]], tok kontrollen fra [[Arbeiderpartiet (Israel)|det israelske Arbeiderpartiet]].<ref>Bregman 2002 s. 169–70 «In hindsight we can say that 1977 was a turning point …»</ref> Senere samme år besøkte Egypts president, [[Anwar Sadat]], Israel etter invitasjon fra Menachem Begin. Sadat talte i [[Knesset]]. Anwar Sadat var den første arabiske lederen som anerkjente Israel.<ref>Bregman 2002 s. 171–4</ref> I de to etterfølgende årene skrev Sadat og Begin under på [[Camp David-avtalen]] og [[Den egyptisk-israelske fredsavtalen|
fredstraktaten mellom Israel og Egypt]].<ref>Bregman 2002 s. 186–7</ref> Israel trakk seg tilbake fra Sinaihalvøya og besluttet å gå til forhandlinger om selvstyre for palestinere på den andre siden av den grønne linjen, en plan som hittil ikke er iverksatt.

I 1982 grep Israel inn i [[den libanesiske borgerkrigen]] for å tilintetgjøre baser [[Palestinas frigjøringsorganisasjon]] (PLO) hadde brukt for å skyte ut prosjektiler mot Nord-Israel. Situasjonen utviklet seg til den [[Israels invasjon av Libanon|første Libanon-krigen]].<ref>Bregman 2002 s. 199</ref> Krigen førte til at PLO ble tvunget til å forlate Libanon, og at [[den multinasjonale styrken i Libanon]] ble utplassert for å overvåke våpenhvilen. En avtale mellom Israel og Libanon våren 1983 la forholdene til rette for Israel tilbaketrekning, men ble aldri implementert. Israel trakk seg gradvis ut i perioden 1983-85, men forble stående i Sør-Libanon for å patruljere den såkalte «[[Enklaven]]» sammen med [[Den sørlibanesiske armé]]. Dette førte til 15 år med lavintensitets geriljakrig med libanesiske militser, først og fremst [[Hizbollah]].

[[Første intifada|Den første intifada]], et palestinsk opprør mot israelske regler,<ref>{{Kilde www
|url=http://encarta.msn.com/encyclopedia_761579974/Intifada.html
|tittel=Intifada
|utgiver=Encarta Microsoft
|besøksdato=17. april 2008
|språk=engelsk
|arkiv-dato=2009-10-31
|arkiv-url=https://www.webcitation.org/5kwcCZTP4?url=http://encarta.msn.com/encyclopedia_761579974/Intifada.html
|url-status=død
}}</ref> brøt ut i 1987 med voldshandlinger i de okkuperte områdene. I løpet av de neste seks årene ble mer enn tusen mennesker drept i voldshandlinger, mye av dette var intern palestinsk vold.<ref>Stone Zenner 1994 s. 246. «Toward the end of 1991, … were the result of internal Palestinian terror.»</ref> Under [[Gulfkrigen]] angrep [[Saddam Hussein]] Israel med prosjektiler, noe mange palestinere støttet. Israel avstod, etter amerikansk oppfordring, fra å gjengjelde de irakiske angrepene.<ref>{{Kilde www
|url=http://select.nytimes.com/search/restricted/article?res=F20616FA3C5A0C7A8CDDAB0994D9494D81 
|tittel=Etter fire år ulmer intifadaen fortsatt
|utgiver=The New York Times 
|dato=9. desember 1991
|besøksdato=2007-07-15 
|språk=engelsk|forfatter=Haberman, Clyde 
}}</ref><ref>Mowlana Gerbner Schiller 1992 s. 111</ref>

[[Fil:Bill_Clinton,_Yitzhak_Rabin,_Yasser_Arafat_at_the_White_House_1993-09-13.jpg|venstre|miniatyr|[[Yitzhak Rabin]] og [[Yasir Arafat]] tar hverandre i hånden, presidert av [[Bill Clinton]], ved signeringen av [[Oslo-avtalen]], 3. september 1993]]
I 1992 ble [[Yitzhak Rabin]] statsminister etter et valg hvor hans parti frontet kompromiss med Israels naboer.<ref>Bregman 2002 s. 236</ref><ref>{{Kilde www 
|url=http://www.bc.edu/research/cjl/meta-elements/texts/cjrelations/resources/education/Israel_Palestine/cold_war_ends.htm 
|utgiver=Boston College 
|tittel=Fra slutten av den kalde krigen til 2001 
|besøksdato=2007-07-16 
|språk=engelsk 
|url-status=død 
|arkivurl=https://web.archive.org/web/20070625191031/http://www.bc.edu/research/cjl/meta-elements/texts/cjrelations/resources/education/Israel_Palestine/cold_war_ends.htm 
|arkivdato=2007-06-25 
}}</ref> Året etter signerte [[Shimon Peres]] og [[Mahmoud Abbas]], på vegne av Israel og PLO, [[Oslo-avtalen]], som ga [[den palestinske selvstyremyndigheten]] rettighetene til å styre deler av Vestbredden og Gazastripen selv, til gjengjeld for anerkjennelse av Israels rett til å eksistere og få en slutt på terrorismen.<ref>{{Kilde www
 |url=http://www.state.gov/p/nea/rls/22602.htm 
 |utgiver=U.S. Department of State 
 |tittel=Declaration of Principles on Interim Self-Government Arrangements 
 |dato=13. september 1993 
 |besøksdato=2007-07-16 
 |språk=engelsk 
 |arkiv_url=https://web.archive.org/web/20030823194850/http://www.state.gov/p/nea/rls/22602.htm 
 |arkivdato=2003-08-23 
 |url-status=død 
}}</ref> I 1994 ble [[Den israelsk-jordanske fredsavtalen|fredsavtalen]] mellom Israel og Jordan signert, og dermed ble Jordan det andre arabiske landet som normaliserte forholdet til Israel.<ref>Harkavy Neuman 2001 s. 270. «Even though Jordan in 1994 became the second country, after Egypt to sign a peace treaty with Israel …»</ref> Allmennhetens støtte til forliket avtok da Israel ble rammet av en angrepsbølge fra palestinerne. En høyreekstremistisk jøde utførte et vellykket attentat og drepte Yitzhak Rabin i november 1995, i det han forlot en fredsdemonstrasjon til støtte for Oslo-prosessen. Dette sjokkerte hele nasjonen. Mot slutten av 1990-tallet trakk Israel seg tilbake fra [[Hebron]],<ref>Bregman 2002 s. 257</ref> under [[Benjamin Netanyahu]]s styre, og signerte [[Wye-avtalen]] som ga den palestinske selvstyremyndigheten større kontroll.<ref>{{Kilde www
 |url=http://www.state.gov/p/nea/rls/22694.htm 
 |utgiver=U.S. Department of State 
 |tittel=The Wye River Memorandum 
 |dato=23. oktober 1998 
 |besøksdato=2007-07-16 
 |språk=engelsk 
 |arkiv_url=https://web.archive.org/web/20030823205715/http://www.state.gov/p/nea/rls/22694.htm 
 |arkivdato=2003-08-23 
 |url-status=død 
}}</ref>

[[Ehud Barak]], som ble valgt til statsminister i 1999, begynte et nytt årtusen med å trekke tilbake styrker fra Sør-Libanon og han avholdt forhandlinger med formannen i selvstyremyndigheten, [[Yasir Arafat]] og [[Amerikas forente stater|USAs]] daværende president [[Bill Clinton]] under [[Camp David-forhandlingene 2000|Camp David-forhandlingene i 2000]]. Under forhandlingene fremla Barak en plan for etablering av en palestinsk stat på intil 90 % av det som er Vestbredden. [[Yasir Arafat]] avslo,<ref>Gelvin 2005 s. 240</ref> i hovedsak fordi han ikke ville akseptere hele Jerusalem som israelsk hovedstad og fordi forslaget ikke ga palestinske flyktninger rett til retur til landområder i Israel. Arafat stilte som krav at hele [[Vestbredden]] samt [[Øst-Jerusalem]] skulle komme inn under palestinsk styre. Dette avviste Israel som ønsket at de største bosettingene på Vestbredden skulle innlemmes i Israel, noe som ville delt Vestbredden i to.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Fredsprosesser i Midtøsten|url=https://snl.no/Fredsprosesser_i_Midt%C3%B8sten|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2023-01-25|besøksdato=2023-11-22|språk=no|fornavn=Dag|etternavn=Leraand}}</ref> Etter at forhandlingene brøt sammen økte frustrasjonen, og etter [[Ariel Sharon]] omstridte besøk på [[Tempelhøyden]] høsten 2000, innledet palestinerne den [[andre intifada]].

Under en særskilt avstemning i 2001 ble [[Ariel Sharon]] ny statsminister. I løpet av sin funksjonstid gjennomførte Sharon en ensidig tilbaketrekning fra Gazastripen og gikk også i spissen for byggingen av [[Israels barriere på Vestbredden]].<ref>{{Kilde www
|tittel=West Bank barrier route disputed, Israeli missile kills 2 
|url=http://www.usatoday.com/news/world/2004-07-29-west-bank_x.htm 
|utgiver=The Associated Press (via USA Today) 
|dato=29. juli 2004 
|besøksdato=2007-07-16
|språk=engelsk
}}</ref> I januar 2006, etter at [[Ariel Sharon]] fikk et kraftig slag som etterlot ham i koma, ble makten ført videre til [[Ehud Olmert]]. Israelske soldater ble kidnappet av [[Hamas]] og [[Hizbollah]] og avskallingen av bosetninger ved Israels nordligste grenser førte til en [[Israel–Libanon-krisen 2006|fem uker lang krig]], kjent i Israel som andre Libanon-krig. Konflikten endte med at FN meklet frem en våpenhvile, og at FN-styrker og den libanesiske hæren ble utplassert i Sør-Libanon.

Den 27. november 2007 ble den [[Israels statsminister|israelske statsministeren]] [[Ehud Olmert]] og den palestinske presidenten [[Mahmoud Abbas]] enige om å forhandle uten betingelser, og på alle måter arbeide for å oppnå enighet innen slutten av 2008. I april 2008 fortalte den syriske presidenten [[Bashar al-Assad]] en [[Qatar]]-avis at Syria og Israel hadde diskutert en fredsavtale i over et år, med [[Tyrkia]] som mekler. Dette ble bekreftet av Israel i mai 2008.<ref>{{Kilde www| forfatter= Peter Walker m.fl. nyhetsbyråer|tittel = Olmert confirms peace talks with Syria| url = http://www.guardian.co.uk/world/2008/may/21/israelandthepalestinians.syria | utgiver = The Guardian | dato = 21. mai 2008| besøksdato = 21. mai 2008| språk = engelsk| sitat= Israel and Syria are holding indirect peace talks, with Turkey acting as a mediator …}}</ref>

I desember 2008 opphørte en våpenhvile mellom Hamas og Israel. Hamas sa at det skyldtes at Israel ikke hadde opphevet en [[Blokaden av Gazastripen|blokade mot Gazastripen]], mens Israel sa det var fordi Hamas avfyrte raketter inn i Israel fra Gaza.<ref>{{Kilde www
|url=http://news.bbc.co.uk/1/hi/world/middle_east/7818022.stm
|tittel=Q&A: Gaza conflict
|utgiver=BBC
|besøksdato=13. mars 2009}}</ref> Israel svarte med å iverksette [[Israel–Gaza-konflikten 2008–2009|«Operasjon Støpt Bly»]] med en rekke luftangrep.<ref>{{Kilde www
| forfatter = Associated Free Press
|tittel = Israeli jets pound Hamas 
| url = http://www.smh.com.au/news/world/israeli-jets-pound-hamas/2008/12/29/1230399085970.html?page=fullpage#contentSwap1 
| utgiver = The Sydney Morning Herald 
| dato = 29. desember 2008 
| besøksdato = 29. desember 2008 
| språk = engelsk}}</ref> Den 3. januar 2009 gikk israelske tropper inn i Gaza, som markerte starten på en landoffensiv.<ref>{{Kilde www
| tittel = Battleground Gaza: Israeli ground forces invade the strip
| url = http://www.smh.com.au/news/world/battleground-gaza/2009/01/04/1231003847085.html
| utgiver = smh.com.au
| dato = 5. januar 2009
| besøksdato = 5. januar 2009
| språk = engelsk| forfatter = Koutsoukis, Jason
}}</ref> [[Gazakrigen 2008–2009|Krigen]] førte til store skader på enklavens infrastruktur,<ref>{{Kilde www
| url = http://www.guardian.co.uk/world/2009/jan/26/hamas-payout-gaza-infrastructure
| tittel = Hamas offers $52m handouts to help hardest-hit Gazans
| utgiver = The Guardian
| dato = 26. januar 2009
| besøksdato = 26. april 2009
| språk = engelsk}}</ref> og et stort antall sivile ble drept.<ref>{{Kilde www
 |url=http://www.pchrgaza.org/files/PressR/English/2008/36-2009.html 
 |tittel=Confirmed figures reveal the true extent of the destruction inflicted upon the Gaza Strip; Israel’s offensive resulted in 1,417 dead, including 926 civilians, 255 police officers, and 236 fighters. 
 |utgiver=Palestinian Centre for Human Rights 
 |dato=19. mars 2009 
 |besøksdato=26. april 2009 
 |språk=engelsk 
 |url-status=død 
 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20100201173858/http://www.pchrgaza.org/files/PressR/English/2008/36-2009.html 
 |arkivdato=2010-02-01 
}}</ref> Det ble både under og etter krigen fremsatt flere harde beskyldninger om at Israel hadde begått krigsforbrytelser i Gaza.<ref name="theWorld4030"/><ref name="vg558065"/> Hamas ble på sin side kritisert for å bruke sivilbefolkningen i Gaza som sivile skjold.<ref name="theWorld4030" /><ref>{{Kilde www
| url = http://news.bbc.co.uk/2/hi/middle_east/7818122.stm
| utgiver = BBC
| tittel = Gaza 'human shields' criticised 
| dato = 8. januar 2009
| besøksdato = 26. april 2009
| språk = engelsk}}</ref> Lørdag 17. januar annonserte Israel en ensidig våpenhvile, som var betinget av elimineringen av ytterligere rakett- og bombeangrep fra Gaza. Israel begynte å trekke seg tilbake i løpet av de neste dagene.<ref>{{Kilde www
| tittel = IDF begins Gaza troop withdrawal, hours after ending 3-week offensive
| verk = Haaretz
| besøksdato = 29. januar 2009
| dato = 19. januar 2009
| url = http://www.haaretz.com/hasen/spages/1056246.html
| forfatter = Ravid, Barak
| arkiv-dato = 2009-02-06
| arkiv-url = https://web.archive.org/web/20090206232210/http://haaretz.com/hasen/spages/1056246.html
| url-status=død
}}</ref> Hamas annonserte senere deres egen våpenhvile. Denne inneholdt deres egne betingelser om de israelske styrkers tilbaketrekning innen minst én uke og åpningen av grenseovergangene.<ref>{{Kilde www
| tittel = 1.300 døde - til hvilken nytte?
| verk = Information
| besøksdato = 12. april 2009
| dato = 19. januar 2009
| url = http://www.information.dk/179962| forfatter = Ellegaard, Lasse
}}</ref> Angrep fra begge parter har fortsatt etter våpenhvilen.<ref>{{Kilde www
 |url=http://haaretz.com/hasen/spages/1060562.html 
 |tittel=Two IDF soldiers, civilian lightly hurt as Gaza mortars hit Negev 
 |utgiver=Haaretz 
 |dato=1. februar 2009 
 |besøksdato=12. april 2009 
 |forfatter=Azoulay, Yuval 
 |url-status=død 
 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20090401071046/http://haaretz.com/hasen/spages/1060562.html 
 |arkivdato=2009-04-01 
}}</ref>

[[Benjamin Netanyahu]] ble statsminister 31. mars 2009 etter [[Valget i Israel 2009|valget i februar 2009]] og satt som statsminister til 2021. Han ble statsminister på nytt i 2022.

I 2020 inngikk Israel flere avtaler med ulike land. Denne serien med avtaler er kjent som [[Abraham-avtalene]].

De sunni-muslimske landene [[De forente arabiske emirater]], [[Bahrain]], [[Sudan]] og [[Marokko]] har undertegnet normaliseringsavtaler med Israel.

I tillegg inngikk landet en avtale med Bhutan i samme tidsrom. Denne avtalen har imidlertid ingenting med Abraham-avtalene å gjøre.<ref>{{Kilde www|url=https://www.ordetogisrael.no/aktuelt-2-2-2/marokko-og-butan-anerkjenner-israel|tittel=Marokko og Bhutan anerkjenner Israel|utgiver=Ordet&Israel|dato=2020-12-15|forfatter=Odd Sverre Hove|besøksdato=2021-09-08|arkiv-dato=2021-09-08|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20210908074817/https://www.ordetogisrael.no/aktuelt-2-2-2/marokko-og-butan-anerkjenner-israel|url-status=yes}}</ref>{{bedre kilde}}