Redigerer Isfjorden (Svalbard) (avsnitt)

=== Etableringen av Longyearbyen ===
[[Fil:Bundesarchiv N 1572 Bild-1925-084, Polarfahrt Dampfer "München", Advent-Bay.jpg|thumb|Longyearbyen, 1925.]]

I 1901 reiste den amerikanske forretningsmannen John Munroe Longyear fra [[Michigan]] på cruise til Svalbard sammen med sin familie. På turen fikk han se [[Christian Michelsen]]s kullekspedisjon i [[Calypsobyen]] i [[Recherchefjorden]] sør på Spitsbergen. Longyears interesse for øygruppens kullforekomster var et faktum, og sommeren 1903 kom han tilbake til [[Adventfjorden]], hvor Longyearbyen i dag ligger.<ref name="Hvordan Longyearbyen ble til side 6">{{Kilde bok
| forfatter= Per Kyrre Reymert
| redaktør= 
| utgivelsesår= 2006
| artikkel= Hvordan Longyearbyen ble til
| tittel= Gruvebyen gjennom hundre år
| bind=
| utgave= 
| utgivelsessted= Longyearbyen / Tromsø
| forlag= Longyearbyen lokalstyre
| side=6
| isbn=
| id=
| kommentar=
| url=
}}</ref>

Det ble foretatt innsamlinger av kullprøver fra prøvefeltene til [[Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani]] i [[Blomsterdalen (Svalbard)|Blomsterdalen]] og i fjellsiden ovenfor [[Hotellneset]]. Kullprøvene ble tatt med hjem til USA hvor de ble analysert og funnet gode. Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani annekterte områder var til salgs, og Longyear så mulighetene som lå i gruvedrift på Spitsbergen, men han var tilbakeholden med å satse penger i et område hvor rettsforholdene var uklare. Først da det norske utenriksdepartementet i mai 1904 bekreftet at Spitsbergen var et [[ingenmannsland]], startet Longyears selskap [[Ayer & Longyear]] forhandlingene med Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani om en overtagelse. I oktober 1904 ble kjøpskontrakten undertegnet, hvor Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani fikk 18&nbsp;000 norske kroner i kontanter og 50&nbsp;000 norske kroner i aksjer i det nystiftede selskapet [[Arctic Coal Company]] (ACC).<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Thor B. Arlov
| redaktør= 
| utgivelsesår= 2003
| artikkel=
| tittel= Svalbards historie
| bind=
| utgave= 2. utgave
| utgivelsessted= Trondheim
| forlag= [[Tapir Akademisk Forlag]]
| side=257
| isbn=82-519-1851-0
| id=
| kommentar=
| url=
}}</ref>

Den første ekspedisjonen ankom Adventfjorden 2. juni 1905 med skipet DS «Ituna» og var ledet av Longyears nevø William D. Munroe. Innslag ble gjort i fjellsiden og flere annekteringer ble foretatt i Isfjorden på vegne av Ayer & Longyear. I slutten av mai 1906 forlot skipet «Primo» [[Trondheim|Trondhjem]] med kurs for Adventfjorden. Om bord var William D. Munroe og hans hest, 50 mann, et skipsdekk med tømmer og treverk, samt et halvt tonn [[dynamitt]]. Skipet ankom Adventdalen 10. juni, og mannskapet ble innlosjert i det gamle hotellet fra 1896 på Hotellneset og innledet det første året med ordinær gruvedrift. Det ble bygget ti hus, vanntilførsel ble etablert, og taubanen som skulle frakte kull fra gruveåpningen og ned til sjøen, ble påbegynt. I løpet av det første året ble gruvegangen 65 meter lang i et kullag på 1,30 meter.<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Per Kyrre Reymert
| redaktør= 
| utgivelsesår= 2006
| artikkel=
| tittel= Gruvebyen gjennom hundre år
| bind=
| utgave= 
| utgivelsessted= Longyearbyen / Tromsø
| forlag= Longyearbyen lokalstyre
| side=7
| isbn=
| id=
| kommentar=
| url=
}}</ref> Skipet DS «Ituna» som gjennom høsten hadde fraktet kull ned til fastlandet, seilte ned for siste gang før vinteren 2. oktober og tok med seg de som ikke skulle overvintre. Av de 50 mennene som ble med opp, ble 22 menn igjen for å overvintre.

Etter fem års drift hadde Arctic Coal Company brukt 1,5 millioner kroner, uten at produksjonen og lønnsomheten hadde nådd et tilfredsstillende nivå. Gruveselskapet var utsatt for tekniske problemer, lave kullpriser, arbeidskonflikter og stridigheter med norske myndigheter i forbindelse med skipskontroll, eiendomsskatten på selskapets eiendommer på fastlandet og striden om telegrafforbindelse. Norske telegrafmyndigheter nektet Arctic Coal Company å sette opp en lenkestasjon i [[Finnmark]] som ville opprette telegrafforbindelse mellom gruvesamfunnet og USA. I stedet satte [[Telegrafverket|Telegrafvesenet]] opp en egen stasjon like etterpå på [[Finneset]] i [[Grønfjorden (Svalbard)|Grønfjorden]] i 1911.<ref name="Svalbards historie side 259">{{Kilde bok
| forfatter= Thor B. Arlov
| redaktør= 
| utgivelsesår= 2003
| artikkel=
| tittel= Svalbards historie
| bind=
| utgave= 2. utgave
| utgivelsessted= Trondheim
| forlag= [[Tapir Akademisk Forlag]]
| side=259
| isbn=82-519-1851-0
| id=
| kommentar=
| url=
}}</ref>
Denne stasjonen fikk stor betydning året etter, da det ble innført [[radio]]plikt i Nord-Atlanteren som følge av [[RMS «Titanic»|«Titanic»]]-forliset. I [[1930]] ble kortbølge-radiotjenestene utvidet med etableringen av [[Isfjord radio]] helt ytterst i fjorden for å sikre den utsatte skipsfarten til gruvehavnene i fjorden. Etter etableringen av [[Telenor Svalbard]] inne i Longyearbyen flyttet hovedsenderen en stund til [[Svalbard lufthavn, Longyear|flyplassen]], hvor det ble drevet kombinert kyst- og flyplassradio helt fram til [[1995]].

Sommeren 1912 ble det gjennomført en omfattende streik i Longyear City, hvor svenske [[Syndikalisme|syndikalister]] hadde en sentral rolle. Arbeidskonflikten førte til at 238 arbeidere ble sendt tilbake til fastlandet. Det var ofte streiker i gruvene, blant annet i første driftsår og i alle årene mellom 1910 og 1913. Streikene var som regel ikke motivert av lønnsforholdene, men av dårlige levevilkår som trangboddhet, dårlig hygiene, dårlig mat og kulturforskjeller mellom norske arbeidere og amerikanske ledere.<ref name="Svalbards historie side 259" />

Energiforsyningen ble stabil da en første kulldrevet kraftstasjon ble etablert i [[1920]]. Denne ble i [[1982]] erstattet av det mer moderne kullkraftverket [[Longyear Energiverk]], sammen med et [[fjernvarme]]nett.<ref>[http://www.lokalstyre.no/Modules/theme.aspx?Category.ID=686&ElementID=657&ObjectType=Article Lokalstyret] {{Wayback|url=http://www.lokalstyre.no/Modules/theme.aspx?Category.ID=686&ElementID=657&ObjectType=Article |date=20110115181751 }} - «Energiverket».</ref>