Redigerer Hundreårskrigen (avsnitt)

=== Fransk seier: 1429–1453 ===
{|align="right" cellpadding="10" style="background-color:#FFFFCC; width:30%; border: 1px solid #aaa; margin:5px; font-size: 92%;"
|'''<u><big> Jeanne d’Arc </big></u>'''
[[Fil:Joan of Arc miniature graded.jpg| frameless|right|150px]]
Ved å hevde guddommelig veiledning ledet [[Jeanne d’Arc]] ([[1412]]-[[1431]]) den franske hæren til flere betydningsfulle seirer under hundreårskrigen som brola vegen for at [[Karl VII av Frankrike|Karl VII]] ble kronet som konge av Frankrike. 

Hun ble til sist tatt til fange av [[Hertugdømmet Burgund|burgunderne]], da alliert med England, fraktet til de engelske i bytte for penger, stilt for retten av den pro-engelske biskop av Beauvais, anklaget for «insubordinasjon og kjetteri»,<ref> Warner, Marina (1999): [http://books.google.no/books/about/Joan_of_Arc.html?id=_bD6v280aK4C&redir_esc=y ''Joan of Arc, Image of Female heroism''], University of California Press, s. 5</ref> og [[brenning på bål|brent på bålet]] dem 30. mai 1431, kun 19 år gammel.<ref> Barrett, W.P., red. (1932): ''The trial of Jeanne d'Arc''. New York: Gotham house. OCLC [http://www.worldcat.org/oclc/1314152 1314152].</ref>
|}

Ved 1424 havnet onklene til Henrik VI i en krangel om barnets regentskap, og den ene, [[Humphrey av Lancaster, 1. hertug av Gloucester| Humphrey, hertug av Gloucester]], gift med [[Jacoba I av Holland]], grevinne av Hainaut, invaderte Nederland for å erobre hennes tidligere besittelser, men det førte ham i direkte konflikt med [[Filip III av Burgund|Filip III, hertug av Burgund]].

Ved [[1428]] var de engelske igjen klare for å fortsette krigen og beleiret [[Orléans]]. Deres styrker var ikke tilstrekkelige for å erobre byen, men likevel forble de langt større franske styrkene passive. I [[1429]] overbeviste [[Jeanne d’Arc]] den franske tronarvingen om å sende henne til Orléans, hun hevdet at hun hadde mottatt visjoner fra [[Gud]] som befalte henne å drive ut engelskmennene. Hun løftet moralen til de lokale troppene og de angrep de engelske skansene, og tvang dem til å oppheve beleiringen. Inspirert av Jeanne, tok franskmennene flere engelske befestninger langs [[Loire]]. I et brev til borgerne av Tournai (i dag i Belgia) den 25. juni 1429 skrev hun: «...Jomfruen vil la dere vite at her, i åtte dager, har hun jaget de engelske ut av alle steder de holdt ved elven Loire ved angrep eller på andre måter: de er døde eller fanger eller mismodige fra å kjempe. Tro hva dere har hørt om jarlen av Suffolk, herren la Pole og hans bror, herre Talbot, Scales, Fastolf; mange flere riddere og ledere enn disse er beseiret.»<ref> Jeanne d’Arcs brev til borgerne i Tournai, 25. juni 1429; ''Quicherat V'', s. 125–126, overs. Wikipedia.</ref>

[[Fil:Hundred years war.gif|thumb|250px|left|Hundreårskrigens utvikling. Franske områder: gule; engelske: grå; burgunderske: mørk grått.]]
Kort tid etter brøt en fransk hær på rundt 8000 menn gjennom den engelske forskansningen med bueskyttere ved [[Patay]] med 1500 tungt kavaleri, beseiret en engelsk hær på 3000 menn ledet av [[John Fastolf]] og [[John Talbot, 1. jarl av Shrewsbury]]. Denne seieren åpnet vegen for den franske tronarvingen til å marsjere til [[Reims]] for sin kroning som [[Karl VII av Frankrike]].

Etter at Jeanne d’Arc ble tatt til fange av burgunderne i [[1430]], senere solgt til de engelske, stilt for kirkerett og henrettet, ble franskmennene oppholdt i forhandlinger. Men i [[1435]] byttet burgunderne under Filip III side, signerte [[Kongressen i Arras|traktaten i Arras]] og reiste tilbake til Paris og til kongen av Frankrike. Burgunds allianse forble ustadig og uberegnelig, men deres fokus på å ekspandere sine besittelser inn i [[Nederlandene]] ga dem liten energi til å delta i krigshandlingene i Frankrike. De lange periodene med våpenstillstand som markerte krigen, ga Karl tid til å reorganisere hæren og regjeringen, erstatte sine føydale soldater med en mer moderne og profesjonell hær som kunne utnytte sin tallmessige overlegenhet, og til å sentralisere den franske staten.

En gjentagelse av Du Guesclins kampstrategi med delvis å unngå direkte slag betalte seg og franskmennene kunne gjenerobre by etter by. Ved [[1449]] hadde de franske gjenerobret [[Rouen]], og i [[1450]] hadde greven av Clermont og [[Arthur III av Bretagne|Arthur de Richemont]], jarl av Richmond, av den franske Montfort-familien og den framtidige Arthur III, hertug av Bretagne, nådd fram til en engelsk hær som forsøkte å hjelpe [[Caen]] i [[slaget ved Formigny]], og beseiret den. Den engelske hæren ble angrepet fra flanken og bakfra av Richemonts styrker rett før de holdt på å beseire Clermonts hær.<ref> Bradbury, Jim (1992): ''The medieval siege''. Boydell & Brewer. ISBN 978-0-85115-312-4. s. 176</ref> De franske dro videre og erobret Caen den 6. juli og deretter [[Bordeaux]] og [[Bayonne]] i [[1451]]. 

Forsøket fra [[John Talbot, 1. jarl av Shrewsbury|John Talbot]] på å gjenerobre [[Gascogne]], selv om de innledningsvis var ønsket velkommen av de lokale, ble kunst av [[Jean Bureau]], leder av det franske [[artilleri]], og hans kanon i [[slaget ved Castillon]] i [[1453]] hvor Talbot ledet en engelsk-gascognsk styrke på rundt 9 000 menn i et frontalangrep på en fransk forskanset leir med rundt 10 000 menn. De engelske fikk et tap på rundt 4000 som ble drept eller tatt til fange mot rundt 100 av de franske. Talbots hest ble drept av en kanonkule og han ble liggende fast under den inntil en franskmann gjenkjente ham og drepte ham med en håndøks. Talbots død, og den påfølgende gjenerobringen av [[Bordeaux]] tre måneder senere, førte til at hundreårskrigen ble avsluttet. Slaget ved Castillon ble det siste.<ref> [http://www.xenophongroup.com/montjoie/castilon.htm «Battle of Castillon (17 July 1453)»] {{Wayback|url=http://www.xenophongroup.com/montjoie/castilon.htm |date=20051028021944 }}. ''Xenophongroup''</ref>