Redigerer Harald Godwinson (avsnitt)

=== Slaget ved Stamford bro ===
* ''Se hovedartikkel, [[Slaget ved Stamford Bridge]]''

[[Fil:Arbo - Battle of Stamford Bridge (1870).jpg|thumb|350px|Harald Hardråde dør i slaget ved Stamford bro. Maleri av [[Peter Nicolai Arbo]], 1879.]]
Den norske hæren beseiret styrkene til jarlene [[Edwin av Mercia|Edwin]] og [[Morcar av Northumbria|Morcar]] i [[slaget ved Fulford]] den [[20. september]] [[1066]]. Deretter overga byen York seg. Kun fem dager senere da nordmennene var oppstemte ved seieren, mange hadde ikke rustning på seg, og store deler av hæren var ved skipene i [[Riccall]], ble de overrasket av Harald Godwinsons styrker ved [[Slaget ved Stamford Bridge|Stamford bro]] ikke langt fra York.<ref name="Tombs_41">Tombs, Robert (2015): ''The English and Their History'', Penguin, s. 41</ref> Ifølge [[Snorre Sturlason]] var det godt vær, solskinn og varmt slik at mennene hadde latt brynjene ligge igjen.<ref>Snorre Sturlason: ''Harald Hardrådes saga, Heimskringla'', Oslo: Gyldendal, ''Snorres kongesagaer'', 6. utg. 2003, del II, s. 210</ref>

Straks nordmennene gjorde landgang nådde nyheten ikke lenge etter fram til Harald Godwinson. Han satt i gang en marsj nordover med sin faste styrke som ble forsterket av militsgrupper langs veien. I hastig marsj nordover langs den gamle romerveien fra London til York, kun korte stopp for matpauser, og marsjerte og red nær 80&nbsp;km om dagen, noe som fortsatt er rangert som en enestående prestasjon i engelsk militærhistorie.<ref>Hjardar, Kim; Vike, Vegard (2014): Vikinger i krig'', Spartacus, s.287-289</ref> De nådde den angelsaksiske hæren Tadcaster, rundt 14&nbsp;km fra York, slo leir der for natten, og den nesten dagen marsjerte til York som Harald Hardråde hadde unnlatt å okkupere, og nådde overraskende fram til nordmennene ved Stamford bro hvor de hadde slått leir på motsatt side av elven og samtidig følt seg så trygge at de hadde unnlatt å vokte bro med en egen styrke.<ref name=" Stenton_590">Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 590</ref> Ifølge Snorres litterære fortelling skal Harald Godwinson latt spørre om Toste jarl var blant nordmennene. Han bekreftet at det var tilfelle. Det ble da gitt beskjed om at Harald Godwinson sendte hilsen og var villig til å gi ham grid og Nordimbraland (Northumbria) som jarldømme. Da svarte jarlen: «Det er et annet tilbud enn ufred og svivøring slik som i vinter. Hadde dette tilbudet vært satt fram den gang, ville mang en mann ha vært i live som nå er død, og da ville det ha stått bedre til med Englands rike.» Han spurte hva broren ville tilby den norske kongen. Han kunne ikke få mer en sju fot med jord, eller mer siden han var en stor mann. Tostig avslo tilbudet ved slå fast at han heller ville dø med ære eller få England med seier.<ref>Snorre Sturlason: ''Harald Hardrådes saga, Heimskringla'', Oslo: Gyldendal, ''Snorres kongesagaer'', 6. utg. 2003, del II, s. 212</ref>

Den norske hæren formet en [[skjoldmur]] i sirkel for å stå imot det angelsaksiske angrepet som kom over broen og dannet en linje mot den norske hæren, lukket skjoldene mot hverandre og angrep. Selv om det varte i timevis var den norske beslutningen å ikke ha på seg brynje til deres klare ulempe. .<ref>Larsen, Karen (1948): ''A History of Norway'', New York: Princeton University Press</ref> Den norske skjoldmuren ble stadig angrep av kavaleriet som jevnlig drev hestene med full tyngde inn i skjoldmuren. Til sist begynte den norske hæren å fragmenteres, og den angelsaksiske kunne bryte gjennom skjoldmuren, og med Harald Hardråde drept med en pil gjennom halsen og Toste ble drept deretter, ble den gjenværende norske hæren utryddet. Det kom forsterkninger fra Riccall ledet av [[Øystein Orre]], men da var de fleste allerede drept, og selv var de utslitt etter å ha løpt, men kastet seg tappert inn i slaget, men forgjeves. Også Øystein Orre ble drept.<ref>Hjardar, Kim; Vike, Vegard (2014): ''Vikinger i krig'', Spartacus, s.289, 291</ref>  Slaget var kanskje den største tilintetgjørelsen i middelalderens militære historie. Flere tusen menn var blitt drept, og det var et slag «av europeisk betydning da det avsluttet tidsalderen med store vikinginvasjonene.»<ref name="Tombs_41"/>

Kongens sønn [[Olav Kyrre]], jarl Pål av Orknøyene, en norsk biskop, og resten av hæren som voktet skipene fikk seile om de sverget å aldri angripe England igjen. Ingen av sidene hadde større lyst til å fortsette kampen. Den angelsaksiske seieren kom også med store kostnader da Harald Godwinsons hær sto igjen med store tap og i svekket tilstand.<ref>Walker, Ian (2000): ''Harold the Last Anglo-Saxon King'', s. 158–165</ref> En indikasjon på de norske tapene var at kun 24 skip av de påståtte 300 seilte ut med de overlevende. Slaget ble utkjempet mandag den 25. september. Den følgende onsdagen førte en fordelaktig vind til at normannerne kunne seile over [[Den engelske kanal]] i ly av mørket, og i nitiden om morgenen på torsdag den 28. september gjorde Vilhelm av Normandie og hæren landgang på den ubeskyttede bukten [[Pevensey]] i [[East Sussex]].<ref name=" Stenton_591">Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 591</ref>