Redigerer George B. McClellan (avsnitt)

=== Maryland-felttoget ===
[[Fil:McClellan riding through Frederick, MD army.mil-2008-09-10-145411.jpg|thumb|300px|McClellan rir gjennom [[Frederick (Maryland)|Frederick]] i [[Maryland]] den 12. september 1862. Fra Frank Leslies Illustrated Newspaper.]]
Etter nederlaget til Pope i andre Bull Run, gikk president Lincoln nølende tilbake til mannen som hadde reparert en ødelagt hær tidligere. Han innså at McClellan var en dyktig organisator, trente styrkene godt og var i stand til å innlemme enhetene til Popes hær i Army of the Potomac raskere enn noen andre. 2. september 1862 utnevnte Lincoln McClellan til å lede «byggingen av festningsverkene til Washington og alle styrkene i forsvaret av hovedstaden.» Utnevnelsen var kontroversiell i regjeringen. En majoritet signerte en petisjon som erklærte ovenfor presidenten at «vår faste mening på dette tidspunktet er at det ikke er trygt å betro generalmajor McClellan ledelsen av noen hær som helst i USA.».<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 260.</ref> Presidenten innrømmet at det var som å «kurere bittet med hundens hår.» Men Lincoln fortalte sin sekretær, John Hay, at «vi må bruke de redskapene vi har. Der er ingen mann i hæren som kan bemanne disse festningsverkene og slikke våre styrker i form halvparten så godt som han. Dersom han ikke kan kjempe selv, utmerker han seg i å få andre klar til å kjempe.»<ref name="Bailey15">Bailey, ''Bloodiest Day'', s. 15.</ref>

Den nordlige frykten for fortsatte offensiver av Robert E. Lee ble realisert da han satte i gang sitt [[Maryland-felttoget|Maryland-felttog]] den 4. september i håp om å fremprovosere sørlig sympati i slavestaten Maryland. McClellans forfølgelse begynte den 5. september. Han marsjerte mot Maryland med seks av sine reorganiserte korps, rundt 84 000 menn, mens han etterlot to korps igjen for å forsvare Washington<ref name="Bailey15" />. McClellans mottagelse i [[Frederick (Maryland)|Frederick]], mens han marsjerte mot Lees hær, ble beskrevet av korrespondenten for [[Harper's Magazine]]:
{{Sitat|Generalen red gjennom byen i [[trav]], og gatene var fylt av seks eller åtte stabsmenn og vakter i bredden bak ham. Generalen hadde sitt hode udekket og fikk stilfulle hilsninger av folket. Gamle kvinner og menn gråt av glede, og mengder av vakre kvinner viftet med flagg fra balkonger i husene ved gaten, og deres glede så ut til å overskygge alle andre følelser. Da generalen kom til hjørnet av hovedgaten samlet kvinnene seg rundt ham. Buketter, vakre og fargerike, i stort antall ble kastet til ham, og kvinnene sammenstimlet seg rundt ham med de varmeste gode ønsker, og mange av dem var overveldet av følelser. Jeg har aldri vært vitne til en slik scene. Generalen tok de sarte hendene som ble tilbudt ham med mange gode bemerkninger, og hørte og svarte de mange kommentarene og komplimentene som folket hilste ham med. Det var en scene som ingen kunne glemme &ndash; en hendelse for livet.|''Harper's Weekly'', lørdag 4. oktober 1862}}
Lee delte sine styrker i flere kolonner og spredt over et stort område mens han beveger seg inn i Maryland og manøvrerte seg for å ta det føderale [[arsenal]]et ved [[Harpers Ferry]]. Dette var et risikabelt trekk for en mindre hær, men Lee stolte på sin kunnskap om McClellans temperament. Han fortalte en av sine generaler at «han er en dyktig general, men svært forsiktig. Hans hær er i en svært nedbrutt og kaotisk tilstand og vil ikke være forberedt for offensive operasjoner &ndash; eller han vil ikke tro det &ndash; før om tre eller fire uker. Før den tid håper jeg å være ved Susquehanna.»<ref>Bailey, ''Bloodiest Day'', s. 21.</ref> Dette var ikke en fullstendig presis vurdering, men McClellans hær beveget seg uenergisk og tilbakela bare i snitt 9 km per dag.<ref>Bailey, ''Bloodiest Day'', s. 23.</ref>

Men McClellan var snart mirakuløst heldig. Unionssoldater oppdaget ved en tilfeldighet en kopi av Lees ordre om å dele hæren hans og gav dem til McClellans hovedkvarter i Frederick den 13. september. Da han innså den etterretningsmessige verdien i denne oppdagelsen, kastet McClellan armene i været og utropte, «nå vet jeg hva jeg skal gjøre!» Han viftet ordren til sin gamle venn fra hæren, brigadegeneral [[John Gibbon]] og sa at «dersom jeg ikke kan piske Bobbie Lee med dette arket, vil jeg ønske å dra hjem.» Han telegraferte president Lincoln: «Jeg har hele opprørsstyrken foran meg, men jeg er selvsikker og ingen tid skal kastes bort. Jeg tror Lee har gjort en stor tabbe, og at han vil bli hardt straffet for den. Jeg har alle planene til opprørerne og vil fange dem i deres egen felle dersom mine menn griper muligheten. ... Vil sende deg trofeer.»<ref>Sears, ''Landscape'', s. 113.</ref>

==== Slaget ved South Mountain ====
[[Fil:Battle of South Mountain.png|thumb|300px|Slaget ved South Mountain]]
Til tross for denne skrytingen fortsatte McClellan sin forsiktige linje. Telegrammet ble sendt til presidenten kl. 12.00 den 13. september, og etter dette beordret han at hæren skulle dra morgenen etter i stedet for å beordre sine enheter fremover mot passene i South Mountain umiddelbart. Forsinkelsen på 18 timer gav Lee tid til å reagere siden han fikk etterretning fra en konføderert sympatisør om at McClellan visste om planene hans. Forsinkelsen dømte også den føderale garnisonen ved Harpers Ferry siden unnsetningskolonnen McClellan sendte ikke kunne nå dem før de overgav seg til Stonewall Jackson.<ref>Sears, ''Landscape'', s. 120–21.</ref> I [[slaget ved South Mountain]] klarte McClellans hær å slå seg gjennom passene som separerte dem fra Lee, men gav også Lee nok tid til å konsentrere mange av sine menn ved [[Sharpsburg (Maryland)|Sharpsburg]] i Maryland. Slaget ved South Mountain gav McClellan en mulighet for et av de mest teatralske øyeblikkene i hans karriere:
{{Sitat|Fjellet foran var inntullet i en strøm av røyk fra slaget hvor kanonglimtene lyste som korte varme gnister. Slaglinjene som stod i mot på høydene var markert av tunge lag med røyk, og kolonner av føderale tropper var synlige mens de snirklet seg oppover fjellsida, hver kolonne... så ut som en monsteraktig, kravlende, blåsvart slange... McClellan poserte mot dette spektakulære bakteppet der han satt bevegelsesløs på sin krigshest... og noen brøt rekkene og svermet rundt krigerfiguren og satte i gang med den mest overdådige demonstrasjonen.|Stephen W. Sears<ref>Sears, ''The Young Napolean'', s. 289.</ref>}}

Unionshæren nådde Antietam Creek øst for Sharpsburg om kvelden 15. september. Et planlagt angrep den 16. september ble utsatt på grunn av morgentåke, noe som gjorde at Lee kunne forberede sitt forsvar med en hær som var mindre enn halvparten av McClellans.<ref>Bailey, ''Bloodiest Day'', s. 61-64.</ref>

==== Slaget ved Antietam ====
[[Fil:Lincoln and generals at Antietam.jpg|thumb|300px|Lincoln med McClellan og staben etter slaget ved Antietam. Kjente personer (fra venstre) er 5. [[Alexander S. Webb]], stabssjef V Corps, 6. McClellan, 8. dr [[Jonathan Letterman]], 10. Lincoln, 11. [[Henry J. Hunt]], 12. [[Fitz John Porter]], 15. [[Andrew A. Humphreys]] og 16. kaptein [[George Armstrong Custer]].]]
[[Slaget ved Antietam]] den 17. september 1862 var den enkeltstående blodigste dagen i amerikansk militærhistorie. De tallmessig underlegne konfødererte styrkene kjempet desperat og godt. Til tross for de betydelige fordelene i antall menn, klarte ikke McClellan å konsentrere sine styrker effektivt, noe som betydde at Lee kunne flytte sine forsvarere for å parere hver av de tre angrepene fra Unionen som separat ble satt i gang etter hverandre mot de konføderertes venstre, sentrale og til slutt høyre side. McClellan var ikke villig til å sette inn sine reservestyrker for å dra fordel av lokale suksesser. Historikeren [[James M. McPherson]] har poengtert at de to korpsene McClellan holdt i reserve faktisk var større enn Lees totale styrke. Grunnen til at McClellan nølte var at han som i tidligere slag, var overbevist om at han var tallmessig underlegen.<ref>McPherson, ''Crossroads'', s. 129–30.</ref>
[[Fil:Lincoln and McClellan 1862-10-03.jpg|thumb|left|300px|Lincoln i McClellans telt etter slaget ved Antietam.]]
Slaget var taktisk sett uavgjort, selv om Lee teknisk sett var beseiret siden han trakk seg tilbake først fra slagmarken og trakk seg tilbake til Virginia. McClellan telegraferte til Washington at «vår seier er fullstendig. Fienden er drevet tilbake inn i Virginia.» Likevel var der en tydelig misnøye med at McClellan ikke hadde knust Lee som kjempet med en mindre hær med ryggen sin mot Potomac. McClellans underordnede har del i ansvaret for forsinkelser, som Burnsides uhell ved Burnside Bridge, og tabber, som [[Edwin V. Sumner]]s angrep uten rekognosering, men dette var lokale problemer som hele hæren kunne ha kommet seg fra. Som med de avgjørende slagene i løpet av de syv dagene, var McClellans hovedkvarter for langt bak linja til å gi ham personlig kontroll over slaget. Han brukte ikke sine kavaleristyrker til rekognosering. Han delte ikke sine overordnede slagplaner med sine korpskommandanter, noe som forhindret dem fra å bruke initiativ utenfor deres sektor. Og han var altfor villig til å akseptere forsiktige råd om å spare reservene, slik som da et betydelig gjennombrudd i sentrum av Konføderasjonens linje kunne ha vært utnyttet, men [[Fitz John Porter]] skal ha sagt til McClellan, «husk, general, jeg ledet den siste reserven til den siste hæren til republikken.»<ref>Bailey, ''Bloodiest Day'', s. 141.</ref>

Til tross for et taktisk uavgjort er Antietam regnet som et vendepunkt i krigen og en seier for Unionen fordi den gjorde slutt på Lees strategiske felttog, hans første invasjon av Nord, og det gjorde det mulig for president Lincoln å utstede [[Emansipasjons-erklæringen]] den 22. september som trådte i kraft den 1. januar 1863. Lincoln hadde tenkt å utstede erklæringen tidligere, men han ble rådet av sin regjering til å vente på en seier for å unngå at den ble oppfattet som en desperat handling. Unionens seier og Lincolns erklæring spilte en betydelig rolle i å fraråde regjeringene til [[Frankrike]] og [[Storbritannia]] fra å anerkjenne Konføderasjonen. Noen mistenkte at de planla å gjøre dette i etterspillet av enda et nederlag for Unionen.<ref>McPherson, ''Crossroads'', s. 155.</ref> McClellan kjente ikke til planene om at erklæringens skjebne hvilte på hans innsats på slagmarken.

Da McClellan ikke klarte å forfølge Lee aggressivt etter Antietam, beordret Lincoln at han skulle fjernes fra kommandoen den 5. november. Generalmajor [[Ambrose Burnside]] overtok ledelsen av Army of the Potomac den 7. november.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 238–41.</ref> McClellan skrev til sin kone at «de viss dømmekraft jeg stoler på forteller meg at jeg kjempet slaget på strålende vis og at det var et mesterstykke. ...Jeg føler at jeg har gjort alt som bes av meg med to ganger å redde landet. ...Jeg er litt stolt av å ha, med en slått og demoralisert hær, beseiret Lee så fullstendig. ...Vel, en gang vil historien gi meg rettferdighet.»<ref>McPherson, ''Battle Cry'', s. 545.</ref>