Redigerer Fredrikstad/Sarpsborg (avsnitt)

== Demografi ==
{{refforbedreavsnitt}}
Mens de fleste storbyer i Skandinavia har vokst som handelssteder fordi de er landsdelshovedsteder, har Fredrikstad/Sarpsborg en historie med en brå vekst grunnet industrialderen. Derfor kan byområdet ha flere likhetstrekk med amerikanske storbyer som [[Detroit]] og [[Cleveland]] enn med andre nordiske mellomstore byer. Blant fellestrekkene er at bygrensene var så trange at befolkningen i etterkrigstiden vokste ukoordinert over i nabokommuner. I stor grad var det da de ressurssterke som flyttet ut i forstedene med villastrøk, mens en grad vis forslumming tiltok de eldre arbeidsstrøkene. I de amerikanske storbyene ble dette spesielt synlig fordi det var de svarte som ble igjen, den såkalte "white flight" fra bykjernene. Resultatet av forstadsoppbygging ble langstrakte bybelter langs Glomma med lav innbyggertetthet. Dette fører til stor biltrafikk og liten aktivitet i sentrum. Fredrikstad/Sarpsborg har klart lavest andel kollektivreisende av norske storbyer.

Befolkningen i Fredrikstad/Sarpsborg økte raskt fram til 1970, da det begynte å flate ut. Rundt 2000 skjøt veksten ny fart, takket være innvandring. Bare i Sarpsborg tredoblet innvandrerbefolkningen seg på drøyt ti år, og i dag har regionen over 15 000 innvandrere. Veksten er forventet å tilta. Innvandrere har overtatt mange av boligene med lav standard i Drammen og Oslo, mens boligene i resten av Akershus er av høyere og dyrere standard. Det er derfor ventet at en stor del av innvandringsveksten vil komme i Sarpsborg og Fredrikstad, som har blant de rimeligste boligene innen en times radius fra Oslo. Siden bydelene i Sarpsborg og Fredrikstad er bygget opp i ulike epoker, blir det flest innvandrere i de bydelene som er av eldst dato. Det er ventet at mer enn hver tredje innbygger i området er innvandrere i 2040. De bydelene hvor det er størst sannsynlighet for flertall av innvandrere er bykjernene, Alvim, Greåker, Lisleby og Sellebakk.

Etter kommunesammenslåingene på 1990-tallet ble utbyggingen av bilbaserte villastrøk bremset, og erstattet med en fortettingspolitikk i de døende bykjernene. Men i stor grad er det eldre som har flyttet inn i nye, dyre leilighetsbygg. Barnefamiliene finner få tomtealternativer, og i noen grad har "white flight"-fenomenet forflyttet seg videre slik at mange unge nå bosetter seg i Strömstad, Råde og Halden. Disse kommunene fører en mer ekspansiv utbyggingspolitikk, fordi Regjeringen ikke har pålagt dem de samme strenge kravene om å fortette i sentrum som storbyer som Fredrikstad/Sarpsborg er pålagt.

Boligmarkedet i Fredrikstad/Sarpsborg kjennetegnes i dag av lave priser og lang salgstid. Prisene er under halvparten av i Oslo, og det tar over tre ganger så lang tid å få solgt. Samtidig viser undersøkelser liten mobilitet. Fredrikstad/Sarpsborg er den byregionen som i størst grad holder på de som først har valgt å bosatte seg der i voksen alder. Det er stor forskjell fra bydel til bydel hvordan den demografiske tilstanden er. Skjærgårdsnære bydeler og villastrøk har jevnt over få problemer. Arbeiderbydelene har tendenser til forslumming, og utfordringer med svært mange ulike minoritetsspråk på skolene. Eksempelvis utmerket bydelen Alvim seg med tidenes laveste valgdeltakelse i Norge i 2011, da bare 36 prosent gjorde sin borgerplikt.

Det er spesielt mellom byene skillelinjene mellom arbeiderbydeler og nyere villastrøk er tydelige. [[Fylkesvei 109]] fungerer i likhet med [[Uelands gate]] i Oslo som en grense mellom vestkant og østkant. Øst/sør for fylkesveien er det høy innvandrerandel og sosiale problemer i skråninger ned mot Glomma i de gamle arbeiderbydelene [[Lisleby]], [[Greåker]] og [[Alvim]]. Vest/nord for 109 er det nyere villastrøk og lavere innvandrerandel i bydeler på høydedrag som Haugeåsen, Rekustadåsen og Yvenåsen. Fordi skolekretsene er en blanding av beboere i åsene og ned mot elven, er det likevel ganske varierte klasser, i motsetning til på østsiden av Glomma hvor skolekretsene i større grad er delt slik at villastrøkene på [[Begby]] har sine egne skoler atskilt fra de gamle arbeiderbydelene rundt [[Sellebakk]]. Bykjernene har egentlig ikke så høy innvandrerandel, men her er likevel andelen på skolene veldig høy, fordi den fortettingen og fornyingen som har skjedd i stor grad har ført til innflytting av eldre, ikke barnefamilier. Områdene som ligger i "baklandet" til de enkelte bykjernene er relativt sett mer homogent etnisk norske. Dette gjelder Onsøy og Kråkerøy i Fredrikstad, og Kurland og Skjeberg i Sarpsborg.