Redigerer Flavius Aëtius (avsnitt)

=== Kontroverser ===
Aëtius’ ettermæle har vært preget av kontroversen noe lik den til [[Stilicho]] ved at begge etterlot seg riket betydeligere svakere da de døde. Som Stilichos kritikere har pekt mot hans manglende evner eller uvillighet til håndtere [[usurpasjon]] i [[romersk Britannia|Britannia]], Gallia og [[Hispania]], og for invasjonen over Rhinen i 406. Kritikere av Aëtius har pekt på innbyrdeskrigene i tiden 427-433 som gjorde det mulig for vandalene å krysse over fra Hispania og til nordlige Afrika med det påfølgende tapet og Aëtius’ manglende evne til å gjenerobre [[Kartago]]. Hughes har forsøkt på å svare på dette ved å peke på at Flavius Constantius Felix var ansvarlig for krigen som gjorde det mulig for vandalene å gripe muligheten til å invadere nordlige Afrika. Samtidig forsøkte romerne flere ganger å håndtere situasjonen, inkludert Bonifatius i 429-432, Aspar fra 430-435, og Aëtius selv i 441.<ref>Hughes (2012), s. 66–73, 83–84, 118–119.</ref> Heather hevder at Attilas framvekst ført til sist til at nordlige Afrika gikk tapt da den østromerske hæren og flåten ble tilbakekalt til Balkan.<ref>Heather, Peter (2006): ''The Fall of the Roman Empire: A New History of Rome and the Barbarians'', Oxford: Oxford University Press, s. 291–292.</ref> Halsall har argumentert at det svarte merke på Aëtius’ karriere var hans blandete suksess i Hispania hvor flertallet av provinsene gikk tapt ved 449, skjønt han senere utbedret dette.<ref>Halsall, Guy (2007): ''Barbarian Migrations and the Roman West'', Cambridge: Cambridge University Press, s. 250, 254–255.</ref> Tapet av rikets skatteinntekter og kornkammer i nordlige Afrika var det største tilbakeslaget i hans karriere. Hughes hevder at

{{sitat|Stilicho og Aëtius, som ganske sikkert kjente hverandre, skjønt de tilhørte ulike generasjoner, var ansvarlig for særskilte og vesentlig forskjellige problemer som de sto overfor. Ingen av dem kunne finne alle svarene.<ref>Hughes (2012), s. 201.</ref>}}