Redigerer Filosofi på 1700-tallet (avsnitt)

=== Kant ===
[[Fil:Kant-KdrV-1781.png|right|thumb|upright|Tittelsiden på ''[[Kritikk av den rene fornuft]]'' fra [[1781]].]] 
Etter Descartes kom den filosofiske utvikling til å følge to hovedstrømmer: de ulike kontinentale og rasjonelle systemer, og den engelske [[erfaringsfilosofi]]. Det var i lesningen av David Hume at [[Immanuel Kant]] våknet fra sine dogmatiske slummer, ifølge ham selv. Istedenfor å forsøke å forklare begrepene ved hjelp av erfaringen, tar Kant fatt på å forklare erfaringen ved hjelp av våre begreper. Kants teori er, innrømmet [[Bertrand Russell]], «vanskelig, innviklet og ofte problematisk», men han fikk stor betydning på all senere filosofi.<ref>Bertrand Russell (1961): ''Vestens Visdom'', side 239</ref> Det er vanskelig å lage et sammendrag av Kants komplekse tanker, men her er et inntrykk.

Det må skilles mellom det som framkaller kunnskapen, og den form som denne kunnskapen antar. Selv om kunnskapen oppstår gjennom erfaringen, stammer den ikke fra denne alene. Sanseerfaring er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for vår kunnskap. Den form kunnskapen tar, og hvordan de dannes til kunnskap, kommer fra noe annet fra erfaringen. De kunnskaper som er prinsipielt uavhengig av erfaringen kaller Kant for «a priori», og alt det øvrige som faktisk kommer fra erfaringen kaller han for «a posteriori». Hume mente disse var identiske, men Kant mente de var forskjellige, skjønt de delvis overlappet hverandre. Tilsvarende var Kants oppdeling av verden i «tingen for oss» og «tingen i seg selv» (et aspekt ved hans transcendentale idealisme). 

Tingene i seg selv ''[Ding an sich]'' er virkeligheten i seg selv, som den er utenfor vår erkjennelse, og altså uerkjennelig, da vi ikke kan erkjenne utenfor vår erkjennelse. For oss mennesker er der kun tingene for oss, det vil si den måte tingene i seg selv framtreder for oss. Den fysiske virkelighet framtreder for oss i tid og rom, det vil si igjennom et medium (våre erkjennelsesformer).