Redigerer Fidel Castro (avsnitt)

===== Invasjonen i Grisebukta, Cubakrisen og sosialistisk republikk (1961–1962) =====
{{Utdypende artikkel|Invasjonen i Grisebukta|Cubakrisen}}

I januar 1961 beordret Castro USAs ambassade i Havanna til å redusere antallet ansatte fra 300, siden han mistenkte at mange av dem var spioner. USA svarte med å avslutte sine diplomatiske forbindelser med øystaten, og økte støtten til kontrarevolusjonære [[dissident]]er i eksil. Disse militante kontrarevolusjonære begynte å angripe skip som handlet med Cuba, og bombet [[fabrikk]]er, [[butikk]]er og [[plantasje|sukkerplantasjer]]. Både Eisenhower og [[John F. Kennedy]] støttet en CIA-plan om å bistå eksilcubanere i en [[invasjon]] av Cuba for å styrte Castro; denne planen resulterte i [[invasjonen i Grisebukta]] i april 1961. 15. april bombet CIA-forsynte [[B-26]]-bombefly tre cubanske flyplasser. USA hevdet at dette ble begått av [[desertør]]er fra Cubas flyvåpen, men Castro avviste disse påstandene og hevdet at dette var en amerikansk [[falsk flagg]]-operasjon. I frykt for en invasjon beordra Castro arrestasjonen av mellom {{formatnum:20000}} og {{formatnum:100000}} mistenkte kontrarevolusjonære, og uttalte offentlig at «det [[imperialisme|imperialistene]] ikke kan tilgi oss, er at vi har utført en sosialistisk revolusjon rett foran nesen på dem» – som var første gang Castro erklærte at revolusjonen var sosialistisk.

CIA og den eksilcubanske Demokratiske Revolusjonære Front dannet en hær på 1400 mann bestående av eksilcubanere, [[Brigade 2506]], i [[Nicaragua]]. Natten mellom 16. og 17. april landet brigaden ved [[Grisebukta]] på Cubas sørkyst, og utførte et angrep mot den lokale revolusjonære militsen. Castro beordret [[Kaptein (grad)|kaptein]] [[José Ramón Fernández]] til å lede motoffensiven, før Castro sjøl personlig tok kontroll over den. Etter å ha bombet invasjonsmaktens skip og innkalt forsterkninger, ble brigaden tvunget til å overgi seg 20. april. Han beordra de 1189 [[krigsfange]]ne til å bli [[avhør]]t av et panel av journalister på direktesendt TV, og tok personlig over avhøret 25. april. 14 ble stilt for retten for forbrytelser avgivelig begått før revolusjonen, mens resten ble sendt tilbake til USA i bytte mot medisiner og mat til en verdi av 25 millioner dollar. Castros seier var et mektig symbol i hele Latin-Amerika, men økte også opposisjonen mot Castros [[autoritær]]e styre internt på Cuba, spesielt blant cubanere fra [[middelklassen]] som hadde blitt anholdt i forløpet til invasjonen. Til tross for at de fleste ble frikjent i løpet av dagene etter invasjonen, valgte mange å reise til USA, og etablerte seg i anti&ndash;Castro-miljøet i [[Florida]].

Etter [[CIA]]s mislykkede invasjon i Grisebukta i april 1961 og den påfølgende [[Cubakrisen]] i oktober 1962, har hans lederskap internasjonalt vært preget av spenninger i forholdet til USA, et nært samarbeid med [[Sovjetunionen]] til dens oppløsning i 1991, samt militær og humanitær bistand til mange land i [[den tredje verden]].

For å slå sammen de politiske kreftene i det nye, offisielt sosialistiske Cuba, slo Castro sammen [[26. juli-bevegelsen]], [[El Directorio Revolucionario|Det Revolusjonære Direktorat]] og [[Sosialistisk folkeparti (Cuba)|Sosialistisk folkeparti]] til de Integrerte Revolusjonære Organisasjoner (''Organizaciones Revolucionarias Integradas'', ORI), som i 1965 ble til [[Det cubanske kommunistpartiet]] (''Partido Comunista de Cuba'', PCC), basert på det [[leninisme|leninistiske]] prinsippet om [[demokratisk sentralisme]]. Til tross for at Sovjetunionen nølte vedrørende Castros omfavnelse av sosialismen, ble relasjonene til Sovjetunionen sterkere. Sovjetiske teknikere etablerte seg på øya, og Castro mottok [[Lenins fredspris]]. I desember 1961 erklærte Castro seg formelt som [[marxisme-leninisme|marxist-leninist]], og oppfordret folk i andre land i Latin-Amerika til å reise seg og gjøre [[revolusjon]] mot sine USA-støttede regimer.<ref>Geyer 1991</ref> Som svar presset USA [[Organisasjonen av amerikanske stater]] (OAS/OAE) til å ekskludere Cuba. Sovjetunionen irettesatte Castro for å opptre uforsvarlig, men han mottok ros fra [[Mao Zedong|Maos]] [[Folkerepublikken Kina|Kina]] for sin internasjonalistiske utenrikspolitikk.

Mens Castro, Guevara og andre la vekt på Cubas særlige rolle i den revolusjonære og sosialistiske bevegelse og blant de alliansefri stater, ville «gammelkommunistene» som [[Blas Roca Calderio]] og [[Anibal Escalante]] at man skulle underordne seg det sovjetiske lederskap. Etter en maktkamp vant Castro frem med sitt syn våren 1962, og de fleste pro-sovjetiske «gammelkommunistene» ble fjernet fra sine verv. Dette bidro også, sammen med Castros og Guevaras forargelse over at Sovjetunionen trakk tilbake sine raketter i oktober 1962, til et mer anstrengt forhold mellom Cuba og Sovjetunionen. Til tross for ideologisk enighet med Kina vedrørende utenrikspolitikken, tok Cuba parti med Sovjetunionen i [[det kinesisk-sovjetiske bruddet]], noe som førte til økning i sovjetisk bistand til øystaten.

USAs handelsblokade, kombinert med lav produktivitet i landbruket og dårlig økonomisk styring som følge av den omfattende omstruktureringen av økonomien, førte til økonomisk stagnasjon og varemangel. Som reaksjon på mangel på matvarer innførte Castro rasjonsblokken (''la libreta'') i 1962, som sikret alle cubanere rett til rasjoner med mat og andre basisvarer til sterkt subsidierte priser.<ref>[http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2007/07/02/AR2007070201103.html Living on Cuban Food Ration Isn't Easy]. [[The Associated Press]]. 2. juli 2007</ref>

Som reaksjon på plassering av amerikanske atomraketter i [[Tyrkia]] og [[Italia]], ønsket Khrusjtsjov å plassere sovjetiske [[R-12]] [[kjernefysiske våpen|atomraketter]] på Cuba for å utjevne maktbalansen. Castro godtok utplasseringen, da han anså det ville sikre Cuba mot nye invasjonsforsøk fra USA. Beslutningen ble tatt i hemmelighet, og i det cubanske lederskapet var det bare Fidel og Raúl Castro, Che Guevara, president Dorticós og sikkerhetssjef [[Ramiro Valdés]] som kjente til planen.<ref>Coltman 2003: 195</ref> Et amerikansk [[U-2]] [[spionfly]] oppdaget og fotograferte baser for utplassering av missilene i [[San Cristobal]] 9. oktober 1962. 16. oktober satte John F. Kennedy sammen en uformell gruppe til å diskutere alternativer for å hindre Sovjetunionen i å kunne plassere missilene på Cuba, og en full militær invasjon av Cuba ble diskutert, men Kennedy kom fram til at en [[blokade|marineblokade]] for å hindre sovjetiske skip å komme fram ville være det beste alternativet. Etter seks dager offentliggjorde Kennedy i en TV-tale at Sovjetunionen var i ferd med å utplassere kjernefysiske våpen på Cuba 22. oktober, og at USA ville sette i gang en blokade av skipstrafikken til Cuba for å hindre ytterligere sovjetiske leveranser til Cuba. Kennedy krevde alle rakettinstallasjoner og tilknyttede anlegg demontert og returnert til Sovjetunionen. Kennedys ubetingede krav ble avvist fra sovjetisk side, og blokaden ble iverksatt 24. oktober. Til tross for at Castro insisterte på at rakettene var der for å forsvare øya, anså Kennedy rakettene som offensive da de potensielt kunne utslette [[Washington D.C.]] og flere andre store amerikanske byer.<ref>[https://snl.no/Cubakrisen Cubakrisen] – ''[[Store Norske Leksikon]]''</ref> 27. oktober nådde krisen sitt høydepunkt, da utskytningsrampene for missilene var klare for bruk og Cuba skjøt ned et amerikansk spionfly over sitt luftrom, men Khrusjtsjov og Kennedy kom fram til en hemmelig avtale (uten å konfrontere Castro) som innebar tilbaketrekning av rakettene fra Cuba, på betingelse av at USA trakk tilbake sine egne missiler fra Tyrkia og Italia, og garanterte at de ikke ville invadere øya.<ref>[https://www.aftenposten.no/verden/i/zGxjw/50-ar-siden-Cubakrisen 50 år siden Cubakrisen] – [[Aftenposten]]. 14. oktober 2012</ref>

Castro følte seg forrådt av Sovjet i forbindelse med krisen, siden han hadde blitt utelatt fra forhandlingene. I stedet presenterte han en fempunktsplan som han presenterte for [[FN]]s generalsekretær [[U Thant]], hvor han kom med følgende krav til amerikanerne: «1. Opphev den økonomiske blokaden. 2) Avslutt alle undergravende aktiviteter utført fra territoriumet til USA og noen få andre land som samarbeider med dem. 3. Avslutt alle angrep fra piratfartøy basert i USA og [[Puerto Rico]]. 4. Avslutt alle krenkelser av [cubansk] luftrom og farvann. 5. Tilbaketrekning fra [[Guantanamo Bay Naval Station|Guantanamo Bay Naval Base]] og returner [[Guantanamobukta|det cubanske landområdet okkupert av de forente stater]]». Kravene ble avvist av USA, og Castro fikk heller ikke sovjetisk støtte for sine krav.<ref>[[Maurice Halperin|Halperin, Maurice]]. ''The Rise and Decline of Fidel Castro: An Essay in Contemporary History'' (1972), s. 193</ref>