Redigerer Europavei 6 (Norge) (avsnitt)

=== Nummer ===
Betegnelsen E 6 ble innført 1. juni [[1965]] for strekningen [[Roma]] – [[Bologna]] – [[München]] – [[Berlin]] – [[Trelleborg (Sverige)|Trelleborg]] – [[Oslo]] – [[Stjørdalshalsen]] (1962 i Sverige). Lenger nord hadde veien for dårlig standard, blant annet fantes det strekninger med grusvei, og ble skiltet [[riksvei 6]] (og gikk over [[fylkesvei 98|Ifjordfjellet]]). [[Liste over gamle riksveier|I det gamle systemet]], før 1965, var veien i Norge skiltet med [[riksvei 1]] sør for Oslo, og [[riksvei 50 (1931–1965)|riksvei 50]] nord for Oslo. 1. juli [[1969]] ble E 6 skiltet til [[Nordkjosbotn]], og i [[1983]] via [[Karasjok]] til [[Kirkenes]].<ref>{{Kilde www|url=http://www.geoweb.no/veibok/docs/ruter/route081.pdf |tittel=NAF veibok: Trondheim – Mosjøen – Kirkenes |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20061003150912/http://www.geoweb.no/veibok/docs/ruter/route081.pdf |arkivdato=2006-10-03 }}</ref> I 1986 fikk den siste delen av E6 i Finnmark fast dekke.

[[UNECE]] besluttet i [[1983]] å reformere systemet. Veien Helsingborg–Oslo–Olderfjord skulle etter det nye nummersystemet bli en del av [[Europavei 47|E47]], med endepunkt på [[Nordkapp]]. E6 skulle gå strekningen [[Olderfjord]] til [[Kirkenes]]. Det nye systemet ble skiltet fra [[1985]] i de fleste land. To unntak var E6 og [[Europavei 4|E4]] i Sverige og Norge, hvor regjeringene forhandlet med UNECE fordi de ikke ønsket å skilte om hele disse lange strekningene. De fikk forlenget E6 fra Olderfjord til Trelleborg i Sverige [[1992]]. E47 fikk da [[Helsingborg]] som sitt nordlige endepunkt. Sverige og Norge godtok å skilte om de øvrige europaveiene til det nye systemet.