Redigerer Ernest Shackleton (avsnitt)

== Endurance-ekspedisjonen (1914–17) ==
{{Utdypende artikkel|Endurance-ekspedisjonen|Rosshavsgruppen}}
[[Fil:Shackleton Endurance Aurora map2-no.png|thumb|Kart over sjørutene til [[«Endurance»]], [[Ferden i «James Caird»|«James Caird»]] og [[SY «Aurora»|«Aurora»]], forsyningsruten til [[Rosshavsgruppen]] og den planlagte ruten til [[Weddellhavet]] for gruppen ledet av Ernest Shackleton på hans [[Endurance-ekspedisjonen|Endurance-ekspedisjon]] i 1914–15:{{Legend|red|«Endurances» ferd}}{{Legend|yellow|«Endurances» drift i pakkisen}}{{Legend|green|Sjødriften etter at «Endurance» sank}}{{Legend|blue|«James Cairds» ferd}}{{Legend|turquoise|Planlagt trans-antarktisk rute}}{{Legend|orange|«Auroras» ferd mot Antarktika}}{{Legend|pink|«Auroras» tilbakeferd}}{{Legend|brown|Forsyningsrute}}]]

=== Forberedelser ===
Shackleton offentliggjorde detaljer for en ny ekspedisjon, som han kalte ''Imperial Trans-Antarctic Expedition'', tidlig i 1914. To skip skulle brukes; [[«Endurance»]] skulle frakte hovedgruppen inn i Weddelhavet, med Vahselbukta som mål. Her skulle et lag av seks personer, ledet av Shackleton, begynne kryssingen av kontinentet. Samtidig skulle et annet skip, [[SY «Aurora»|«Aurora»]], frakte en støttegruppe ledet av [[Aeneas Mackintosh]] til McMurdo-sundet, på motsatt side av kontinentet. Denne gruppen skulle så legge ut støttedepoter på over Rossebarrieren så langt inn som [[Beardmorebreen]]. Disse depotene skulle inneholde mat og drivstoff og gjøre det mulig for Shackletons gruppe å fullføre ferden på {{formatnum:2900}}&nbsp;km over kontinentet.{{Sfn|Shackleton, ''South''|loc=forord, s. xii–xv}}

Shackleton brukte sine betydelige egenskaper innen pengeinnsamling, og ekspedisjonen ble hovedsakelig finansiert av private donasjoner, selv om britiske myndigheter bidro med {{formatnum:10000}} pund (ca. {{formatnum:680000}} pund i 2008). Den skotske [[jute]]magnaten [[James Key Caird]] ga {{formatnum:24000}} pund, industrimannen [[Dudley Docker|Frank Dudley Docker]] ga {{formatnum:10000}} pund og tobakkarvingen [[Janet Stancomb-Wills]] ga en ukjent, men angivelig «generøs» sum.{{Sfn|Huntford|s=375–77}}

Den offentlige interessen for ekspedisjonen var betydelig, og Shackleton mottok mer en {{formatnum:5000}}&nbsp;søknader om deltakelse i ekspedisjonen.{{Sfn|Fisher|s=308}} Hans intervju- og utvelgelsesmetoder virket noen ganger eksentrisk, i det han mente at karakter og temperament var like viktig som tekniske evner,{{Sfn|Huntford|s=386}} og kom derfor med ukonvensjonelle spørsmål. Fysikeren Reginald James ble blant annet spurt om han kunne synge;{{Sfn|Fisher|s=312}} andre ble akseptert på stedet fordi Shackleton likte hvordan de så ut, eller etter noen svært korte utspørringer.{{Sfn|Fisher|s=311–15}} Shackleton løsnet også opp på noen tradisjonelle hierarkier, og forventet at alle, inkludert forskerne, skulle ta del i skipets gjøremål. Til slutt valgte han et mannskap på 56 personer, 28 på hvert skip.{{Sfn|Alexander|s=16}}

Til tross for utbruddet av første verdenskrig 3. august 1914, ble «Endurance» beordret av [[Winston Churchill]], til å «fortsette»,{{Efn|name=Churchill, Proceed}} og forlot britiske farvann 8. august. Shackleton forsinket sin egen avgang til 27. september, og møtte skipet i [[Buenos Aires]].{{Sfn|Fisher|s=324–25}}

=== Mannskap ===
Mens Shackleton ledet ekspedisjonen, ble «Endurance» ført av F. Worsley og J. Stenhouse førte «Aurora».

Ombord i «Endurance» var den erfarne utforskeren Frank Wild nestkommanderende. Meteorologen var kaptein L. Hussey, som også var en kababel banjospiller. Doktor McIlroy var leder for den vitenskapelige staben, som inkluderte Wordie. Dr. Macklin var skipets [[veterinær]] og ansvarlig for hå holde de 70&nbsp;hundene friske. [[Tom Crean]] var øverste ansvarlig for hundeholdet. Øvrig mannskap inkluderte James, Hussey og Clark (biologen). Av senere uavhengig berømmelse var fotografen [[Frank Hurley]].

De kjente hundenes navn var Rugby, Upton Bristol, Millhill, Songster, Sandy, Mack, Mercury, Wolf, Amundsen, Hercules, Hackenschmidt, Samson, Sammy, Skipper, Caruso, Sub, Ulysses, Spotty, Bosun, Slobbers, Sadie, Sue, Sally, Jasper, Tim, Sweep, Martin, Splitlip, Luke, Saint, Satan, Chips, Stumps, Snapper, Painful, Bob, Snowball, Jerry, Judge, Sooty, Rufus, Sidelights, Simeon, Swanker, Chirgwin, Steamer, Peter, Fluffy, Steward, Slippery, Elliott, Roy, Noel, Shakespeare, Jamie, Bummer, Smuts, Lupoid, Spider og Sailor.{{Sfn|Shackleton, ''South''|s=14-15}}

=== Tap av «Endurance» ===
«Endurance» dro fra Sør-Georgia og satte kursen mot Weddelhavet 5. desember, mer bestemt Vahselbukta. Etter hvert som skipet beveget seg sørover, møtte de tidlig is og fremdriften ble redusert. Dypt inne i Weddelhavet ble forholdene gradvis verre, og 19. januar 1915 satt «Endurance» fast i [[sjøis]]en.{{Sfn|Shackleton, ''South''|s=29–30}} 24. februar innså mannskapet at «Endurance» ville forbli fastfrosset frem til våren, og Shackleton beordret opphevelse av skipets rutiner og gjorde henne om til et vinterkvarter.{{Sfn|Shackleton, ''South''|s=36}} I løpet av de neste måneder drev skipet sakte nordover med isen. Da våren kom i september, utsatte oppbrytingen av isen skipets skrog for et ekstremt trykk.{{Sfn|Shackleton, ''South''|s=63–66}}

[[Fil:Shackletonold.jpg|thumb|upright|left|Shackleton etter tapet av «Endurance»]]

Frem til dette punkt hadde Shackleton håpet at skipet kunne komme seg tilbake mot Vahselbukta når hun var frigjort fra isen. 24. oktober begynte vann å strømme inn. Etter et par dager ga Shackleton ordre om å forlate skipet, og han sa «Hun går ned!». Skipet lå da ved posisjonen 69°&nbsp;5′&nbsp;S, 51°&nbsp;30′&nbsp;W, og mannskap, proviant og utstyr ble overført til leirer på isen.{{Sfn|Shackleton, ''South''|s=75–76}} 21. november 1915 gled til slutt vraket under isen.{{Sfn|Shackleton, ''South''|s=98}}

I nesten to måneder holdt Shackleton og hans gruppe leir på en stort flak av sjøis i håp om at den ville drive mot [[Pauletøya]], omtrent 400&nbsp;km unna, hvor det var kjent at lagrene var lagret.{{Sfn|Shackleton, ''South''|s=100}} Etter mislykkede forsøk på å marsjere over isen, og over til øya, bestemte Shackleton at de skulle sette opp en annen, mer permanent leir (venteleir) på et annet flak, og han ventet at driften av isen skulle føre dem mot en trygg landgang.{{Sfn|Shackleton, ''South''|s=106}} Innen 17. mars var isleiren kommet innenfor 100&nbsp;km fra Pauletøya,{{Sfn|Fisher|s=366}} men på grunn av ufremkommelig is mellom leiren og øya var det ikke mulig å komme seg dit. 9. april brøt isflaket opp i to, og Shackleton beordret mannskapet ombord i livbåtene for å sette kurs mot nærmeste land.{{Sfn|Shackleton, ''South''|s=121–22}}

Etter fem opprivende dager på sjøen kom det utslitte mannskapet i land på [[Elefantøya]], ca. 560&nbsp;km unna der «Endurance» sank.{{Sfn|Shackleton, ''South'' (film)}} Dette var første gang de befant seg på fast grunn på 497&nbsp;dager.{{Sfn|Shackleton, ''South''|s=143}} Shackleton var av en slik bekymring for mannskapet at han ga vottene sine til fotografen [[Frank Hurley]], som hadde mistet sine under båtferden. Shackleton fikk frostskader på fingrene som resultat.{{Sfn|Perkins|s=36}}

=== Ferden i åpen båt ===
[[Fil:LaunchingTheJamesCaird2.jpg|thumb|Sjøsetting av «James Caird» fra kysten av [[Elefantøya]] 24. april 1916.]]
<!--{{Utdypende artikkel|Ferden i «James Caird»}}-->
Elefantøya var et ugjestmildt sted, langt unna noen skipsruter. Derfor bestemte Shackleton at de skulle ta risikoen med å dra i åpen båt mot hvalstasjonene på [[Sør-Georgia]], 800&nbsp;nautiske mil unna, hvor han visste at det var mulig å få hjelp.{{Sfn|Worsley|s=95–99}} Den sterkeste av de små 20&nbsp;fots livbåtene, døpt «James Caird» etter ekspedisjonens hovedsponsor, ble valgt for ferden.{{Sfn|Worsley|s=95–99}} Skipets tømrer, [[Harry McNish]], gjorde ulike forbedringer på båten. Blant annet ble sidene hevet, kjølen forsterket, det ble bygget et provisorisk dekk av tre og seilduk, og arbedidene ble forseglet med oljemaling og selblod.{{Sfn|Worsley|s=95–99}}

Shackleton valgte seg ut fire ledsagere for ferden: [[Frank Worsley]], «Endurances» kaptein, som skulle stå for navigeringen, [[Tom Crean]], som hadde «bedt om å bli med»; to sterke seilere i [[John Vincent (seiler)|John Vincent]] og [[Timothy McCarthy (seiler)|Timothy McCarthy]], og til slutt tømreren McNish.{{Sfn|Worsley|s=95–99}} Shackleton hadde kommet på kant med McNish i løpet av tiden gruppen var strandet på isen, men selv om han ikke ville tilgi tømrerens tidligere ulydighet, anerkjente Shackleton verdien hans for denne spesielle jobbe.{{Efn|name=McNish's 'mutiny'}}{{Sfn|Huntford|s=475}}{{Sfn|Huntford|s=656}}

Shackleton avslo å ta med forsyninger for mer enn fire uker, vel vitende om at hvis de ikke nådde Sør-Georgia innen den tiden ville båten og mannskapet være tapt.{{Sfn|Alexander|s=137}} «James Caird» ble sjøsatt 24. april 1916, og i de neste femten dagene seilte de gjennom farvannet i [[Sørishavet]], prisgitt de stormfulle havene i konstant fare for kantring. Takket være Worsleys navigasjonsegenskaper, kom klippene på Sør-Georgia til syne 8. mai. Vind med orkan styrke gjorde det imidlertid umilig for gruppen å komme i land, og de ble tvunget til å ri stormen av ute på havet i konstant fare for å bli knust mot steinene. De fikk senere vite at den samme orkanen hadde senket et 500-tonns dampskip fra Buenos Aires som var på vei mot Sør-Georgia.{{Sfn|Worsley|s=162}}

Dagen etterpå fikk de endelig mulighet til å komme i land på den ubebodde sørlige kysten. Etter en periode med hvile og rekreasjon, bestemte Shackleton at de skulle forsøke å krysse øya over land fremfor å risikere en ny ferd på havet for å nå hvalstasjonene på nordkysten. Selv om de norske hvalfangerne sannsynligvis hadde krysset andre steder på ski, hadde ingen forsøkt seg på denne ruten før.{{Sfn|Huntford|s=574}} McNish, Vincent og McCarthy ble værende igjen på landingsstedet mens Shackleton tok med seg Worsley og Crean på den 51&nbsp;km lange ferden over fjellterrenget. Etter 36&nbsp;timer nådde de hvalstasjonen på [[Strømnes]] den 20. mai.{{Sfn|Worsley|s=211–12}}

Den neste vellykkede kryssingen av Sør-Georgia fant sted i oktober 1955 av den britiske utforskeren [[Duncan Carse]], som brukte mye av den samme ruten som Shackletons gruppe. Som en hyllest til det de oppnådde, skrev Carse: «Jeg vet ikke hvordan de klarte det, annet enn at de hadde to-tre menn fra den heroiske tidsalder for antarktisutforskning med 50&nbsp;fot med tau mellom seg – og en tømrers skarøks».{{Efn|name=sitat17}}{{Sfn|Fisher|s=386}}

=== Redning ===
[[Fil:AllSafeAllWell.jpg|thumb|«All Safe, All Well» som angivelig viser Shackleton når de kommer tilbake til Elefantøya  i august 1916. Et blde av «James Cairds» avgang i april ble imidlertid pyntet av fotograf [[Frank Hurley]] for å lage dette bildet.{{Sfn|Alexander|s=202–03}}]]
Shackleton sendte umiddelbart en båt for å plukke opp de tre mennene på andre siden av Sør-Georgia. Samtidig satte de i gang organiseringen en redning av mannskapet som fortsatt var på Elefantøya. De første tre forsøkene ble forhindret av sjøis som blokkerte inngangsstedene til øya. Han henvendte seg til [[chile]]nske myndigheter som tilbød seg å bruke [[Luis Pardo#Redning av Shackletons ekspedisjon|«Yelcho»]], en liten [[bukserbåt|bukser]] fra marinen. «Yelcho» nådde Elefantøya 30. august, og mannskapet hadde da vært isolert på øya i fire og en halv måned. Alle 22&nbsp;menn ble raskt evakuert.{{Sfn|Alexander|s=166–69, 182–85}} «Yelcho» fraktet mannskapet til [[Valparaíso]] i Chile hvor folkemengder ønsket dem varmt velkommen tilbake til sivilisasjonen.

Mannskapet på [[Rosshavsgruppen]] gjenstod. De var strandet ved [[Cape Evans]] i McMurdo-sundet etter at «Aurora» hadde mistet ankerfestet og drevet ut til havs, ute av stand til å returnere. Etter en drift på flere måneder, returnerte skipet til New Zealand. Shackleton dro til New Zealand for å bli med «Aurora» i redningen av Rosshavsgruppen. Til tross for mange vanskeligheter hadde Rosshavsgruppen gjennomført hele oppdraget med å legge ut depoter, men tre liv hadde gått tapt – inkludert livet til lederen [[Aeneas Mackintosh]].{{Sfn|Huntford|s=634–41}}