Redigerer Englands historie (avsnitt)

=== England under huset Plantagenet ===
[[Fil:Henry II of England.jpg|thumb|[[Henrik II av England]] (1133–1189) var den første som brukte tittelen «konge av England» – i motsetning til «konge av de engelske».]]
Henrik II, sønn av Maud og [[Geoffrey V, greve av Anjou]], var allerede [[Grever og hertuger av Anjou|greve av Anjou]], [[hertug av Normandie]] og [[hertug av Aquitaine]] da han gikk i land i England. Med sine franske besittelser inngikk kongeriket England i en større kontinental union som i ettertiden har blitt kalt for [[Angevin-riket]]. Henrik ødela de gjenværende opprørsborgene i England og utvidet sin makt inn i [[Irland (øy)|Irland]], [[Skottland]], [[Wales]], [[Flandern]], [[Auvergne]], [[Bretagne]], [[Maine, Frankrike|Maine]], [[Poitou]], [[Touraine]], [[Gascogne]], [[Anjou]], [[Aquitaine]], og [[Normandie]] på forskjellig vis og på ulike nivåer.

Hans styre representerte en tilbakevending fra adelens makt til en sterk monarkisk stat i England. Det skjedde også en utjevning av kirkens makt til fordel for kongedømmet, noe som dog førte til konflikter, og som toppet seg i mordet på erkebiskop [[Thomas Becket]] i [[1170]]. Hans periode bebudet også nytenkning og endring i lovgivningen og et radikalt skifte fra [[føydalisme]]. Under hans styre utviklet det seg et nytt aristokrati i treenigheten England, [[Anjou|Angevin]] og [[Aquitaine]], men uten den samme selvstendige makt som det tidligere anglonormanniske aristokratiet en gang hadde.

Henrik II var formelt sett, ved sine franske besittelser, en føydal [[vasall]] av den franske kongen, men i virkeligheten eide han større områder, hadde større inntekter og var langt mektigere enn sin franske overherre. Som konge av England var han dessuten jevnbyrdig og likestilt med den franske kongen. Henrik IIs plan om å dele sine omfattende besittelser og titler, skapte sjalusi og førte til at hans sønner gjorde opprør flere ganger. Det skjedde med oppmuntring og støtte fra deres mor, [[Eleonore av Aquitaine]], ofte med den franske kongen som alliert. At to av dem døde, i [[1183]] og [[1186]], endret ikke opprørslysten og viljen til å gå imot faren.

Da Henrik II begynte å eldes, ble han angrepet av sin sønn [[Rikard I av England|Rikard]], som i fellesskap med [[Filip II August av Frankrike]] beseiret ham i [[1189]]. Henrik II ble tvunget til en ydmykende fredsavtale, og døde selv to dager etter. Rikard etterfulgte ham, og fikk tilnavnet  «Rikard Løvehjerte». Tilnavnet fikk han for sine mange kriger hvor han hevdet seg med stor kløkt og dyktighet, hovedsakelig mot Frankrike, hvor han forsvarte sine besittelser mot den franske konge [[Filip II August av Frankrike|Filip II August]], men også gjennom hans deltagelse i det [[tredje korstog]], hvor han nesten inntok [[Jerusalem]]. Rikard Løvehjerte har også blitt karakterisert som «den fraværende konge». I løpet av sitt ti år lange styre oppholdt han seg kun rundt seks måneder i England. Hans lange fangenskap i [[Tyskland]] gav den engelske økonomi store anstrengelser, og det samme gjorde hans mange kriger. Hans lange fravær betydde dog at den engelske statsadministrasjonen ble bygget opp til å klare seg uten kongens nærvær, noe som var blant de første forutsetningene for [[Det engelske parlamentet|det kommende engelske parlament]].