Redigerer Engelsk litteratur (avsnitt)

=== Viktoriatiden (1837–1901) ===
{{utdypende artikkel|Viktoriatidens litteratur}}
Det var i løpet av [[viktoriansk tid|den viktorianske tiden]] ([[1837]]–[[1901]]) at romanen ble den ledende litterære sjangeren i England. De fleste forfatterne var nå opptatt av å møte den store middelklassens smak og behov enn å smigre aristokratiske støtter. Det best kjente verket fra denne tiden er blant annet de emosjonelle og mektige verkene til søstrene [[Brontë]], den satiriske ''Forgjengelighetens marked'' (''Vanity Fair'') av [[William Makepeace Thackeray]], de realistiske romanene til [[George Eliot]], og [[Anthony Trollope]]s innsiktsfulle portretter av livene til jordeierne.

[[Charles Dickens]] ([[1812]]–[[1870]]) dukket opp på den litterære scene på [[1830-årene|1830-tallet]], og stadfestet trenden med [[føljetong]]romaner. Dickens skrev levende og fargerikt om livet og fattigdommen i [[London]], men på vennlig og humoristisk måte som var akseptabelt for lesere i alle samfunnslag. Hans tidlige verker som ''Pickwick-papirene'' (1836–1837) er et komisk mesterstykke. Hans senere verker ble mørkere, som ''[[David Copperfield (roman)|David Copperfield]]'' (1849–1850), men uten å miste sitt geni for treffende og minneverdige karikatur, blant annet i avslørende replikker.

[[Fil:Robert louis stevenson.jpg|thumb|left|upright|[[Robert Louis Stevenson]].]]
En interesse for landsbygda og den endrete sosiale og økonomiske situasjonen utenfor byene kan bli sett i romanene til [[Thomas Hardy]], [[Elizabeth Cleghorn Gaskell]], og andre.

Ledende lyrikere i den viktorianske tidsalderen var skikkelser som [[Alfred Tennyson]], [[Robert Browning]], [[Elizabeth Barrett Browning]], [[Matthew Arnold]], [[Dante Gabriel Rossetti]], og [[Christina Rossetti]].

På denne tiden ble det også utgitt litteratur skrevet spesielt for barn og noen ble kjent verden over, blant annet verkene til [[Lewis Carroll]] som foruten ''[[Alice i eventyrland]]'' også var utmerket forfatter av tullevers, noe også [[Edward Lear]] var.

En utmerket representant for den engelske [[nyromantikken]] var [[Robert Louis Stevenson]], som skrev bøker som ble lest både av barn og voksne. Forfatterskapet hans ble senere nedvurdert av modernistene, men fikk en fornyelse da modernismen mistet grepet.

[[Fil:Oscar_Wilde_portrait_by_Napoleon_Sarony_-_albumen.jpg|thumb|upright|Den elegante og åndfulle [[Oscar Wilde]], New York, 1882. {{byline|Napoleon Sarony}}]] 
Dronning [[Victoria av Storbritannia|Viktoria]] representerer ikke bare det verdensomspennende [[Det britiske imperiet|britiske imperiet]], men ble også symbolet på en samfunnstype og et kultursyn. I dagligtale har «viktoriansk» fått en negativ klang, noe sneversynt og hyklerisk, særlig seksuelt. I England i siste halvdel av [[19. århundre|1800-tallet]] kan man si at på det psykologiske plan var det viktorianske menneske hemmet, men på det offentlige plan kunne det fritt utfolde seg, økonomisk aggressivt som kolonist. Balansert mot dette ble det viktorianske kombinert med idealet om den engelske ''gentleman''. 

Alt dette møttes i den irskfødte [[Oscar Wilde]] ([[1856]]–[[1900]]); en [[Estetikk|estetiker]], [[essay]]ist og [[drama]]tiker. Hans talent for den kvikke, åndfulle replikk og konservasjon preget hans vittige [[komedie]]r. «De gule nittiårene» er et begrep i engelsk litteraturhistorie, visuelt innkapslet av den nyskapende tegneren [[Aubrey Beardsley]], en venn av Wilde som døde allerede i [[1898]], kun 25 år gammel. Betegnelsen er tvetydig, og innebærer noe romantisk og samtidig dekadent. Wilde var selv elegant, kledde seg strålende, og uttalte at «enten bør man være et kunstverk, eller bære et kunstverk».<ref>Beyer, Edvard (red.): ''Verdenslitteraturhistorie'', bind 10, Oslo 1973. Side 137.</ref> Som lyriker og eventyrforfatter var Wilde en [[Det prerafaelittiske broderskap|prerafaelitt]], som essayist, eller «intensjoner» som han selv kalte det, var han personlig og levende. Samtidig kunne han vise en annen side, som i det mørke bibelske dramaet ''[[Salomé]]'' ([[1896]]), og romanen ''[[Bildet av Dorian Gray|Portrettet av Dorian Grey]]'' (1891), om forholdet mellom ungdom og skjønnhet, og livets tann. Den har også en dyster, nær amoralsk grunntone.

Oscar Wildes egen tragedie var hans [[homofili]] som sendte ham inn i en opprivende rettssak i [[1895]], rett etter at han var feiret for sitt glitrende skuespill ''[[Hvem er Ernest]]'' (''The Importance of Being Earnest'', 1895). Han ble dømt for en sedelighetsforbrytelse som i dag ikke straffes juridisk, kom ut av fengselet nedbrutt og knekt. Han døde i [[1900]], kun 46 år gammel. Det sier noe om hans karakter at selv hans lidelser kunne brukes kunstnerisk og i poetisk form, ''Balladen om fengselet i Reading'' ([[1898]]).