Redigerer Emma av Normandie (avsnitt)

== ''Encomium Emmæ Reginæ'' ==
[[Fil:Courtenaykompendiet.png|thumb|right|[[Incipit]]siden til en versjon fra 1300-tallet av ''Encomium Emmæ Reginæ'', et manuskript som ble gjenfunnet i 2008.]]
Det er antatt at teksten til ''Encomium Emmæ Reginæ''ble skrevet en gang i tidsrommet 1041-1042 av en anonym munk fra Flandern på anmodning av dronning Emma. Verket er inndelt i tre bøker. Den første handler om Svein Tjugeskjegg og hans erobring av England. Den andre handler om hans sønn, Knut, hans gjenerobring av England, hans ekteskap med Emma og hans periode som konge. Den tredje boken handler om hendelsene etter Knuts død: Emmas vanskeligheter med styret til Harald Harefot og hennes sønner Hardeknut og Edvard som overtar tronen etter hverandre.

Årsaken til at Emma ønsket denne framstillingen av historien var den politisk delikate situasjon som hadde oppstått ved det engelske hoff: Hardeknut (styrte i årene 1040-1042), Emmas sønn med Knut, var konge av England, og Edvard, hennes sønn med Æthelred, hadde blitt invitert tilbake fra eksil i Normandie og var blitt antatt etterfølger av Hardeknut.<ref>Stafford, P. (1997): ''Queen Emma and Queen Edith'', s. 28</ref> Situasjonen med to halvbrødre som representerte to kulturer var en invitasjon til uro, og et av Emmas mål synes å ha vært å forsone sine to sønner, rettet direkte mot dem med et budskap om deres fortid og framtid.<ref>Stafford, P. (1997): ''Queen Emma and Queen Edith'', s. 29</ref>

Teksten viser henne og Knut i et positivt lys og hennes første ekteskap med Æthelred er glattet over. Teksten avskyr Harald Harefot, Knuts sønn med Ælfgifu, bestrider at det er riktig, og legger skylden på drapet av Alfred helt og holdet på Harald.<ref>Tyler, (2005): «Talking about History in Eleventh-Century England», s. 361.</ref><ref>''Encomium Emmae Reginae'', red. Campbell, Bk II. kap. 16–17, 18, Bk III., kap. 1.</ref>

Middelalderhistorikeren Eleanor Parker mener at «Encomium avslører en aktiv og handlekraftig kvinne deltagelsen i historieskrivningen, omformer fortellingen om sitt eget liv på en måte som passer hennes interesser.»<ref>Parker, Eleanor (May 2017): «The Queen's Encomium», ''History Today'', '''67/5'''</ref>

Den begynner med å henvende seg til Emma selv, «Må vår herre Jesus Kristus bevare deg, o’ dronning, som framhever alle av ditt kjønn i elskverdigheten du har levd ditt liv.»<ref>Campbell, Alistair, red. og overs.; Keynes, Simon, innledning (1998): ''Encomium Emmae Reginae'', Cambridge University Press ISBN 0-521-62655-2, s. 5.</ref> Emma er beskrevet som «den mest fornemme kvinne i sin tid for hennes herlige skjønnhet og visdom.»<ref>Campbell & Keynes (1998): ''Encomium Emmae Reginae'', s. 33.</ref>

Denne smigeren har Elizabeth M. Tyler påpekt, er «del av et bevisst forsøk på å blande seg inn, på Emmas vegne, i politikken ved det anglo-danske hoff,»<ref>Tyler, Elizabeth M. (2008): «Fictions of Family», s. 149-179</ref> en forbindelse som det lesende publikum på 1000-tallet ville ha forstått.

Emma er omtalt i en rekke andre manuskripter, men fra senmiddelalderen, slik som ''Life of Edward the Confessor'' (Cambridge University Library MS. Ee.3.59) og ''Genealogy of the English Kings'', ''Genealogical Chronicle of the English Kings'' fra en roll (arkiv) fra 1300-tallet med [[genealogi]] over de engelske konger.